Kule kidz gråter ikke av Jacques Vriens

Kule KidzTittel: Kule kidz gråter ikke
Forfatter: Jacques Vriens 
Utgitt på Cappelen Damm 2014
Originaltittel: Achste-groepers huilen niet (nederlandsk)
Oversatt av Hedda Vormeland
Kilde: Bibliotekbok

«Mamma, hva er onkogreier?» spurte Akkie igjen. Nå først så hun at moren hadde tårer i øynene. Faren så det også. […] Akkie gikk videre sammen med foreldrene og gjentok langsomt: «On…ko…lo…gisk.» Ved heisen måtte de vente litt, og igjen spurte Akkie: «Mamma, hva er onkologisk for noe, da?»
[…] En sykepleier kom ut av heisen. Akkie spratt opp, gikk bort til henne og spurte: «Unnskyld, hva driver de med på onkologisk avdeling?»
«Hvorfor vil du vite det?»
«Jeg…æh… jeg skal holde et foredrag på skolen, om sykehuset:»
«Onkologisk avdeling er avdelingen for kreftpasienter.»
Akkie så etter henne og mumlet: «Kreft.»

Kule Kidz gråter ikke er nok en kreftbok for barn. Og det er viktig å skrive litteratur om dette på en måte som barn kan skjønne. Denne boken fokuserer mest på klassen til Akkie, i motsetning til andre bøker jeg har lest som har fokusert på pasienten og dennes pårørende.

Når du er 12 år og mesteparten av livet ditt sirkulerer rundt skolehverdagen, så har det enormt stor innvirkning på deg hvis en klassekamerat blir alvorlig syk. Barna har mange spørsmål, noen blir redde, andre nysgjerrige og atter andre igjen vil ordne opp. Og alle vender seg til læreren fordi hun alltid har svarene på ting de lurer på. Men denne gangen klarer ikke engang lærer Ina å komme på noen svar.

Boka var lettlest og enkelt skrevet, akkurat på et nivå jeg ser for meg at passer ca 12-åringer. Jeg tror denne boken kan være mer aktuell for barn enn bøker som fokuserer på pasienten, fordi denne som sagt fokuserer mest på klassen – og det er det som interesserer de som ikke er syke. Ikke nødvendigvis hva som skjer på sykehuset med pasienten og behandlinger osv.

Historien er sann, forfatteren har selv vært lærer og hadde en jente i klasse sin som fikk leukemi. Han forsøkte lenge å skrive en bok om henne, men klarte det ikke. Først når han endret navnet på jenta og omgjorde den mannlige læreren til en kvinnelig – klarte han å få såpass avstand til historien at han klarte å skrive den.
Den er nå også filmatisert – både på nederlandsk og norsk.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *