Vingeklippet av Linda Skogseide

VingeklippetTittel: Vingeklippet
Forfatter: Linda Skogseide
Utgitt av forfatteren selv…
Kilde: Egen bok

Baksidetekst: 
Frode kledde seg naken og studerte seg selv foran speilet. Satan, han så for jævlig ut, men han kunne ikke gjøre noe til eller fra. Man kunne telle ribbeina hans. Lårene var tynne som trommestikker. Armene var oppstukket og blå, likeså lysken hans. Han lot det varme vannet sildre over kroppen, det var deilig. Tenkt at rensligheten skulle spille fuckings rolle, at man rett og slett dreit i å stelle seg.
Livet var underfundig. Og en kamp. Kampen om tilværelsen. Når man først var havnet skjevt ut, var det umulig, slik han så det, å hanke seg inn igjen. Det varme vannet kjentes godt mot huden. Gud, det var evigheter siden sist han hadde kjent vannet mot kroppen. På hospitset han bodde var det dusjmuligheter, men stort sett var både han og de andre beboerne så ruset, at dem ga seg en faen i renslighet.

Min mening:
Dette er den tredje og siste boken i Linda Skogseides «trilogi» om narkomane i Bergen. Og som jeg skrev i anmeldelsen av bok nummer to; Hudløs og naken, sliter jeg fortatt med betegnelsen trilogi i denne sammenhengen. Nå blir vi presentert for en tredje historie om helt andre mennesker enn vi har truffet i de forrige bøkene – det eneste samlingspunktet er narkotikaen.

Språket er for enkelt, naivt og skolestilaktig i formen – eks: «Etter maten, klokken var borti ett så sa Per at nå kunne dem fortsette i morgen. Han takket for innsats og kjørte han hjemover». Jeg hadde håpet på en utvikling i språket mellom bok en og tre, men jeg ser ingen.

Jeg blir ikke dratt inn i historien fordi den ikke går dypt nok inn i materien. Jeg hadde foretrukket én bok om temaet, en som hadde gått mye mer ned i detaljene og tankene og kompleksiteten i narkotikaproblematikk, istedet for disse tre overfladiske bøkene – som riktignok viser noe av narkotikaens grusomme ansikt, men det mangler mye på at dette er den narkohistorien som setter dype spor i mitt leserhjerte.

En tanke om “Vingeklippet av Linda Skogseide

  1. Leste denne tidligere i uken og er for så vidt enig i det du skriver her, jeg ser at hun har brukt en del Bergens slang i boken denne gangen, mer enn det som er gjort tidligere. Det kunne nok med fordel vært en bok på ca 300 sider i stedet for disse tre, det positive var at hun hadde en annen vinkling denne gangen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *