De glemtes forbund av Mia Ajvide

De glemtes forbundTittel: De glemtes forbund
Forfatter: Mia Ajvide
Utgitt på Cappelen Damm 2012
Originaltittel: Mannen som föll i glömska
Oversatt av Kirsti Øvergaard
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget 

«Det er bare meg, Jack,» sa han.
Hun gløttet på døra, men lot sikkerhetslenken være på. Jack bøyde seg fram og så at hun blunket. Han smilte og strøk en våt hårtjafs bort fra pannen.
«Skal du ikke åpne? sa han.
«Hva gjelder det+»
«Mamma…» sa han, «må jeg tenne lyset for at du skal se at det er meg?»
Han la hånden på dørklinken og hørte henne trekke pusten. Så dro hun igjen døren med et smell.

Sammen med kona Aino, og jobben på Myntholm slott, trives Jack veldig godt. Han starter i det små med undersøkelser angående en gammel historie fra slottet, men merker plutselig at det er vanskelig for ham å holde kontakten med mennesker. Kollegene begynner med prosjekter uten ham, moren hans kjenner ham ikke igjen og en dag han kommer hjem til kona etter jobb – er hun sammen med en annen mann og har ingen peiling på hvem Jack er.

Boken tar videre for seg hvordan man er som menneske når man ikke har andre mennesker å forholde seg til, når ingen vet hvem du er og den eneste som vet at du eksisterer er deg selv.

Uten vitne til det liv man har fått tildelt, eksisterer ikke livet.

Jeg må innrømme at jeg synes hele boka var litt rar. Den peker på noe eksistensielt hos oss mennesker, og filosoferer rundt dette med hvordan vi eksisterer – og gammel og ny historie får plutselig mening – men samtidig mangler det for min del en god forklaring på hva som skjer, og hvorfor, og hvordan… For meg mangler det en dypere mening og en årsakssammenheng som jeg kan tro på…og plutselig er boka bare slutt uten at jeg fikk de svarene jeg søkte og som var årsaken til at jeg leste meg gjennom hele – en søken etter et svar som aldri kom.

Historien om Vakre jente av Rachel Simon

Tittel: Historien om Vakre jenteHistorien om vakre jente
Forfatter: Rachel Simon

Utgitt på Silke Forlag 2012
Originaltittel: The Story of Beautiful Girl (2011)
Oversatt av Lisa Vesterås
Kilde: Egen bok

Mot slutten av den kvelden som forandret alt, sto enken på verandaen og så etter den unge kvinnen som ble ført nedover oppkjørselen og inn i bilen. Jenta gjorde ikke motstand, bundet som hun var. Ikke ropte hun heller, ut i den kjølige høstluften, så legen og assistenten trodde nok de hadde vunnet. Men det de ikke visste – da bildørene slo igjen og motoren ble slått på og sjåføren kjørte nedover den gjørmete åssiden mot veien – var at enken og jenta i baksetet hadde lurt dem. […] Hun var bekymret for mannen som hadde forsvunnet […] Da hørte hun lyden som legen ikke hadde lyttet etter. Lyden som skulle knytte henne til denne jenta for alltid, og aldri la henne glemme mannen. Det var den søte lyden av en fremmeds pust. En sovende fremmed. Et barn.

En natt i 1968, Pennsylvania i USA: Det banker på døren til Marthas hus og utenfor står en mann og en kvinne – de sier ikke et ord, men Martha bestemmer seg for å ta mot til seg og inviterer dem inn. Da først oppdager hun at kvinnen holder et nyfødt spebarn. Det Martha ikke vet er at disse to har rømt fra en institusjon i nærheten og at de blir forfulgt. Da vaktene finner dem, gjemmer paret barnet, mannen rømmer og idet kvinnen blir ført bort, hvisker hun til Martha: «Hold henne skjult…»

Og så følger vi disse fires skjebner opp gjennom årene. Vi får lese om uverdige forhold på institusjoner, om en døv mann på rømmen – som blir misforstått og tatt for å være en tomsing fordi han ikke klarer å gjøre seg forstått. Og vi følger Martha og den lille jenta mens de holder seg skjult og jenta vokser opp.

Dette skulle være en fantastisk flott og vakker bok – men den falt ikke i smak hos meg. Tiden fra jenta ble plassert hos den gamle damen og til slutten av boka var til tider utrolig kjedelig å lese seg gjennom, og det ble endel skumlesing. Handlingsmønsteret var veldig forutsigbart, og selvfølgelig var slutten akkurat slik jeg hadde sett for meg idet jeg leste de aller første sidene i boken.
Av andre har jeg forstått at noe av det som gjorde inntrykk med boken, var innsikten man fikk ved å lese om behandlingen man fikk på institusjoner på denne tiden – men i lys av min interesser for saken, var dette noe jeg allerede visste. Kanskje det var noe av grunnen til at den ikke satte sine spor i meg –  så nei, dessverre ingen stor leseropplevelse for min del…

Divergent – Opprøreren av Veronica Roth

Divergent 2

Tittel: Divergent – Opprøreren
(bok nr. 2 i Divergent-trilogien)
Forfatter: Veronica Roth
Utgitt på Schibstedt Forlag 2014
Originaltittel: Insrugent (2012)
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Jeg er livredd da jeg slår øynene opp og griper om lakenet med begge hender. Men jeg løper ikke gjennom gatene i byen eller korridorene i de fryktløses hovedkvarter. Jeg ligger i en seng i de fredsommeliges hovedkvarter, og kjenner lukten av sagmugg i luften.
Jeg vrir på meg, og ynker meg da noe presser mot ryggen min. Jeg griper bak meg, og fingrene lukker seg rundt pistolen.
Et øyeblikk ser jeg Will foran meg, begge med pistolene rettet mot hverandre – hånden hans, jeg kunne ha skutt ham i hånden, hvorfor gjorde jeg ikke det, hvorfor? – og det er like før jeg skriker navnet hans.
Så forsvinner han.

Vi møter (endelig) igjen Tris og Tobias – i forrige bok forlot vi dem idet fraksjonene er i ferd med å gå til krig mot hverandre og de søker dekning hos de fredsommelige.
Hun sliter med vonde minner om ting som skjedde mens de fryktløse var under simulering, og hun måtte ta valg hun aldri trodde hun måtte stå ovenfor.
Nå er det full krig mellom fraksjonene, og rykter begynner å gå om at ting ikke er som man har blitt seg fortalt. Spesielt utenfor gjerdene tyder det på at det foregår ting som bare noen få vet om. Så da er spørsmålet, skal man forsøke å finne svarene på dette, eller skal man bare utrydde de onde slik at man kan gå tilbake til sine behagelige og trygge liv. Hva er det utenfor gjerdene, og hvorfor han noen blitt stengt innenfor?

Endelig kom bok nummer to! Den første sluttet så spennende at det var en pine – og grunnen til at jeg er så glad for at jeg som regel ikke oppdager trilogier før alle bøkene er utgitt! Men nå rakk jeg også å se filmen før jeg begynte å lese nummer to, og fikk i hvert fall opp igjen nysgjerrigheten på fortsettelsen.

Og jammen holder denne boken mål i forhold til forveningene – jeg blir stadig mer imponert over den unge forfatteren Veronica Roth, som har skapt dette universet og persongalleriet. Igjen følger vi Tris idet hun må reflektere og ta alvorlige etiske valg – og det ligger mye god lærdom i disse bøkene. Skal man handle for seg selv, eller for et helt samfunn, for en kortvarig belønning eller for et langtrekkende hele?

Denne boken begynner også å pirke litt i hva som er utenfor – gjerdene som er satt opp omkring Chicago og hvor de fem fraksjonene har levd… Og med en hilsen fra fortiden slutter denne boken – om mulig enda mer spennende enn bok nummer en! (Laaaaang ventetid følger, med andre ord…)

Andre om boken:
Bokkbloggeir – Geir Tangen
Karis bokprat – Kari Brenden-Bech

Ved elven av John Hart

Ved elvenTittel: Ved elven
Forfatter: John Hart
Utgitt på Font Forlag/Lydbokforlaget 2011
Originaltittel: Down River
Kilde: Egen lydbok

 

Omtale fra forlaget:
Fem år etter at han blir frikjent for drap, vender Adam Chase tilbake til sin barndoms by, men der møter han en utbredt mistanke om at han likevel er skyldig i forbrytelsen. Han forsøker å gjenoppta kontakt med familie, kjæreste og venner, men kort tid etter hjemkomsten blir han antastet og banket opp, og når nye lik begynner å dukke opp, vender hele byen seg mot ham.
Han oppdager gradvis at menneskene han har kjent hele livet, bærer på uhyggelige hemmeligheter – og at sannheten om drapet han ble tiltalt for, er mer skremmende enn han kunne ha forestilt seg.

Dette var ei skikkelig bra bok!
Og egentlig trenger jeg ikke å skrive noe mer…

Men jeg må jo det…
Jeg har hørt den som lydbok, og det betyr at den har vært med meg lenge, fordi jeg sjelden finner tid til å høre lydbøker – og det hadde denne boken virkelig fortjent.
Forfatterens måte å beskrive mennesker, hendelser og omgivelser på er så vakker at man er i handlingen hele tiden, og tar det med seg også når man ikke leser. (Jeg har hatt samme følelsen når jeg har lest Steinbeck) … og den følelsen er sjelden i min verden. Dette er i utgangspunktet en thriller/spenningsbok, men dette er også en skikkelig god roman. Publishers Weekley skrev: «Ved elven burde én gang for alle avgjøre spørsmålet om thrillere og spenningsbøker også kan være stor litteratur» – og jeg må si meg fullstendig enig. Det var en fryd å følge historien, og det var ikke noe problem at det tok lang tid å komme fram til hva som egentlig hadde skjedd og hvorfor, fordi veien fram dit var så godt skrevet at det ikke var noe ønske fra min side å bli ferdig med boken.

Anbefales på det aller sterkeste, med andre ord.

Fugletribunalet av Agnes Ravatn

FugletribunaletTittel: Fugletribunalet
Forfatter: Agnes Ravatn
Utgitt på Samlaget 2013
Kilde: Bibliotekbok

Samlesing i forbindelse med Bokbloggerprisen.

På sekundet klokka seks kom han ut frå soverommet, trekte ut stolen og sette seg ved kortenden. Venta. Eg plasserte fatet med fisken midt på bordet, skåla med poteter framfor ham. Drog ut stolen min og skulle til å setje meg då han stansa meg med ei brå hand.
Nei. Du et etterpå.
Han såg rett fram.
Det er min feil, eg var kanskje ikkje heilt tydeleg på det.
Det voks i svelget, eg greip tallerkenen min og flytta han raskt over på kjøkkenbenken utan eit ord, krum i nakken, eit langt krek.

NRK-kjendisen Allis Hagtorn flykter fra en skandale, og trekker seg fullstendig vekk fra offentligheten. Hun søker ly i en eldre trevilla, som hushjelp og gartner for Sigurd Bagge.
Han befinner seg på arbeidsrommet sitt hele dagen, mens de venter på kona hans. Men hvorfor kommer hun aldri tilbake? Hvorfor er han så hemmelighetsfull.

Denne boken hadde jeg neppe kommet til å lest hvis det ikke hadde vært for at den kom på kortlista over nominerte bøker til Bokbloggerprisen. Dette er ikke den type bok som fenger meg noe særlig, og ved å lese den ble ingen av mine fordommer utfordret. Jeg likte den ikke!

Historien har vi lest før. Kvinne flykter fra fortiden sin, kommer til mann som også har sine hemmeligheter, begge skjønner at den andre har hemmeligheter, men de snakker ikke om det. Kvinnen blir (selvfølgelig) betatt og forelsket i denne mannen, han er litt skummel og viser sider ved seg selv som burde fått varselklokkene til å kime uavbrutt – men hun reiser ikke derifra… i hvert fall ikke for godt. Og så ender det som det alltid gjør!

Jeg blir irritert over denne måten å portrettere kvinner på – en kvinne som definerer hele sin identitet i hvordan hun er i forhold til menn – som higer etter oppmerksomhet, komplimenter og anerkjennelse. Hvor alt hun gjør er for å tilfredsstille det mannlige kjønn.

Slutten minner meg om Fuglane av Tarjei Vesaas, og når også denne boken heter Fugletribunalet og er skrevet på nynorsk blir sammenligningen total. Her er to mennesker på rotur i båt, men fokus flere ganger på årene… lyder kjent?

Så nei, ikke en bok som falt veldig smak hos meg – selv om det nynorske språket gjør leseopplevelsen nydelig og poetisk!

 

Når du minst venter det av Sarah Rayner

Når du minst venter detTittel: Når du minst venter det
Forfatter: Sarah Rayner
Utgitt på Vega Forlag 2012
Originaltittel: One moment, one morning
Oversatt av Hilde Lyng
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Klokken er 07:44 og toget fra Brighton til London er fylt av jobbpendlere – en kvinne sitter å sminker seg, en annen sitter og betrakter de andre passasjerene, en tredje blar i et magasin. Foran henne sitter en mann å stryker sin kone på hånden. 

Så blir alt forandret: Mannen faller om, toger stopper, noen tilkaller en ambulanse. Og for tre av passasjerene skal livet aldri bli det samme igjen. 

Jeg synes boken hadde en nydelig start, tre kvinner blir tilfeldigvis knyttet sammen av en felles hendelse på toget. Karen mister sin mann, Lou blir vitne til hendelsen og treffer Karens venninne Anna da de må dele drosje etter at toget blir innstilt etter hendelsen. Jeg liker spesielt skildringene av Karens opplevelse av tapet, hvordan hun forsøker å forholde seg til virkeligheten og hvordan hun prøver å holde hodet over vannet for ungenes skyld.

Anna og Lou blir veldig klisjéaktige for min del – Lou lesbisk, men inne i skapet overfor sin familie (selvfølgelig skjønner vi at hun kommer til å komme ut i løpet av boka) og Anna lever i et forhold med en alkoholisert mann som i fylla blir en usmakelig person (selvfølgelig skjønner vi at hun kommer til å ta grep)…

Så nei, etter de første 100 sidene eller så, mistet jeg grepet om boka. Det ble for mye og for langt til ikke å grave dypere i materien. Historien blir for overfladisk (bortsett fra Karens del), og det faller ikke helt i smak hos meg, dessverre.

 

Undringens makt av Ann Patchett

Undringens maktTittel: Undringens makt
Forfatter: Ann Patchett
Utgitt på Juritzen forlag 2013
Originaltittel: State of Wonder (2011)
Oversatt av Jorunn Leite
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

«Hvis dere hadde vært hjemme, ville han ikke blitt klemt av en anakonda. Han ville blitt truffet av en SUV mens han syklet. Sjansene hans var bedre mot slangen».
«Hva?»
«Det er farlig her, det trenger du ikke fortelle meg, men det er farligere der. Det er her han forstår ting, han vet hvordan han skal leve. […] du kan ikke gjøre alle du møter til amerikanere. Easter er tross alt ikke en suvernir, noe du putter i lommen på vei hjem til minne om tiden din i Sør-Amerika».

Doktor Marina Singh jobber som forsker i et legemiddelfirma. Da hennes kollega Anders Eckman dør i Amazonas’ jungel på leting etter doktor Swenson, sender firmaet Marina for finne ut hvordan han døde og om mulig for å få liket med hjem.
Doktor Swenson har gjort seg utilgjengelig i jungelen mens hun jobber med å fremstille et legemiddel som vil kunne gjøre kvinner fruktbare til langt inn i alderdommen – dette er en gullgruve og firmaet som betaler henne vil vite hvordan hun ligger an i arbeidet. Men Swenson vil ikke forstyrres, og det blir en vanskelig oppgave for Marina Singh både å finne henne og å få henne i tale.

Notatene mine underveis i boken lyder: «Nydelig» – «Vakker» – «Tankevekkende». Og det er den virkelig.
Patchett er en fantastisk historieforteller. Jeg følte stemningene og omgivelsene hele veien – den brasilianske landsbyen Manaus støvete superhete, og jungelens klamme inneklemthet virkelig føles hele veien. Passasjen med slangeangrepet var så virkelig at jeg dro beina oppunder meg i sofaen!

Samtidig utfordrer den vårt tankesett – våre fordommer og innebygde meninger om at vårt vestlige liv er det beste for alle! Hvor lett det er å se ned på folk som lever annerledes enn oss, og avskriver disse som laverestående og mindre siviliserte og et ønske om å hjelpe disse til å få vårt liv – men kanskje de slett ikke vil det og at vi må sette alt inn i en sammenheng vi ikke kjenner på forhånd (se sitatet over).

Jeg elsket boka fra ende til annen – på forsiden står det: «Du vil ønske at denne boken aldri tar slutt» (Publishers Weekly), og sjelden har dette stemt så godt med mitt eget ønske. Det hastet ikke med å få vite hvordan det gikk til slutt fordi historien underveis var få fengslende og god at den kunne fortsatt og fortsatt.

Et helt halvt år av Jojo Moyes

Et helt halvt årTittel: Et helt halvt år
Forfatter: Jojo Moyes
Utgitt på Bastion Forlag 2013
Originaltittel: Me Before You (2012)
Oversatt av: Elisabeth Haukeland
Kilde: Lånt på biblioteket

Han ser opp idet han hører en hvinenden lyd og den brå ulingen fra et bilhorn. Han ser siden av den glinsende, svarte taxien foran seg, sjåføren er allerede i ferd med å veive ned vinduet, og i kanten av synsfeltet er det noe han ikke helt får tak i, noe som kommer mot ham i en vanvittig fart.
Han snur seg mot det, og i den brøkdelen av et sekund forstår han at han er i veien, at han ikke har noen mulighet for å unnslippe. Han åpner hånden i forbauselse og lar mobiltelefonen falle til bakken. Han hører et rop, som kan være hans eget. Det siste han ser, er en skinnhanske, et ansikt under en hjelm, sjokket i mannens øyne som speiler hans eget. Så kommer en eksplosjon, og alt blir fragmenter.
Og så er det ingenting.

Baksidetekst:
Lou Clark vet en god del.
Hun vet hvor mange skritt det er fra bussholdeplassen og hjem. Hun vet at hun liker jobben sin på kafeen The Buttered Bun, og hun vet at hun kanskje ikke elsker kjæresten sin, Patrick.
Det Lou ikke vet, er at hun snart kommer til å miste jobben, eller at hun er avhengig av å vite hva som venter rundt neste sving, for ikke å gå fra forstanden.
Will Traynor vet at motorsykkeulykken tok fra ham viljen til å leve. Han vet at alt føles veldig smått og meningsløst, og han vet nøyaktig hvordan han skal få slutt på det.
Det Will ikke vet, er at det er like før Lou stormer inn i livet hans som et levende fyrverkeri. Og ingen av dem vet at de kommer til å forandre hverandre for alltid.

Dette kunne fort ha vært en bok som umiddelbart havnet i klisse-klisjé-bunken av bøker lest – men det gjorde den ikke!

Boka var så nydelig, tankevekkende, rørende og overraskende at det hele endte med å bli en av årets store leseopplevelser for min del.
Her blir vi minnet om livets realiteter, viktigheten av å bryte grenser og å ta vare på hverandre. Og at alle mennesker har sin egen vilje uavhengig av hva andre ønsker og tenker.

Slutten måtte leses med omhu – for den kan være grei å ikke lese med en hel masse mennesker rundt seg …

Sannhetens løgner av Randy Susan Meyers

Sannhetens løgnerTittel: Sannhetens løgner
Forfatter: Randy Susan Meyers
Utgitt på Juritzen Forlag 2013
Originaltittel: The Comfort of Lies (2013)
Oversatt av Jorunn Leite
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Lykke på en annens bekostning skulle koste henne dyrt. Helt siden hennes og Nathans første kyss, hadde hun innbilt seg at hun ble fordømt. Hele året hadde hun ventet på en straff for at hun var forelsket, og sannheten var at uansett hvilke konsekvenser som skulle komme til å ramme henne, så mente hun at det var fortjent.

Tia har et forhold til en gift mann. Når hun blir gravid med hans barn, ber han om at hun skal ta abort før han forlater henne. Uten å vite hvordan det går går med barnet – som hun på sin side adopterer bort.

Juliette oppdager at mannen hennes er utro. Hun velger å tilgi og fortsette ekteskapet, ikke minst for deres to sønners skyld. Fem år senere får hun vite at mannen har en datter til.

Caroline har aldri ønsket seg barn, hun er opptatt av sin legekarriere og blir på mange måter letter da hun oppdager at hun ikke er i stand til å få barn. Likevel velger hun å adoptere en datter fordi mannen hennes ønsker det så sterkt. Men hun klarer ikke å føle noe annet enn plikt overfor barnet og gjør alt hun kan for å begrave seg i arbeidet sitt.

Disse tre kvinneskjebnene flettes sammen i løpet av boken.

Her møter vi noen klisjéfylte amerikanske kvinner (slik jeg ser dem for meg). Tia er kvinnen som ikke klarer å glemme sin store kjærlighet (han som gikk tilbake til sin kone) og hele livet hennes sirkulerer rundt tanken på ham og hvordan de kunne ha fått det hvis han ikke hadde forlatt henne da hun ble gravid. Juliette klarer ikke å komme over mannen utroskap, og har kompensert ved å forsøke å leve det perfekte liv for å glatte over. Når hun så får vite om barnet blir hun tilnærmet sykelig opptatt av at dette barnet…

Selv om jeg til tider sliter litt med å tro på hovedkarakterene og noen av deres valg gjennom boken, er den likevel en fin og spennende bok i forhold til hvordan vi følger disse tre familiens kamp for å få det som de helst ønsker. I samtidig som (spesielt kvinnene) finner ut av ting, er de nødt til å ta en dypere blikk på seg selv og sine ønsker for kanskje er det ikke slik likevel at det er seg selv man skal sette i fokus til enhver tid.

Alt i alt en koselig bok med et forsøk på et dypt budskap – som riktignok drukner litt i amerikanske klisjeer, men som jeg hovedsakelig koste meg med gjennom en helg.

En søndag ved bassenget i Kigali av Gil Courtemanhce

En søndag ved bassenget i KigaliTittel: En søndag ved bassenget i Kigali
Forfatter: Gil Courtemanche 
Utgitt på Dinamo Forlag 2003
Originaltittel: Un dimanche à la pischine à Kigali (2000)
Oversatt av Bente Christensen
Kilde: Lånt på biblioteket

Når solen går ned over Kigali, kan man ikke annet enn glede seg over verdens skjønnhet. Store fugleflokker lager yndige utsmykninger på himmelen. Vinden er mild og frisk. Gatene forvandles til lange bånd av livlige farger som glir dovent av sted, dannet av ti tusen maur som drar fra sentrum av byen og klatrer langsomt opp på åsen sin. Overalt stiger det røyk opp fra ildfatene. Hver røykspiral som avtegner seg på himmelen, forteller om et lite hus. Tusenvis av leende barn løper på de jordete veiene, sparker til sprukne baller og ruller på gamle bildekk. Når solen går ned over Kigali, når man sitter på en av åsene som omgir byen og har en flik av sjel igjen, kan man ikke gjøre annet enn å tie og betrakte.

Denne vakre skildringen forteller om Kigali i Rwanda. Men det er ikke denne skildringen vi først tenker på når vi hører navnet. Kigali vekker assosiasjoner om de verste grusomheter mennesker kan begå mot hverandre.

Gil Courtemanche har skrevet en vond og samtidig veldig vakker bok om hvordan det var å leve i Kigali under de verste grusomhetene vi har hørt om – idet hutuer og tutsier går mot hverandre og slakter og lemlester hverandre fordi man tilhører feil rase.

En tynn vannstråle rant fremdeles i dusjen og tegnet røde stier som slynget seg lik tålmodige slanger. På veggene og på gulvet var minner, påminnelser om det som hadde vært armer, et ansikt, bryster. I dette lille rommet hadde granaten som var blitt sluppet inn gjennom vinduet pulverisert kroppen i hundre små kjøttbiter. Valcourt begynte å kaste opp. Han ville gråte. Men han greide bare å sitte krumbøyd og hikste i den epileptiske rytmen til magen som tømte seg.

Dette er også beskrivelsen av Kigali og den er det stikk motsatte av den vakre skildringen vi leste i første sitat. Og det er dette Courtemanche forsøker å skildre i denne boken. Hvordan grusomhetene oppleves av de som var der mens dette pågikk – både innfødte og de utenlandske arbeiderne i landet.

Det er feil å si at jeg likte boken godt, til det er den for grusom i sin fortelling om folkemordet i Rwanda. Men jeg gjorde det. Courtemanche har et vakkert språk, som ut fra det jeg kan bedømme er veldig godt oversatt av Bente Christensen – det blir en poetisk, vakker fortelling om noe av det styggeste og mest grusomme verden noen gang har sett.