Sønnen av Jo Nesbø

SønnenTittel: Sønnen
Forfatter: Jo Nesbø
Utgitt på Aschehoug Forlag 2014
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Per tenkte at det var merkelig hvor ung gutten virket. For han måtte jo snart være tretti nå. Ja. Han hadde sittet her i tolv år og vært atten da han kom hit. Kanskje var det dopet som hadde mumifisert ham, gjort at han ikke ble eldre, at bare håret og skjegget grodde mens de samme uskyldige barneøynene tittet forundret på verden. På en ond verden. For Gud visste at den var ond: Per Vollan hadde vært fengselsprest i over førti år og sett den bli ondere og ondere. Og ondskapen var som en kreftcelle som spredte seg, som gjorde friske celler til syke, ga dem vampyrbittet og rekrutterte dem i fordervelsesarbeidet. Og ingen slapp fri hvis de først var blitt bitt.

Baksidetekst: 
Sonny er en idealfange. I det moderne, fluktsikre fengselet Staten lytter han til de andre innsattes skriftemål og gir dem forlatelse for deres synder. Noen hvisker om av Sonny soner for andres forbrytelser.
Førstebetjent Simon Kefas er en politimann av den gamle skolen. Han har på samme dag fått en ny drapssak og en ny partner.
Sonnys far stod sin sønn og Simon svært nær. For Sonny var faren idolet, for Simon ungdomsvennen og kollegaen. Begges verden ble snudd opp ned da Sonnys far ble avslørt som korrupt og tok sitt eget liv.
Men en dag endrer et skriftemål alt.

En ny bok fra Jo Nesbø blir alltid lansert med brask og bram. Den blir genierklært allerede før noen har rukket å lese den og gjøre seg opp en mening. Dette kan fort være en bjørnetjeneste for forfatteren og boken – jeg ser mange er skeptiske bare på grunn av all blesten som skyver andre forfattere ut i skyggen og nærmest av prinsipp ikke vil like en ny Nesbø-roman. De har kanskje rett – det er kanskje urettferdig. Men på samme måte som det er galt å forhåndsbedømme en bok som genial før man har lest den, er det også galt å bestemme seg for at den er dårlig på grunn av all viraken rundt.

Så jeg leser den, selvfølgelig. For å gjøre meg opp min egen mening. Jeg har fulgt Jo Nesbø gjennom hele Harry Holes liv – og må si at jeg synes det er mer enn nok Harry Hole nå (les min anmeldelse av Politi her). Så jeg så fram til en frittstående bok, da jeg var ekstremt fornøyd med Hodejegerne…
Jeg ble farget av diskusjonene rundt Nesbøs forfatterskap – men jeg vet søren ikke om det høynet eller senket mine forventninger til boken – meningene er sterke på begge sider.
Uansett – jeg tror jeg var ganske nøytral da jeg startet med denne…

Så hva synes så jeg om Sønnen?
Bunnlinjen er god – historien og motivene for de drapene jeg leser om gjør at jeg fort bestemmer meg for hvem jeg skal heie på i historien. Jeg er heller ikke av de som mener at krim nødvendigvis må være virkelighetstro – hvis en forfatter skriver godt nok, kan han ta seg de friheter han ønsker. Og Jo Nesbø skriver bra. Men det blir litt for mye av det meste… Han må liksom hele tiden overgå seg selv når det kommer til drapsmetoder og andre makabre detaljer (les: en mann fikk øyelokkene skåret av, og får transplantert nye fra sin egen forhud). Dessuten leser jeg for mye amerikansk filmmanus mellom linjene her… dette er nesten dømt til å i hvert fall komme på diskusjonsstadiet med diverse amerikanske filmprodusenter, og det tror jeg Nesbø har vært veldig klar over hele veien…

Men for all del, dette er en spennende og actionfylt bok. Den har alle ingredienser som skal til; kjærlighet, drap, vold, etterforskning, bakgrunnshistorie, the good guys and the bad guys… Men det er et slags udefinert too much hele veien – mulig det faktisk er forhåndsdømmingen min som ligger til grunn for det synspunktet, at jeg startet med boken med et veldig kritisk blikk og erfaringer fra tidligere Nesbø-bøker?

En tanke om “Sønnen av Jo Nesbø

  1. Typisk Jo Nesbø. Underholdende, lettlest og spennende. Ikke fantastisk, men helt som forventet. Terningkast 4 fra meg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *