X av Helge Thime-Iversen

XTittel: X
Forfatter: Helge Thime-Iversen
Utgitt på Juritzen 2013
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Helvete hadde ingen relasjon til ild. Heller ikke til røde djevler, slanger, demoner, ville sexorgier eller masse bråk. Helvete var et altoppslukende, tomt mørke. Og smerte. Den biten hadde religionsdikterne truffet med. Hvis han bare kunne bevege seg, eller rope, eller benytte seg av en sans. Var dette koma? Fy faen, hvis dette var koma. Ingen lyder, ingen lys, ingen lukt, ingenting annet enn smerte i hver eneste fungerende nerve. Han forsøke å huske, måtte klare å finne et slags fokus.

Omtale fra forlaget: 
X er dekknavnet til en av de mest gåtefulle seriemorderne i krimlitteraturen. Tilsynelatende ingenting knytter Xs mordofre til hverandre, annet enn at de er utsett til hans ofre. Og hvorfor har X sett seg ut kriposetteforsker Njaal Natland til sin hovedmotstander?
Har du noen gang spurt deg selv hvordan det føles å være paranoid? Å se smil som en skjult flekking av tenner, og høre undertekster i den mest hverdagslige replikk? Å vite at enn morder kan nærme seg bakfra i hvert hverdagslige øyeblikk. Om du dukker inn i denne boka, kan det hende du får vite svaret.

Og DER var jeg solgt – med denne beskrivelsen forestiller jeg meg en klaustrofobisk,  superspennende og ekkel bok som sluker meg. Men så blir det ikke slik. Til det er boken for lang, og denne lengden har blitt til ved at forfatteren bruker uhorvelig lang tid på å skrive om helt andre ting enn det jeg vil at en bok om en seriemorder skal handle om. Kjøkkeninnredninger, binære tallrekker og andre beskrivelser av omgivelser som gjør at den spennende og krypende følelsen blir helt borte for min del.

To store soverom var ryddige med oppredde kraftige dobbeltsenger dekket av eksklusive sengetepper. Gardinene hang strengt i tunge, men lyse stoff, og det var romslig til tross for nattbord på hver side av sengene. Det miste av rommene hadde en kommode og et klesskap plassert langs veggen, mens det største hadde egen dør inn til en garderobe. Badet hadde et boblebad i ett hjørne og dusjkabinett i et annet. Et stort baderomsmøbel med strenge linjer og ingen knotter eller synlige dørhåndtak rommet en firkantet steinvask som hevet seg litt opp fra benkeplaten. Det var overraskende grunt i forhold til dimensjonene ellers. Speilskap stod på hver side av møbelet, og et speil med mye belysning hadde hver dag ønsket offeret god morgen og god natt.

Stuen var mindre enn Njaal forventet etter å ha sett de andre rommene. Også her var det ryddig og strengt møblert. Det var omtrent blottet for klassiske pyntegjenstander, men en og annen skål i sterke farger brøt opp alt det hvite. En grå, moderne sofa så ut til for det meste å ha fått stå i fred, mens en bekvem stol i samme stoff så litt mer brukt ut. En flatskjerm…. (osv osv osv)…

Dette er ett eksempel på det jeg mener. I tillegg blir det for mye prat innad i politiet, ikke direkte jakt på morderen – men teorier og tankerekker som igjen gjør at intensiteten daler. Jeg hadde ønsket meg mer sett fra gjerningsmannens synspunkt, eller i det minste – ofrene… slik at denne krypende, ekle følelser virkelig tar tak i ryggmargen. Og når jeg på et tidspunkt mister helt interessen for hvem morderen er og hvorfor han gjør som han gjør, betyr det at boka slett ikke har nådd inn hos meg…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *