Uglen av Samuel Bjørk

UglenTittel: Uglen 
Forfatter: Samuel Bjørk
Pseudonym for Frode Sander Øien
Utgitt på Vigmostad & Bjørke 2015
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Og det var dette bildet som kom til å forandre livet hennes. Broren som sakte snudde seg og kikket mot henne, med litt overraskede øyne som så ut som om de ikke visste hvem hun var. Lyst falt inn gjennom det skitne vinduet over den fjærkledde hånda som beveget seg sakte gjennom lufta. Munnen som ble til et smil over glinsende hvite tenner idet han tok musa ut og låste det døde blikket fast i hennes, før han bruste med fjærene og sa:
«Jeg er uglen.»

Forlagets omtale: 
Sandefjords rikeste skipsreder ligger for døden. Han har én betingelse før eldstesønnen arver formuen: Urent blod skal ikke blandes i slekten – sønnen får ikke gifte seg med noen som har barn fra før. Hans utkårede har både en sønn på to og en datter på fire. 
   Barna sendes bort, og paret vies i hemmelighet, men det blir et kort, dystert og blodig ekteskap. Flere år senere vender søskenparet tilbake. Da en ung kvinne blir funnet drept, plassert i en femkant av lys og på en seng av fjær, begynner noen å se sammenhenger tilbake til en annen tid. Etterforskerne Holger Munch og Mia Krüger er overhodet ikke forberedt på ondskapen de blir konfrontert med i saken.

Dette er den andre boken om etterforskerparet Much og Krüger. Den første, «Det henger en engel alene i skogen«, var jeg temmelig kritisk til – men jeg ser nå at dette ikke var de jeg trodde det var.

Uglen er noe bedre enn den første – den var ikke så stappa full med klisjeer (noe som gjorde at jeg trodde Det henger…. nærmest var en parodi på krimsjangeren).
Denne historien er spennende og tildels uforutsigbar og en helt grei krimbok som jeg lot meg underholde av.

Det som trekker ned helthetsinntrykket endel, er det til tider dårlige språket. Jeg viser det kanskje best ved dette eksempelet:

«Ja, det er klart,» sa Helene Eriksen, og fulgte ham ut av rommet.
«Ja, bare en ting,» sa Munch, da de var ute i gangen.
«Ja?»
«Fra listene vi har av alle beboere og ansatte, forstår jeg at alle er her i dag, ikke sant?»
«Ja?»
«Det er bare…» sa Munch.
«Ja?»
«Det er bare en ting jeg er litt usikker på, ja mulig han er her, men har ikke fått satt ham opp til avgjør?»
«Ja? Hvem tenker du på?»

En gang er greit, men dette skjer så mange ganger at det blir smått irriterende og virker bare som en uthaling av bokens lengde. Dette sammen med alle tankerekkene og replikkene «jeg tenkte bare av hvis, ja….» – «nå er det jo slik at, ja….» – «du kunne jo, ja jeg mener, hvis ikke, ja…» Ja, jeg tror jeg har fått fram poenget mitt 😉

Men alt i alt var boka (med skumming over de sidene med for mye uthaling) en spennende kriminalhistorie.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *