Stalker av Lars Kepler

Stalker
Tittel: Stalker
(Bok nr. 5 i Joona Linna-serien)

Forfatter: Lars Kepler (pseudonym for Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril)
Utgitt på Cappelen Damm 2014
Originaltittel: Stalker
Oversatt av Henning J. Gundersen
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

 

Susanna stirrer på speilbildet av rommet og hjertet hennes slår så det dundrer i ørene.
I døråpningen mot entreen står det et menneske med en forskjærkniv i hånden.
Han er inne, han er inne i huset, tenker Susanna.
Hun lukket og låste døra til kjøkkeninngangen da hun heller burde ha flyktet ut i hagen.
[…]
Gulvet knirker under den venstre foten hennes. Hun stanser og ser at skikkelsen snur seg mot spisestua, løfter blikket og ser rett på henne via et av de mørke vinduene.

Baksidetekst:
Et filmklipp sendes til politiet. Noen har stått i hagen og i hemmelighet filmet en kvinne gjennom vinduet. Neste dag blir hun funnet død som følge av brutale knivstikk. En ny film kommer til politiet , men det finnes ingen måte å identifisere kvinnen på før tiden renner ut. Mannen som finner henne myrdet, blir så traumatisert at han rengjør hele huset og flytter offeret til sengen. Han kan ha sett viktige spor, men hans akutte sjokktilstand hundrer politiet i å gjennomføre avhør med ham.
Psykiater Erik Maria Bark kalles inn for å hypnotisere ham – men det mannen sier i dyp transe får Erik til å lyve for politiet.

Endelig var Lars Kepler (eller ekteparet Ahndoril, for å være korrekt) tilbake med ny bok i Joona Linna-serien. Jeg hadde gledet meg voldsomt til denne – og voldsomt ble det! Til tider litt for voldsomt, kanskje? Den som snakker om at volden i nordisk krim bare blir råere og råere, har kanskje siktet til nettopp denne boka. Selv for en hardbarka krimleser som meg selv, som vel har lest det aller meste innen sjangeren, synes til tider dette ble litt mye. Ikke slik at jeg ikke orket å lese det, men på den måten at det rett og slett ble litt overdose. Det var ingen grenser i voldsbruk og bestialitet (jeg har også sagt det samme om Harry Hole-serien), som om målet er å skrive om det verste av det verste, istedet for å fokusere på det grunnleggende i historien. 

Det er også et par karakterer i boka som blir såpass karikerte, at jeg rett og slett ikke klarer å tro på dem. Den ene spesielt, høygravide Margot, politikvinne inn til margen og et lite barn som skal ut, må rett og slett bare tilpasse seg den saken hun SKAL oppklare før hun er klar for noen fødsel… Du skjønner hva jeg mener idet du leser hva som skjer idet fødselen er i gang.

Dette ute av verden, så er ikke boka på noen måte dårlig – bare overdreven. Tempo og spenning er definitivt på plass, sidene flyr unna og natta blir mørkere og mørkere utenfor mens jeg leser. Så det er absolutt «noe» med denne boken også.
Dette er den femte i en serie, og det er i hvert fall en stor fordel å i det minste ha lest nr. 4 (Sandmannen), før denne. De foregående bøkene har vært fantastisk bra, så du kan like gjerne bare lese alle sammen i rekkefølge – det er ikke noe dårlig bruk av tid det. Mye historie flettes sammen, og følges gjennom bøkene – og det er en god historie. Jeg kommer til å glede meg til neste bok fra forfatterekteparet også, bare med fingrene krysset i håp om at de ikke har som mål å overgå seg selv i voldsorgier og karikerte karakterer – back to basic er mitt ønske.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *