Den som forvolder en annens død av Chris Tvedt

den-som-forvolder-en-annens-dodTittel: Den som forvolder en annens død
Forfatter: Chris Tvedt
Utgitt på Cappelen Damm 2016
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Føttene hennes var ikke mer enn en meter over bakken. Håret, det blonde, tykke håret som han hadde latt gli mellom fingrene flere ganger enn han hadde tall på, skjulte mesteparten av ansiktet hennes. Han gikk nærmere.
Det var henne, og allikevel ikke. Ansiktet var forvridd, hovent, med bulende øyne. En blåsvart tunge stakk ut mellom leppene.
«Liten tvil om at det er selvmord,» sa mannen høyt. «Ikke noe som tyder på at det har skjedd noe kriminelt her.»
[…] Det er feil, tenkte han, da betydningen omsider tregte gjennom lammelsen. Det er helt feil. Dette er ikke selvmord. Dette er et drap. Men det sa han ikke høyt.

Forlagets omtale: 
En tidligere voldsdømt rockemusiker blir tiltalt for voldtekt og drap. For en gangs skyld har forsvarsadvokat Mikael Brenne fått en drapssak han tror han kan vinne. Men Brenne glemmer den kanskje viktigste regelen i retten, aldri still et spørsmål du ikke kjenner svaret på forhånd. Utfallet blir ikke bare en tapt sak, men også et tapt liv. 

På side 105 skrev jeg et notat om hvem jeg trodde var morderen. Det viste seg at jeg hadde rett. Men likevel ødela dette ikke noe av spenningen i boken. Det bølger frem og tilbake, jeg ombestemte meg og tvilte mange ganger underveis og løsningen var ikke så likefrem som jeg i utgangspunktet trodde.

Jeg synes dette er den beste boken om Mikael Brenne – som dere kan se av mine tidligere anmeldelser (her) synes jeg bøkene har variert litt i kvalitet gjennom serien – men denne topper altså listen.

Andre om boken:
Tine Sundal – blogg
Geir Tangen – Bokbloggeir
Pål Gerhard Olsen – Aftenposten
Cathrine Krøger – Dagbladet

 

Bok & Folk 2016 – topp 5

 

topp5-2016

I forbindelse med årets Bok & Folk – bokfestivalen i Land har jeg som vanlig laget en topp fem liste.

Jeg må presisere at denne lista ble laget ut fra de bøkene jeg rakk å lese innen deadline for programbladet 22. september, og at denne lista kunne ha sett annerledes ut hvis jeg hadde rukket alle høstens bøker.

Men det kommer som vanlig en Topp 10-liste ved årsskiftet, og da får vi se hva (om noe) som forandrer seg innen den tid.

Årets topp 5:


5. Fortielsen av Jørgen Jæger
Cecilie Hopen er i Drammen for å finne ut hva som har skjedd med samboeren – har han forsvunnet frivillig eller har det skjedd noe kriminelt? Politiet vil ikke hjelpe henne i jakten på svar, men da kommer Ole Vik. De vikles inn i et nettverk av grov menneskehandel og prostitusjon når Cecilie blir fengslet og mistenkt for drap.
Jæger holder seg i kjent stil uten de brutale og bestialske scenene uten at det blir noen kosekrim av dem grunn. Han tar opp alvorlige samfunnsproblemer, og menneskeliggjør disse på en slik måte at det er umulig å ikke sympatisere med ofrene og hate bakmennene.

4. Lykkejegeren av Jan-Erik Fjell
Funnet av knoklene av en menneskehånd i understellet på en gammel Cadillac, og drapet på en middelaldrende kvinne i Fredrikstad, sender den spilleavhengige Kripos-etterforskeren Anton Brekke til Las Vegas. Her finner han spor bakover i tiden som kan være med på å løse saken hans.
Et fantastisk oppbygget plot, nåtid og fortid flettes elegant sammen, spor avsløres på akkurat riktig sted – akkurat slik en god krim skal være.

3. Kalypso av Ingar Johnsrud
En hemmelig millitæroperasjon etter jernteppets fall knyttet to dødsfall i Oslo sammen. For en hevner er tiden i ferd med å renne ut, våpenet han rår over truer dem alle. Alt står på spill i møte med ondskapen.
Etter pangdebuten med debutromanen Wienerbrorskapt, var fallhøyden stor – men jammen har forfatteren klart kunststykket å skrive en, om mulig, enda bedre bok.

2. Irene av Pierre Lemaitre:
Et dobbeltdrap er nøyaktig kopi av Bret Easton Ellis’ bok American Psycho, og det skal vise seg at morderen lar seg inspirere av flere krimforfattere.
Dette er originalt, overraskende og spennende. Det gleder et krimhjerte at noen klarer å skrive noe helt annet enn det «alle andre» gjør.

1. Den niende graven av Stefan Ahnhem
Sveriges justisminister er sporløst forsvunnet, og etterforskningen må foregå i hemmelighet. Omtrent samtidig blir konen til en kjent dansk TV-personlighet funnet myrdet i København. Svensk og dansk politi dras stadig dypere inn i en konspirasjon som viser seg å være verre enn noen av dem hadde kunnet forestille seg.
Over 600 sider uten ett eneste dødspunkt – dette er rett og slett grunnen til at jeg leser bøker.

Den stumme jenta av Hjorth&Rosenfeldt

den-stumme-jentaTittel: Den stumme jenta
Forfattere: Michael Hjorth og Hans Rosenfeldt
Utgitt på Aschehoug 2012
Originaltittel: Den stumme flickan 
Oversatt av Håvard Syvertsen 
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Han vet ikke hvilken dag det er. Men det er en fridag. Han går fremdeles i pyjamas selv om klokka er over ni. De er hjemme alle sammen.
[…]
Det ringer på døren.
«Hvem kan det være så tidlig?» undres mamma. Hun går mot ytterdøren. Han registrerer ikke engang den velkjente lyden da hun tar tak i dørhåndtaket og åpner. Så lyder et høyt smell, og det hres ut som om noen faller ute i entreen.
Han skvetter til slik at yoghurten på skjeen havner på bordet, men merker det ikke engang. Fra andre etasje roper pappa urolig et eller annet fra soverommet. Han har ikke stått opp ennå. Men nå høres raske trinn.
Så dukker det opp noen i døren inn til kjøkkenet.
Med et gevær.

Forlagets omtale: 
Det er påskemorgen. To små gutter og foreldrene deres blir skutt på kloss hold i hjemmet sitt. Polititeamet finner ut at det må ha vært et vitne til ugjerningen. Guttenes 12 år gamle kusine Nicole var på besøk, og fotsporene hennes forsvinner inn i skogen bak huset. 
Kriminalpsykologen og profilseringseksperten Sebastian Bergman kobles inn. Jenta har vært borte i tre dager, og politie ber publikum om hjelp. Sexavhengige Bergman har alltid problemer med å skille jobb og privatliv. Nicole er like gammel som hans datter Sabine ville vært dersom hun ikke hadde omkommet i tsunamien. Og Nicoles mor trenger beskyttelse. 

Og her var vi tilbake i rett spor igjen! Jeg var litt negativ til forrige bok i serien, Fjellgraven, fordi jeg synes den bare var et sidespor for å få historien videre og krimgåten kom i siste rekke.

Denne gang kom definitivt ikke krimgåten i siste rekke – her var den igjen det bærende elementet i boken, akkurat slik det skal være. De private intrigene og problemene er med, men i mer passe doser og med fullt fokus bare etter oppklaringen og i slutten av boken.
For det er definitivt en viktig del av historien, og for oss som leser serien i riktig rekkefølge absolutt noe man følger spent med på. Men jeg forventer likevel at krimbøker skal ha en krimgåte som det viktigste elementet. Og denne gangen stemte alt.

Og alle bøkenes slutter jo hårreisende irriterende, med den ene cliffhangeren verre enn den andre. Alle videre leseplaner henger i en tynn tråd da man bare vil starte rett på neste bok – men takk og lov for at jeg oppdaget disse bøkene etter at flere var utgitt.

Andre om boken:
Sindre Hovdenakk – VG
Tine sin blogg
Ingvar Ambjørnsen – Dagbladet
BokBloggBerit
Bjørnebok

Bøkene i rekkefølge:
Mannen som ikke var morder
Dødens disippel
Fjellgraven
Den stumme jenta
Ikke bestått

 

 

Gudmoren av Hanne Kristin Rohde

gudmorenTittel: Gudmoren
Forfatter: Hanne Kristin Rohde
Utgitt på Kagge Forlag 2016
Kilde: Bibliotekbok

Godmoren klemmer fingrene rundt våpenet i den spesialsydde kåpelommen. Hun er snart i posisjon.
[…]
Hun følger objektet med øynene, og repeterer handlingsforløpet hun har lært seg utenat. Det er fullt av folk på alle kanter, mange potensielle øyenvitner, men erfaringsvis ingen som virkelig ser.

Forlagets omtale:
Wilma Lind står overfor en ny, intrikat sak da uteliggeren Bønna blir funnet skutt midt i folkehavet i Spikersuppa på nyttårsaften. Mange mennesker var ute, men ingen er ut til å observert noe mistenkelig.
   Snart dukker det opp enda en sak; en hardt trafikkskadet trebarnsmor blir operert på Hovedstadssykehuset. Neste morgen er hun forsvunnet fra postoperativ avdeling, og blir senere funnet død med et arr over brystet. En nyoperert tolv år gammel jente forsvinner fra samme sykehus, og politiet står overfor et kappløp mot klokka for å redde livet hennes.
   Aldri før har Wilma Lind blitt ført inn i en så uhyggelig verden der ondskapen overgår hennes verste anelser.   

Hanne Kristin Rohde tar seg opp. Jeg var lite imponert over hennes første krim, Mørke hjerter, men syntes det tok seg noe opp i neste bok,  Bare et barn. Med denne bok nummer tre synes jeg Rohde har klart seg betraktelig mye bedre. Hun har fått skrellet vekk flyingen i korridorer og interne intriger og maktkamp på politihuset til bare det som er høyst nødvendig, krimgåten er bedre skrudd sammen og framdriften er spennende og noe som pirrer nysgjerrigheten.

Jeg slukte boken på et par dager, noe som er både bra og dårlig – det krever ikke så veldig mye tankevirksomhet for å komme seg gjennom boken, men den er spennende nok til at man velger å lese videre.

Det er igjen et stykke til toppen enda, men Rohde er absolutt på rett vei.

Andre om boken:
Heartart
Elin Brend Bjørhei – VG

Fjellgraven av Hjorth&Rosenfeldt

fjellgravenTittel: Fjellgraven 
Forfattere: Michael Hjorth og Hans Rosenfeldt
Utgitt på Aschehoug 2013
Originaltittel: Fjällgraven 
Oversatt av Håvard Syvertsen 
Kilde: Bibliotekbok

Kvinnen gikk de få skrittene bort til den døde, stilte seg bredbeint over ham og siktet rolig mot mannens hode. Et skudd i tinningen tre centimenter fra det venstre øyet. Hun visste at han var død, men fyrte enda en kule inn i hodet han, noen centimeter fra den andre.
Hun stakk Berettaen i lommen og lurte på om hun skulle gjøre noe med blodet på bakken eller om hun skulle la naturen ta seg av det.

[…]
-Pappa?
Kvinnen trakk fram våpenet igjen samtidig som hun snur seg rundt. En eneste tanke fór gjennom hodet på henne.
Barn. Det skulle ikke være noe barn her.

Forlagets omtale: 
To venninner på fottur i Jämtland gjør et makabert funn. En skjeletthånd kommer til syne ved et elveleie, og det vier seg at skrenten skjuler seks lik – to av dem barn. 
Rikspolitikommisjonen blir tilkalt, og Sebastian Bergman og resten av teamet begir seg til Jämtland. To av likene er et nederlandsk par, de fire andre en ukjent familie som ingen har meldt savnet. Alt tyder på at alle har blitt drept og begravet samtidig. Og hva med den amerikanske kvinnen i leiebil som forsvant på samme tid?
   Spørsmålene er mange, det er mye som ikke stemmer, etterforskningen står i stampe. 

Jeg tror ikke at forfatterne på noe som helst tidspunkt har ment at ikke hovedpersonenes privatliv og problemer skal stå i fokus – alt tyder på at dette er en minst like viktig historie som krimgåtene vi får presentert i de forskjellige bøkene. Slik sett er denne boka også veldig bra – men samtidig ble den en liten nedtur, krimmessig. Kriminalsaken i denne boka er egentlig fullstendig uvesentlig, den spiller bare en birolle og den er ikke spesielt spennende eller egentlig noe jeg på noe tidspunkt ønsket å vite sannheten bak. Jeg forstår at en serie er en serie, og skal følge visse kronologiske hendelser med hovedpersonene – men samtidig synes jeg at det er dét som skal være bihistorien. Man skal fint kunne plukke med seg bok nummer fire i en serie, som den første, og få noe ut av den – og heller begynne fra starten for å få med helheten til personhistoriene senere. Denne boka hadde vært fullstendig meningsløs hvis jeg ikke hadde lest de to første først.
Kanskje har også forfatterne selv innsett dette, da de lar Sebastian Bergman – helt på slutten av boka uttalte ordene: «Dessuten var veien så jævla kjedelig denne gangen».

Men altså, for all del – les Sebastian Bergman-bøkene i rekkefølge – for det er utrolig bra hvis du har hele historien kronologisk – og cliffhang’erne på slutten av hver bok er jo ren tortur! Heldigvis oppdaget jeg bøkene så sent at jeg kan gå rett til neste umiddelart – men hadde jeg lest disse samtidig som de kom ut, så hadde jeg blitt halvt gal!

Konklusjon: Dere må bare se bort fra mitt innledende grufs i denne anmeldelsen – boka er IKKE dårlig, ikke på langt nær – hvis man bare altså leser alle bøkene!

Andre om boken:
Ingvar Ambjørnsen – VG
Tine Sundal – blogg
Geir Tangen – bokbloggeir
BokBloggBerit

Bøkene i rekkefølge:
Mannens om ikke var morder
Dødens disippel
Fjellgraven
Den stumme jenta
Ikke bestått

Dødens disippel av Hjort&Rosenfeldt

dodens-disippelTittel: Dødens disippel 
Forfattere: Michael Hjort & Hans Rosenfeldt
Utgitt på Aschehoug 2012
Originaltittel: Lärjungen 
Oversatt av Håvard Syvertsen
Kilde: Bibliotekbok

Forlagets omtale: 
En rekke uhyggelige kvinnemord begås i Stockholmstrakten. Politiet står uten spor. De seksualiserte mordene bærer alle kjennetegnene til Edward Hinde, seriemorderen Sebastian Bergman fikk sperret inne for 15 år siden – og som fremdeles sitter bak lås og slå. 
Sebastian Bergman tvinger seg på nytt inn i etterforskningen. Under samtaler med Edward Hinde skjønner Sebastian at mordene angår ham selv, helt spesielt. 

Dette forfatterparet, holder på å tinge seg høyt opp på listen over mine favoritter. At jeg ikke har lest disse bøkene tidligere, er og blir en gåte for meg. De inneholder alt det jeg elsker med krim: en kriminalpsykolog med en komplisert livshistorie, seriemordere som aldri helt slipper taket (selv om de er tatt og fengslet), et etterforskningsteam som vi blir godt kjent med og hvor vi følger livene til – og disse historiene er like spennende og verdt å følge som selve krimhistorien i bøkene.

Denne boka hadde en fantastisk cliffhanger på slutten, og der kommer fordelen med at man henger litt etter utgivelsene – neste bok lå klar på biblioteket, slik at det bare var å fortsette med denne herligheten!!!

Bøkene i rekkefølge:
Mannen som ikke var morder
Dødens disippel
Fjellgraven 
Den stumme jenta
Ikke bestått

Jeg vet hvor du bor av Unni Lindell

Jeg vet hvor du borTittel: Jeg vet hvor du bor
Forfatter: Unni Lindell
Utgitt på Aschehoug 2016
Kilde: Egen bok

Hun pusset tenner, svelget to smertestillende med en skvett gin fra flaska i baderomskapet, før hun kledde av seg. Å løfte armene og trekke genseren over hodet gjorde vondt. Brannarret føltes stramt og verket. Hun måtte ha det slik bestandig. Hun var i ferd med å bli en stakkar som gled inn i uføretrygd. […] Hvis redningen vr å småjobbe med en eller annen forbanna uløst sak, burde hun kanskje gjøre det. Om hodepinen og smertene ble for sterke, fikk hun tylle i seg smertestillende.
[…]
Skapet måtte opprinnelig ha vært en luke som førte ut til loftet, men nå var plata spikret igjen. Hun likte egentlig ikke tanken på at det fantes en inngang til soverommet hennes. Utenfra.

Forlagets omtale: 
Seks år gamle Thona forsvant i en parsellhage i Oslo for femten år siden. Hun er fortsatt savnet. Politiførstebetjent Marian Dahle har vært borte på grunn av dårlig psyke og skade, men får nå i oppdrag av Cato Isaksen å se på cold case-saken. Duedamens sønn, Glenn Haug, var lenge mistenkt. I ly av gjenopptagelsen settes en brutal hevn ut i livet. Menn blir kidnappet, torturert og forsøkt drept. Ingen skjønner den grusomme sammenhengen, før det nesten er for sent. Ting er ikke slik de ser ut. Marian får en farlig fiende. og en natt er han der, i huset hennes.

Etter ti veldig gode bøker med Cato Isaksen i hovedrollen, har Unni Lindell nå skrevet den første boken med Marian Dahle i hovedrollen. Og med det skifter Lindell fokus og har en annen måte å fortelle historien på. I starten var jeg faktisk litt skeptisk – jeg ble ikke enig med meg selv i om jeg likte den nye synsvinkelen, som foregår mye i Marian Dahles hode og psyke. Men jeg kjenner henne fra før (hun har vært med i tidligere bøker) og jeg kjenner forhistorien hennes, og historien vokste på meg. Og jeg regner med at Lindell har skrevet på denne måten for at vi skal bli godt nok kjent med henne.  Andre halvdel av boken var tilnærmet genial og med en opprulling og en avslutning som klatrer langt opp på min liste over best likt.

Unni Lindell er en mester i å snekre sammen intrikate historier, koblinger som ikke avsløres før de absolutt skal og forbryterne har en grunn – noe jeg ofte savner i andre bøker, hvor forklaringen bare er at de er gale – men dette, dette er kvalitetskrim på sitt aller, aller beste. Jeg ser mer enn gjerne at det kommer flere bøker med Marian Dahle i hovedrollen.

Andre om boken:
Elin Brend Bjørhei – VG
Cathrine Krøger – Dagbladet
Bjørn Bakken – Bjørnebok
Tine Sundal – Tine sin blogg

 

Mannen som ikke var morder av Hjorth&Rosenfeldt

mannen-som-ikke-var-morderTittel: Mannen som ikke var morder
Forfattere: Michael Hjorth & Hans Rosenfeldt
Utgitt på Aschehoug 2011
Originaltittel: Det fördolda (2010)
Kilde: Egen bok

Mannen var ingen morder.
Han holdt fast ved det mens han slepte den døde gutten nedover skrenten: Jeg er ingen morder.
Mordere er kriminelle. Mordere er onde. Sjelen deres er slukt av mørket, og av forskjellige grunner har de omfavnet det svarte og ønsket det velkommen, vendt ryggen til lyset. Han var ikke ond.
Tvert imot.
Hadde han ikke i det siste demonstrert det absolutt motsatte? Hadde han ikke så å si helt satt sine egne følelser til side, sin egen vilje, nesten utøvd vold på seg selv til fordel for andre? Vendt det andre kinnet til, det var det han hadde gjort. Var ikke det at han var her, i denne sumpaktige forsenkningen langt ute i ingenting med den døde gutten, enda et bevis på at han ville gjøre det som var riktig? Måtte gjøre det som var riktig. At han aldri mer ville svikte.

Forlagets omtale: 
16-årige Roger er forsvunnet. Rømt til Stockholm, sier politiet. Men så finner de Rogr i et tjern nord for byen. Med hjertet kåret ut av kroppen.
   Kriminalpsykolog Sebastian Bergman har trukket seg tilbake fra alt arbeid etter en privat tragedie. Helt tilfeldig blir han trukket inn i etterforskningen av drapet. Alle spor ser ut ti å lede mot Rogers skole. Et tilsynelatende problemfritt miljø som skal vise seg å ha hemmeligheter. 
   Dette er den første boken i serien om den sexmisbrukende og traumatiserte kriminalpsykologen Sebastian Bergman. Han er lynende intelligent, men også arrogant og provoserende; han er faktisk er sant mareritt av en kollega.

Jeg kan ikke forstå at jeg ikke har lest bøkene om Sebastian Bergman tidligere. Han er mer eller mindre den største drittsekken jeg har truffet i en bok – men samtidig så blir jeg veldig, fascinerende glad i mannen. Det er tydelig at det finne årsaker bak hans handlinger og oppførsel – og jeg håper at dette blir ytterligere belyst i de kommende bøkene. Heldig som jeg er, har jeg enda fire bøker igjen – og jeg gleder meg stort.

Denne boken er kjempebra – akkurat slik krim skal være etter min smak.

Bøkene i rekkefølge:
Mannen som ikke var morder
Dødens disippel
Fjellgraven
Den stumme jenta
Ikke bestått

Lykkejegeren av Jan-Erik Fjell

lykkejegerenTittel: Lykkejegeren 
Forfatter: Jan-Erik Fjell
Utgitt på Juritzen Forlag 2016
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Jeremy McDermitt hadde et helt spesielt forhold til The Strip. Det var her han hadde sett henne for første gang. Det var her han hadde fridd til henne.
Og det var her han ville komme til å dø.
[…]
Nye politibiler kom til sørfra. Flere enn han klarte å telle. Folk samlet seg rundt bilen. Han skjøv opp døren og veltet ut. Mannsstemmer skrek til ham. Pistoler og hagler ble ladet. Politifolkene ba ham slippe våpenet. Jeremy hadde ikke noe våpen, og han forsøkte å rope det mens han krabbet.
Han krøp en meter fram, deretter enda en før han stanset. Nye skrik kom om at han skulle ligge i ro. Nå klarte han ikke annet. Og det var greit.
For nå var han framme.

Forlagets omtale:
Norge, nåtid: En bilmekaniker finner knokler fra en menneskehånd i understellet på en gammel Cadillac. Kripos sender Anton Brekke til Fredrikstad for å etterforske drapet på en middelaldrende kvinne. 
La Vegas 1978: Elliot Applebaum styrer syndenes by og forelsker seg i en ung, norsk jente som følger den amerikanske drømmen. De to historiene flettes sammen, og Anton Brekkes viljestyrke møter kraftig motstand når han må reise på jobb til Las Vegas.

Jan-Erik Fjell gjør det igjen han – til gangs.Han produserer den ene pageturneren etter den andre – (anmeldelser av Fjells andre bøker) og han skuffer ikke én eneste gang! Det er smått imponerende å skrive så gjennomgående bra bøker, FEM bøker på rad!

Jan-Erik Fjell er den eneste norske forfatteren som (for meg) ikke har skuffet med varierende kvalitet på bøkene sine, og til og med den i begynnelsen ufordragelige Anton Brekke har jeg rett og slett blitt glad i. Jeg heier på Anton Brekke, og hans personlige kamp mot avhengigheten blir viktig i historien – og hvor vanskelig får han det nå ikke, når han må reise til Las Vegas for å etterforske – som sagt, jeg heier på ham – og skal ikke røpe om jeg ble stolt eller skuffet over hans valg i spillhovedstaden.

Kombinert med et fantastisk oppbygget plot, historier som flettes elegant sammen, fortid og nåtid nøstes opp, ikke for fort og ikke for sakte, spor avsløres på akkurat riktig sted – og ting som jeg trodde jeg hadde gjennomskuet på et tidlig tidspunkt, viste seg å være feil – og det er bare herlig!

Hurra for Jan-Erik Fjell – nok en gang. Ikke slutt å skrive bøker, vær så snill!

Andre om boken:
Bokbloggeir
Tine sin blogg
Artemisias verden

Hviskeren av Karin Fossum

HviskerenTittel: Hviskeren 
Forfatter: Karin Fossum 
Utgitt på Cappelen Damm 2016
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Vakker var hun ikke, og det var hun selvfølgelig klar over, hun beveget seg som unnselige kvinner flest, forsiktig over gulvet og med et unnskyldene blikk. Uten ønske om å oppta plass, uten håp om å gjøre inntrykk, eller å bli trodd i det hele tatt, eller for den saks skyld, på noe som helst vis å bli tatt alvorlig.
[…]
Tvers over den hvite halsen hadde hun et stygt arr etter et sår som hadde grodd dårlig. Hun var undervektig, kanskje anemisk, rødhåret og fregnet. Men til tross for hennes fargeløshet gikk det selvfølgelig blod gjennom henne, særlig i dette øyeblikket da hun sto foran ham på gulvet og skulle forklare seg. Med hendene gjemt i de nøye gjennomsøkte frakkelommene. Hun ventet på tillatelse til å sette seg, var i freidig nok til å ta seg til rette . Sejer hadde avhørt mange mennesker gjennom årene, men ingen som henne.

Forlagets omtale:
Ragna Riegel jobber på Europris og bor alene i barndomshjemmet. Nå er foreldrene hennes døde, og den eneste sønnen har flyttet til Berlin, og de har nesten ingen kontakt. Bare ett og annet jule- og bursdagskort. 
Ragna lever livet sitt innen strenge rammer: Hun liker jobben fordi den er full av rutine, hun liker å sitte på samme sete i bussen hver dag, hun liker å handle det samme i nabolagsbutikken hver dag. Hun må ha orden på livet. Og det har hun, inntil den dagen hun finner et brev i postkassen med hennes navn på konvolutten og en utvetydig trussel skrevet med store blokkbokstaver på arket inni. Brevet gir støtet til et mareritt der Ragna Riegel blir truet på livet av en ukjent fiende. Der hun merker at hun må ta alle midler i bruk for å forsvare seg. 
   Romanen tar form av Konrad Sejers avhør av Ragna Riegel etter at det verste har skjedd. Etter at alt er for seint. Gjennom avhørene forsøker Sejer å lokke fram sannheten om det som er skjedd. Men er Ragna sannferdig? Eller fører hun omgivelsene bak lyset? Det blir det Sejers oppgave å finne ut av.

Jeg skjønner at dette ikke er krim i vanlig forstand, jeg skjønner at dette sikkert er forfatterens hensikt når hun skriver, og jeg skjønner at dette sikkert er veldig innsiktsfullt og reelt på mange måter. Det kan jeg også se av de anmeldelsene jeg har lest av denne boken.

Men for meg blir det egentlig bare kjedelig, altså. Dette hverdagslige, pertentlige og rutinepregede livet til Ragna Riegel tar så stor plass i boken, og gjør det for stillestående og (i fare for å gjenta meg selv): kjedelig etter min smak.
Riktignok blir jeg nysgjerrig nok på bakgrunnen, sannheten og hva som virkelig har skjedd til at jeg leser videre, men i perioder skummet jeg bare gjennom sidene for å komme til konklusjonene.

Jeg ble lovet av andre lesere om at det tok seg opp på slutten, at da skulle spenningen endelig gripe tak i leseren – men det ble et kort øyeblikk av hakeslipp og så var dét øyeblikket over.

Kanskje er det forventningene som ødelegger for meg. Tanken på at jeg mener Sejer er politimann som skal etterforske drap i en klassisk krimbok – og at jeg ikke klarer å følge Fossums bevisste endring av perspektiv på sine bøker, men min (høyst personlige) mening er at dette ikke fenger. Jeg påstår på ingen som helst måte at boka er dårlig – tvert imot er Karin Fossum en god forfatter, som komponerer gode bøker med stor innsikt – det er min personlige smak som krasjer med denne typen bok.

Andre om boken: (bare for å bevise at jeg er helt alene om min mening)
Elin Brend Bjørhei – VG
Fredrik Wandrup – Dagbladet
Tine Sundal
Artemisisas verden