Menneskejeger av Asbjørn Hansen

MenneskejegerTittel: Menneskejeger. Fra et liv som drapsetterforsker i Kripos
Forfatter: Asbjørn Hansen 
Skrevet i samarbeid med Tarje Holtvedt
Utgitt på Kurér Forlag 2013
Kilde: Bibliotekbok

Reading Challenge 2015

Om jeg har møtt noen helter i mitt liv som politimann, så er det de som har måttet leve med å se en av sine kjære bli rykket bort i drap. De som må kjempe seg gjennom timene, dagene og årene som kommer etter at tragedien er forsvunnet fra nyhetsoverskriftene, og vi andre har lagt saken bak oss. De hever ingen lønn for innsatsen. De kan ikke håpe på noen forfremmelse, og det venter dem ingen pensjon. Men de står der som en daglig påminnelse for oss andre om at livet kan og må gå videre, også når det ser som mørkest ut. Jeg har den største respekt for disse menneskene.

Forlagets omtale:
Asbjørn Hansen er Norges mest erfarne drapsetterforsker. Gjennom atten år i Kripos var han med på å oppklare mellom 30 og 40 drap, og ledet etterforskningen av høyprofilerte saker som Orderud og Baneheia. Bare én sak har han aldri klart å løse: drapet på 21 år gamle Trude Espås i Geiranger i august 1996.
   I Menneskejeger tar han oss med bak kulissene i noen av norgeshistoriens mest omtalte drapssaker. Han deler sine inntrykk fra et liv der brå og voldsom død hører til dagens orden, og viser frem en virkelighet som får kriminalromanens fantasier til å blekne.

For en krimjunkie som jeg, er det kjempeinteressant å lese slike bøker – bøker der vi får høre hvordan arbeidsdagen til en kriminaletterforsker blir fortalt slik den faktisk er, ikke på en måte som følger den faste oppskriften til krimbøker. Sannheten er at drapsetterforskninger går sakte og at de er tildels «kjedelige» idet etterforskerne bruker en stor del av tiden på å lese rapporter, leser dem igjen og igjen – for å kunne klare å pusle sammen bitene til et klart bilde. Det er også lite action i en slik jobb, men jeg får inntrykk av at Hansen er takknemlig fordi han for lov til å være med på å gi de pårørende de svarene de trenger.

Vi får være med da de store, kjente sakene fra norsk kriminalhistorie blir etterforsket – og selv om det ikke kommer fram nye opplysninger er dette interessant nok; perspektivet fra etterforskerens side – fram til han pensjonerer seg og er fornøyd med sin karrière.

   Jeg lukker de blå notatbøkene mine. Om litt skal de få returnere til skuffen sin igjen, og mørket som de kom fra. En gang var de det viktigste arbeidsredskapet mitt. De hjalp meg med å huske – både alt det som jeg visste om sakene jeg jobbet med, og det jeg mente jeg måtte finne ut av. Nå trenger jeg ikke å huske lenger. Noen vil sikkert mene at jeg kunne ha godt av å glemme.

Andre om boken: 
Bokormen Sommerstad
Bokpyren

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *