Min skyld? av Jens Breivik

Min skyld
Tittel: Min skyld? En fars historie

Forfatter: Jens Breivik
I samarbeid med Thomas J.R. Marthinsen
Utgitt på Juritzen forlag 2014
Kilde: Anmeldereksemplar

«Vi var tre – nå er vi to, etter at Wenche døde – som vet hvordan oppveksten til Anders var. Jeg er en av dem. Mitt navn er Jens Breivik, og jeg er faren til Anders Behring Breivik. Dette er min historie.»

Baksidetekst: 
Jens Breivik har blitt framstilt som en dårlig far, en dårlig ektemann, en som sviktet. Mye har blitt antydet om en spesiell oppvekst for Anders Behring Breivik og at det er i hans barndom vi kan finne svarene på hvorfor han ble en kynisk massedrapsmann. 
   For første gang forteller Jens Breivik om sin rolle som far og hvordan hans liv ble etter den 22. juli 2011. 

I anstendighetens og rettferdighetens navn så er det vel bare rett og rimelig at også Jens Breivik skal få komme til orde i en bok – slik som har har blitt beskrevet av «alle andre» siden 22. juli.
Men gir den meg noe?
Nei – ingenting. Ingenting nytt her, bare noen spekulasjoner rundt om at han kunne ha avverget de grusomme hendelsene hvis ting hadde vært annerledes, og han hadde vunnet rettssaken om foreldreretten den gangen.
Det vet ingen – ei heller Jens Breivik.

Jeg skal være forsiktig med spekulasjoner rundt årsakene til en bokutgivelse, men jeg mistenker at denne boken nesten utelukkende har blitt bygget opp omkring offentliggjøringen av brevet ABB har skrevet til sin far, for resten er rimelig tynt.

Men jeg satte stor pris på følgende presisering fra Jens Breiviks:

Men jeg er redd for å klage og kritisere, for selv om jeg på en måte er offer for min sønns gjerninger, er jeg på ingen måte det største offeret. Det er så mange som har lidd så fryktelig mye mer.

Og det har han fullstendig rett i!

 

 

En tanke om “Min skyld? av Jens Breivik

  1. Eg har denne på reserveringslista på biblioteket. Eg har så langt kun lest ei bok som omhandler 22. juli og det er boka til Lippestad, men eg er nysgjerrig på Jens Breiviks bok. Alle andre har jo fått sei sitt, så det er jo bare rett og rimeleg at han og skal få lov. Eg rekna igrunnen med at det var skikkelig tynt, for kor mykje kan mannen ha å sei, liksom?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *