Wienerbrorskapet av Ingar Johnsrud

WienerbrorskapetTittel: Wienerbrorskapet
Forfatter: Ingar Johnsrud
Utgitt på Ashehoug Forlag 2015
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

I enhver sammensatt befolkning […] spiller utvalget (seleksjonen) en avgjørende rolle. Jo strengere seleksjon, desto bedre vil arten holde seg.
Dette utvalget blant de beste, mest livsdyktige eksemplarer av arten ble opprinnelig besørget av naturen selv og av menneskene så lenge de handlet i overensstemmelse med den. De første menneskelige «inngrep» skjedde nemlig ikke mot naturen, men tvert om for å hjelpe naturen i sitt arbeid. At de midler som ble anvendt til dette var hardhendte, til dels etter våre begreper grusomme, er en annen sak. Det er et spørsmål om ikke vår tid ved å gå til den motsatte ytterlighet, ved å fremelske alt som er svakt og skrøpelig, har begått nye grusomheter som kan måe seg med de gamle i barbari.

Forlagets omtale: 
Annette Wetre, den vakre og intelligente datteren til en ledende KrF-politiker, er forsvunnet. Sammen med sønnen på tre år er hun en del av den lukkede menigheten Guds Lys, som ar isolert seg på gården Solro utenfor Oslo. 
   Saken har knapt landet på skrivebordet til politietterforsker Fredrik Beier før Solro blir åsted for en bestialsk massakre. Da politiet finner et avansert underjordisk laboratorium, innser de at gården skjuler mørke hemmeligheter. Men hvilke? Saken har grener tilbake til andre verdenskrig og et internasjonalt brorskap av naziforskere, ledet av en norsk rasebiolog. 
   Annette er borte. Sekten er borte. Tilbake ligger bare lik.

Jeg må innrømme at jeg var skeptisk til denne boken. Det første jeg registrerte av den, var VGs Sindre Hovdenakks terningkast seks i VG – en avis Johnsrud selv er ansatt i (kollega anmelder kollega?), i tillegg til den noe klisjéfylte vaskeseddelen: kristen sekt, nåtidsforbrytelser linket tilbake til fortiden generelt og andre verdenskrig spesielt, leiemordere og internasjonal storpolitikk…

Men jeg leste ikke mange sidene før jeg var fullstendig hektet på denne historien. Jeg er meget imponert over at Johnsrud har klart å skrive å spennende og nytt om noe jeg trodde var oppbrukt. Drivet, spenningen og språket gjør dette til en av de bedre spenningsromanene jeg har lest på lenge – spenningstoppene kommer på løpende bånd og man rekker ikke å la seg kjede mellom dem.

Jeg velger å sitere kollegaen Hovdenakk i oppsummeringen: «Forrykende bra!» – rett og slett.

Andre om boken:
Sindre Hovdenakk – VG
Finn Stenstad – Tønsbergs Blad
Bokbloggeir – Geir Tangen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *