Våpenskjold av Thomas Enger

PrintTittel: Våpenskjold
Forfatter: Thomas Enger
Utgitt på Gyldendal 2014
Kilde: Anmeldereksemplar

Det fantes en tid da han ikke klarte å se på flammer, da bare tanken på å tenne en fyrstikk ga ham svettetokter. Men han hadde prøvd likevel, hver dag, helt til han klarte det. Etter det hadde han følt seg som et lettere menneske; det var enklere å se, og det var enklere å puste. Som om noe fysisk, en tyngde, hadde forsvunnet fra kroppen hans.
[…] drepte den og tente den, flere ganger, ble sittende å stirre på de gule trådene mens han ventet på at Geir Grønningen, Tore Pullis beste venn, skulle dukke opp.

Småbarnsmoren Hedda Hellberg skulle til Italia i tre uker, men hotellet hun skulle bo på har aldri hørt om henne. Faktisk slutter alle spor etter henne på Gardermoen.
Journalisten Nora Klemetens (moren til Jonas) kjente Hedda, og hun involverer seg derfor i saken. Hun kan ikke tro at Hedda har forlatt mann og barn frivillig.
Mens Henning Juul bare er opptatt av finne svaret omkring brannen, peker sporene han følger i retning saken Nora arbeider med.

Jeg har skrytt mye av Engers tidligere bøker, Skinndød, Fantomsmerte og Blodtåke, og derfor skjønner jeg ikke helt hva som har skjedd denne gangen. Det er kanskje dette som er problemet når en forfatter på forhånd har bestemt seg for hvor mange bøker som skal gis ut før man får svaret på mysteriet som ligger i bunn hos hovedpersonen – i dette tilfellet hvem som står bak brannen som tok livet av Henning Juuls seks år gamle sønn, Jonas – det må være en handling som holder på spenningen gjennom alle bøkene, ikke bare fyllmasse…

Denne boka kom nemlig aldri over middelmådig. Saken som etterforskes i denne boken, er av «god», gammeldags oppskrift – familiehemmeligheter, utroskap, masse penger og folk som gjør alt for å holde på fasaden.
Dessverre står ikke bokas krimgåte fint på egenhånd, slik vi har sett i de andre bøkene hans… det blir  forutsigbart og for lite spennende. Til tider er det til og med en smule kjedelig, da det kan virke som om forfatteren har gjort det han kan for å få litt lengde på boka:

Nora tok av ved avkjøring 48 og fortsatte gjennom en rekke rundkjøringer, både til venstre og høyre og rett frem. En time og åtte minutter etter at hun startet fra Tønsberg, var hun fremme i Håvundvegen 17, en rød kloss av en murbygning som så akkurat like sykehjemsaktig ut som Nora hadde forestilt seg. Vinduene ut mot parkeringsplassen var dekket av gardiner og i noen tilfeller grønne persienner, som sikkert ble slått ned for å dempe lyset, men som nå virket malplassert med tanke på himmelen som hadde fått en gråsvart tone i horisonten.

Men så var det brannen da, og dødsfallet til Jonas. Hvem var det egentlig som sto bak dette, og hvorfor. Dette er den røde tråden i alle bøkene om Henning Juul, og akkurat de delene som direkte omhandler Juuls søken etter svar er interessante.
Og slutten har den nå så velkjente cliffhangeren – så igjen blir det en lang ventetid på femte og siste bok – hvor vi får svaret. Håper Enger til den gang også har klart å komme opp med en bedre krimgåte…

Og gjennom hele boka irriterer jeg meg over at jeg har blitt fortalt at vi befinner oss i 2011 – samtidig som vi også blir fortalt at vi befinner oss 2 år etter den fatale brannen i 2007… det skulle da virkelig bli i 2009?

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *