Papirgutten av Kristina Ohlsson

PapirguttenTittel: Papirgutten
Forfatter: Kristina Ohlsson
Utgitt på Gyldendal 2014
Originaltittel: Davidsstjärnor (Piratforlaget 2013)
Oversatt av: Inge Ulrik Gundersen 
Kilde: Anmeldereksemplar

Frykten kom med mørket. Han hatet nettene. Avstanden mellom rommet hans og tryggheten i foreldrenes rom føltes uendelig lang. […] Men David var ikke redd for sånt man kunne se med det blotteøyet. Han var redd for sånt man ikke oppfattet før det var for sent. For farer som beveget seg i ly av mørket, med stillheten som selskap. David var redd for farer man ikke kunne beskytte seg mot.
Det var Avital som fortalte ham det. Fortalte om gutten som hatet barn og ventet på dem i det karrige landskapet som bredte seg utover rundt landsbyen der de bodde. Han ble kalt Papirgutten.

En førskolelærer blir skutt og drept i skolegården foran øynene til flere barn og foreldre. Rett etterpå forsvinner to gutter på vei til tennistrening. Letearbeidet vanskeliggjøres av et kraftig snøvær som har rammet Stockholm.
Fredrika Bergmann og Alex Recht står overfor sin vanskeligste utfordring da de dras inn i jakten på en hensynsløs og effektiv morder. Er hendelsene tilfeldige, eller har de noe med hverandre å gjøre?
Terrorsjefen i Säpo, Eden Lundell, blir også en ufrivillig brikke i morderens spill. Hun bærer på en hemmelighet som hun har holdt skjult, til og med for sine aller nærmeste.

Jeg likte boken fra starten av, den var spennende, passe personlig og med et interessant blikk mot Israel/Palestina-konflikten. Men så drar historien seg så ut at det rett og slett blir for mye – boka er for lang, og henger seg for mye opp i gamle hendelser – som dessverre bare blir gjentakelser utover i boka.

Dessuten er løsningen for oppe i dagen for tidlig, det blir ikke den helt store spenningen gjennom historien.

Så jeg likte den ikke kjempegodt – og slutten tvang jeg meg mer eller mindre igjennom for å komme til avslutninge.

2 tanker om “Papirgutten av Kristina Ohlsson

  1. Det er befriende og oppfriskende å lese en bokomtale som ikke utelukkende er positiv. Jeg synes selv det er vanskelig å skrive om bøker som jeg rett og slett ikke har likt, spesielt siden jeg har mine «hangups» som kanskje ikke alle bryr seg om. (Det så du jo selv i min omtale av Krypet.) Jeg tenker at når det er begrunnet så godt som her, kan lesere selv vurdere på tross av det negative.

  2. Jeg har hørt denne som lydbok, og det blir jo alltid en annen opplevelse enn om man leser ei bok sjøl. Likte den kjempegodt, og ofret ikke en tanke til de punktene du bemerker her. Konklusjonen blir kanskje at den bør høres istedet for å leses ?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *