Norsk sokkel av Heidi Linde

Norsk sokkelTittel: Norsk sokkel
Forfatter: Heidi Linde
Utgitt på Gyldendal 2015
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

For slik har det alltid vært, tenker Ragnhild og slår sofaputa enda en gang mellom hendene, dette vurderende, lett dømmende, blikket fra datteren. Men tenk om Synnøve kunne ha fått kjenne hvordan det var å leve med en som drakk. Hvordan det var å måtte skjule, å måtte holde ut, å måtte tvinge seg til å se forbi blikkene fra folk som tror at de vet alt. Tenk om Synnøve hadde måttet kjenne på hva det koster å skulle bære en hel familie, og det uten å få noen form for takknemlighet tilbake, tvert imot.

Forlagets omtale: 
På et hotell i Skien sitter en familiefar og forsøker å glede seg over at han ikke har kreft. Tretti mil lenger nord, på Lillehammer, forsøker svigermoren hans å finne ut av hvem hun skal bli nå som hennes alkoholiserte ektemann omsider har bestemt seg for å slutte å drikke. I Sogndal prøver en voksen sønn å få plass til mora si på sykehjem. I Trondheim strever en sju år gammel jente med å finne seg til rette i et nytt fosterhjem. Et gravid par på Jessheim får et rutinemessig tilbud om fosterdiagnostikk, mens en NAV-arbeider på tur til Kreta ikke klarer å nyte ferien fordi hun synes så synd på alle.

Tittelen på denne boken kan slå begge veier, enten trigger den nysgjerrigheten eller så havner boken bakerst i bevisstheten fordi man assosierer det med noe kjedelig – som hos meg…
Men vær så snill; ikke la tittelen avskrekke deg. Etter at jeg satte meg mer inn i hva boka handlet om (baksideteksten er minst like viktig som tittelen), begynte jeg å lese – og boken er jo veldig bra! Den setter søkelys på vårt Norge i dag. Hvert kapittel starter med et sitat fra lovteksten til noe som vi kan se på som velferdsstaten Norges grunnpilarer, og vi blir fortalt historier om menneskers faktiske opplevelse av hvordan dette fungerer i praksis.
Vi møter mennesker, hverdagsmennesker med hverdagsutfordringer. Vi kjenner alle disse menneskene, eller vi er dem selv.
Boken er skrevet med humor og varme, vi blir glad i menneskene, eller vi blir irriterte av dem – uansett gjør de inntrykk og ingen er likegyldige.

Norsk sokkel er en varm, menneskelig fortelling om menneskene som bor i Norge i dag.

Mørkets symmetri av Audrey Niffenegger

Mørkets symmetri

 

Tittel: Mørkets symmetri
Forfatter: Audrey Niffenegger
Utgitt på Aschehoug Forlag 2010
Originaltittel: Her fearful symmetri
Oversatt av Bente Rannveig Hansen
Lydbok lest av: Anneke von der Lippe
Kilde: Lånt lydbok på biblioteket

 

 

Julia og Valentina Poole er speiltvillinger – eneggede tvillinger, speilvendt i forhold til hverandre. Foruten å være litt i overkant avhengige av hverandre, har de levd et normalt, amerikansk liv. Men en dag får de beskjed om at de har arvet en leilighet like ved Highgate-gravlunden i London. Der har de hatt en tante, deres mors tvillingsøster som de ikke engang visste at eksisterte.

Forutsetningen for at Julia og Valentina får overta leiligheten, er at de må bo der i ett år for de evt. selger, og at foreldrene deres aldri må sette sine bein der. Tvillingene bestemmer seg for å flytte til London, men det skal vise seg at de får større utfordringer enn å for første gang måtte leve sine egne liv. Det finnes flere skjebner i boligkomplekset: tvangsnevrotikeren Martin i etasjen over, den avdøde tantens kjæreste Robert i etasjen under, og ikke minst tanten selv, om ikke helt klarer å forlate leiligheten…

Boken begynner veldig bra, tvillingssøstrenes ankomst til London og deres store nysgjerrighet på livet, tantens og morens hemmelige historie som gradvis avdekkes gjennom boken og de forskjellige karakterenes utfordrende liv.
Men mot slutten synes jeg at det tar litt vel mye av i forhold til spøkelser og liv etter døden, hvordan man kan kontrollere dette og hvor det kan gå galt… Jeg forstår altså at en «spøkelseshistorie» som dette, nødvendigvis må være litt lite (for min del) troverdig – men jeg synes slettes ikke at slutten på denne historien var spesielt elegant – det ble litt for mye av det gode, og mye av min positive følelse ramlet litt sammen her (de to-tre siste CD’ene)…

 

 

Alt du kan ønske deg av Linn T. Sunne

Alt du kan ønske degTittel: Alt du kan ønske deg
Forfatter: Linn T. Sunne
Utgitt på Samlaget 2014
Kilde: Anmeldereksemplar

Reading Challenge 2015.

Eg kjem inn i klasserommet og kjenner blikka. Eg møter ingen av dei, eg går mellom pultane og skoa og buksebeina og ser ned i grått, spettete golvbelegg. Eg kryssar klasserommet for å finne plassen min ved vindauget, eg kan denne ruta.
[…] Eg er den definitivt minst populære her i dette rommet. Eg kan kjenne motviljen frå alle kantar. […] Eg gjer det eg skal, time etter time. Dag etter dag. Ein dag skal dette ta slutt, det skal gå over.
Eg tenker ikkje så ofte på korleis det var før.

Siri er kjæresten til Jens, men tenker mer og mer på Andreas. Hun klarer ikke å la være å svare på meldingene Andreas sender. Hun vil gjøre det slutt med Jens, men kan hun det når Jens har det så vanskelig.

Dobbelt Brageprisvinner Linn T. Sunne har igjen skrevet en ungdomsbok som treffer midt i blinken når det kommer til målgruppen. Jeg føler meg inni hodet til Siri, og kjenner igjen følelsene og tankene fra den gang jeg var 17 år og det meste i livet var vanskelig.
Temaet ung kjærlighet og psykiske problemer belyses på en lettfattelig, men alvorlig måte – fra utsiden, de som føler de må ta hensyn.

Flott levert fra forfatteren!

For the record: Jeg kjenner forfatteren personlig, men mener likevel at jeg her har skrevet en omtale jeg kan stå inne for objektivt sett.

Andre om boken:
uprisen – ungdommen anmelder
Gro Jørstad Nilsen – barnebokkritikk
Silje Solvik – Så rart, en bokblogg

 

Jeg sluttet å telle dager av Caterina Cattaneo

Jeg sluttet å telle dagerTittel: Jeg sluttet å telle dager
Forfatter: Caterina Cattaneo
Utgitt på Juritzen forlag 2014
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Kari satt på sengen med stakken brettet opp og hvilende på lårene. Det ene benet var dekket av en tykk, grå ullstrømpe. Det andre lå med foten på en liten skammel av tre. Kari hadde advart henne, men dette hadde hun ikke ventet. Halve innsiden av leggen var dekket av et avlangt sår som var svart i kantene, rødt litt lenger inn mot midten, hvor Kari trykket med et tøystykke så verken tøt ut, gul og tykk. Stanken lå tung i hver krok av rommet, men det verste var likevel foten. Den var liten som et barns, flere av tærne var borte og et bein stakk ut av det skamferte kjøttet.

Forlagets omtale: 
En historisk roman om Berley, som får lepra og må forlate hjem og familie under dramatiske omstendigheter. Berly overbeviser seg selv om at sykdommen er en straff fra Gud fordi hun elsket feil mann, og lever lenge i fornektelsen om at bare hun gjør bot, så blir hun frisk. Realitetene innhenter henne på St. Jørgens hospital, der hun treffer Kari Spidsøen som etterhvert blir en nær venn og alliert. Da dr. Armauer Hansen utfører et grusomt eksperiment på Kari, blir deres vennskap sterkere enn noensinne.
Vi følger Berly i kampen mot sykdom og fornedring, for verdighet og kjærlighet, frem ti hennes død i 1912, samme år som dr. Armauer Hansen dør.

Etter å ha lest Ti tusen skygger, Bjørn Godøys dokumentar om den spedalske sykes historie i Norge, kom jeg på at jeg hadde en roman om samme tema stående i hylla. Det ble derfor naturlig å starte på denne umiddelbart etterpå.
Det var et veldig lurt valg – her får vi samme historien som Godøy forteller om, bare sett fra pasientenes (lemmenes) side. Og om Godøy beskrev denne forferdelige sykdommen i all sin gru, så blir det ikke noe bedre ved å lese denne siden. At forfatteren har brukt virkelige hendelser (bl.a. eksperimentet med Kari Spidsøen) gjør boken ekstra troverdig, vakker og grusom.
Historien viser hva som bor i oss mennesker, selv i de aller mørkeste stunder. Hva vi gjør for å overleve – eller ikke, med verdighet.

Det eneste som irriterer med denne boken, er det jeg kaller slurvefeil i det ferdige produktet. Mangel på ord og tegn (en bokstav e.l.) ganske mange steder – dette er feil et forlag fint skal klare å luke ut for å gi boken et mer profesjonelt uttrykk.

Jeg har et teppe i tusen farger av Anne B. Ragde

Jeg har et teppe i tusen fargerTittel: Jeg har et teppe i tusen farger
Forfatter: Anne B. Ragde
Utgitt på Forlaget Oktober
Kilde: Egen bok

Hun satt der ute og ventet på meg nå, i den gule blusen sin, snart med like gul likør foran seg, bristeferdig av anger og velkjent tilståelsesbehov.
Jeg slo bitte litt Cognac i likøren, det ville hun ikke merke, selv om hun tålte lite.Men kanskje Cognacen ville skyve henne ut av denne melankolien og inn i et annet samtaleemne så hun ville bli glad igjen. Jeg ville få henne glad, alt jeg gjorde var for å gjøre henne glad, og jovisst var hun glad mens det morsomme pågikk, men etterpå kom melankolien over at det var overstått, at det var borte, at det var fortid.
Mamma var spesialist på å sørge raust over alle gode ting som var slutt.

I denne boken møter vi Anne B. Ragdes danske mor, Birte, en sterk og kompromissløs alenemor, en kvinne med en stor, men ubenyttet intellektuell kapasitet og en usvikelig tro på høyresiden i norsk politikk, kombinert med en usedvanlig evne til å trylle fram overdådige måltider fra et tomt spiskammer.
Ragde forteller om gode og onde dager fra oppveksten, for moren var uten tvil en meget spesiell kvinne, som gikk sine egne veier. Det som gjorde mest inntrykk på meg, var beskrivelsen av morens siste levetid, hvor hun gjennomgikk unødige lidelser på et underbemannet sykehjem i Oslo.

Egentlig er jeg ganske usikker på hva jeg tenker om disse bøkene som skal fortelle om en forfatters eget liv og oppvekst. Spesielt siden det tross alt bør ha skjedd noe (gjerne negativt) spesielt for at det i det hele tatt skal bli en interessant historie å fortelle.
Men jeg lar meg fange i historien også, lar meg til tider provosere av Birtes noe uortodokse, egoistiske liv og tankesett. Så slik sett har vel Ragde truffet noe i meg med denne boken.

 

Utroskap av Paulo Coelho

UtroskapTittel: Utroskap
Forfatter: Paulo Coelho
Utgitt på Bazar forlag 2014
Originaltittel: Adultério
Oversatt av Grethe Skevik
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Jeg vet hva jeg har i vente: nok en dag helt lik den forrige. Lidenskap? Vel, jeg elsker mannen min, så jeg behøver ikke å bli deprimert fordi jeg må leve sammen med noen bare på grunn av pengene, barna eller for å holde oppe fasaden.
[…]
Men siden jeg giftet meg, har tiden stått stille.

Linda har et perfekt liv: hun er gift med en rik mann, har et nydelig hus, fantastiske barn, egen karrière og lever i verdens tryggeste land. Men likevel er det noe galt. Hun føler bare en enorm apati og skjønner ikke hvorfor hun skal ha det slik, hun som har det så perfekt.
Alt forandrer seg når hun møter igjen kjæresten fra gymnaset og gjenoppdager lidenskapen.

Det første som slår meg er at dette var utrolig overfladisk. Hovedpersonen er overfladisk, handlingen er overfladisk (og litt provoserende) og språket er overfladisk. Og det stemmer da virkelig ikke med det bildet som har blitt tegnet av Paulo Coelho, ikke slik jeg har fått det med meg. Jeg har inntrykk av at han nærmest er livsendrende i sin filosofi og sitt menneskesyn – så da er vel moralen i denne boka at hvis du har det veldig godt og trygt, men likevel kjeder deg litt og lurer på om det ikke er noe mer, så er det selvfølgelig helt greit å være litt utro mot mannen din og alt blir fint og flott og perfekt igjen. (Derav min kommentar om litt provoserende handling).
Men det er ikke mer provoserende enn at jeg ristet lett på hodet og kom på at hele historien er så overfladisk at man nærmest ikke kunne forevente noen dypere forklaring på utroskap… de eneste ordene med dybde, er hentet fra andre; forfattere/filosofer/Bibelen…

Jeg har ikke lest mye Coelho tidligere – Alkymisten selvsagt, (som jeg synes var oppskrytt, men med forbehold om at jeg personlig ikke klarte å forstå den dypere meningen), Veronica vil dø (den likte jeg) og Manuskriptet i Accra (som jeg ikke skjønte noen verdens ting av. Er ikke det en bok bare stappet full av forskjellige sitater og moralske historier?)… Ja, også har jeg lest Elleve minutter ser jeg når jeg leser tittelen bak på denne boka, men den husker jeg absolutt ingenting av (hva handlet den om?).

Så nei, denne boken ga meg overhodet ingenting – men lettlest var den heldigvis, så jeg trengte ikke å bruke så innmari lang tid på den.

 

New York bekjennelser av Emma Chase

New York bekjennelserTittel: New York bekjennelser
Forfatter: Emma Chase
Utgitt på Bastion Forlag 2014
Originaltittel: Tangled
Oversatt av Embla Skjong Bjørnerem
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Hun biter seg i leppen, og buksene mine blir brått trangere idet jeg blir hard – igjen. Hvis dette fortsetter kommer jeg til å ha ballespreng av en annen verden når jeg kommer hjem.

Vi møter en meget usympatisk mann; Drew Evans har alt – han har hatt en privilegert oppvekst, han er en vellykket forretningsmann og han er en av New Yorks mest ettertraktede ungkarer. Han bruker kvinner kun til sex og har overhodet ingen intensjoner om å binde seg til noen av dem – ikke engang et møte nummer to er noengang aktuelt. Men så møter han kvinnen i sitt liv, og han blir forelsket – og hun vil selvfølgelig ikke ha ham.

Hvor skal jeg begynne? Ved sex-scenene? Ved mannsjåvinisten? Ved klisjeene? Ved slutten? Altså – dette er jo ikke bra! I kjølvannet av Ffifty Shades-suksessen (hvordan i all verden ble det en suksess?) har det kommet en rekke bøker med erotisk innhold, og en tynn, tynn historie i et forsøk på å binde det hele sammen. Dette er en slik bok. Men skulle du ha sett – den er skrevet fra mannens perspektiv, det skal visst være nærmest banebrytende. Hadde jeg bare trodd på det da… På karakteren, på beskrivelsen av Drew; som om dette er en «helt normal mann», med de stadig tilbakevendende belærende: «Husk dette kvinner: ALLE MENN TENKER PÅ SEX HELE TIDEN!» Det er jo ikke slik, boken er skrevet av en KVINNE, for pokker! Hun har egentlig bare beskrevet den stereotype, sexfikserte, mannsjåvinistiske, «jeg bruker kvinner fordi jeg ikke kan styre lystene mine»-type mannen, som jeg ikke tror et sekund er beskrivelsen av en «vanlig mann».

Jeg satt å flirte meg gjennom boka, fordi jeg ble så oppgitt over at man gir ut slik – jeg innser at noen tydeligvis liker å lese slike bøker (er det sex’en?) siden de selger bra(?), men jeg skjønner ikke hvorfor. Språket er platt og enkelt, gjentakelser til det irriterende («hun bet seg i leppen», «hun så på meg med dådyrøynene sine»), og en gjennomført forutsigbar historie. De får hverandre, nei forresten, joda, de får hverandre, nei det gjør de ikke…(så skal jeg ikke skrive hvordan det går HELT til slutt, men du kan gjette det, ikke sant?;-))
Jeg kan jo trekke fram én positiv ting ved boka da: Den var lettlest! Det enkel språket og den forutsigbare historien gjorde at jeg tross alt kunne bruke et minimum av tid for å komme meg gjennom den.

Boka fikk jeg i utgangspunktet fra forlaget fordi de utlyste en konkurranse, der den bloggeren som skrev den beste anmeldelsen vant en tur til New York. Rent prinsipielt deltar jeg ikke i slike konkurranser – det må gå under begrepet smøring. Men i ettertid innser jeg at det kunne ha vært litt morsomt, i og med min anmeldelse ikke kan gå under kategorien «positivt omtale».
Det ble også store diskusjoner rundt dette i media (Bok & Samfunn), eget innslag i Dagsnytt 18 og i bloggmiljøet. Bastion Forlag uttalte at «den beste anmeldelsen ikke nødvendigvis trengte å være en positiv omtale av boka»… Lurer på om jeg hadde vunnet tur til New York med denne, hvis jeg hadde deltatt i konkurransen?

Mannen som ikke ville hjem av Roger Pihl

Mannen som ikke ville hjemTittel: Mannen som ikke ville hjem
Forfatter: Roger Pihl
Utgitt på Juritzen Forlag 2014
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Et stort, hvitt lys blendet øynene hans da han våknet opp. Er det sånn det er? tenkte Valdemar. Da hadde de rett, de som hadde fortalt om sine nær-døden-opplevelser, at de ble tatt imot at et hvitt lys. […] Han forsøkte å fokusere, for å se om han kunne observere seg selv ovenfra, men det kunne han ikke. Samme hvor hardt han stirret, kunne han bare se et tak med en stor, rund lampekuppel som sendte et hvitt lys mot ham. Fra lampen gikk det er slags blank metallstang som forsvant ut i nedkanten av synsfeltet hans.

For 12 år siden mistet Valdemar Vågen kona og døtrene sine i en bilulykke. Siden den gang har han begravet seg selv i arbeid, og fokusert bare på å ta ansvar i firmaet han er gründer i.
På vei til den årlige kongressen blir Valdemar påkjørt av en bil, og ender opp på sykehus. For første gang på veldig, veldig lenge får han oppleve å bli tatt vare på av andre, bli servert maten sin og slippe å ta alle avgjørelser. Endelig kan han hvile, uten noen forpliktelser og han finner ut at dette faktisk er ganske behagelig. Så behagelig at han rett og slett ikke vil skrives ut fra sykehuset i det hele tatt. Men det går vel ikke? Eller… I sykehuset skjuler det seg et mysterium – kan det være andre som ønsker å leve resten av livet på sykehuset?

Dette er en tildels fornøyelig bok som flere ganger lokket fram smilet mitt, men aldri helt latteren. Til det ble det litt mye trivialiteter og enkel tankevirksomhet i hodet i vår kjære Valdemar. Men det er noe koselig, hverdagslig og gjenkjennbart i det hele. Hvem av oss har vel ikke ønsket å kunne slippe alle bekymringer, og la andre ta seg av alt ansvar – få litt pleie og deilig omsorg? Vi møter også flere mer eller mindre mislykkede personer, typer vi alle kjenner og kanskje skulle ha tenkt litt mer over i hverdagen vår.

En liten, koselig og tildels humoristisk bok, men den traff ikke meg helt – rett og slett fordi jeg ikke helt klarer å finne Valdemar helt troverdig som karakter. Hans bakgrunn som gründer og den skarpe forretningsmannen står ikke i stil med den søkende, litt «dumme» mannen som roter rundt på sykehuset – men for all del, det kan godt hende han fikk seg en smell i hodet under den kollisjonen.

Sannheten om Harry Quebert-saken av Joël Dicker

Sannheten om Harry Quebert-sakenTittel: Sannheten om Harry Quebert-saken 
Forfatter: Joël Dicker
Utgitt på Pax Forlag 2014
Originaltittel: La vèrité sur l’affaire Harry Quebert
Oversatt av Gøril Eldøen 
Kilde: Bibliotekbok

«En god bok, Marcus, kan ikke bare måles ut fra de siste ordene, men ut fra den samlede effekten av alle ordene i den. Omtrent et halvt sekund etter å ha lest ut boka di, etter å ha lest det aller siste ordet, skal leseren kjenne seg oppfylt av en sterk følelse; en liten stund skal han ikke tenke på noe annet enn det han akkurat har lest, studere omslaget og smile litt vemodig fordi han vil savne alle rollefigurene. En god bok, Marcus, er en bok man synes det er synd å ha lest ferdig.»

Sitatet over stammer fra romanen, og er den erfarne forfatteren Harry Queberts ord til den mindre erfarne forfatteren Marcus Goldman. Sitatet står nesten helt til slutt i boken, og oppsummerer hele denne fantastiske leseopplevelsen jeg har hatt med denne boken.

Våren 2008, Marcus Goldman – den makeløse – sliter etter at han har opplevd en kjempesuksess med sin første roman som ble en bestselger. Han har hatt det lett hele livet, men nå har han fått fullstendig skrivesperre. Han oppsøker sin venn og mentor Harry Quebert for å få hjelp. 
   Her oppdager han at Harry i 1975, da han var 34 år gammel, hadde et hemmelig forhold til den 15 år gamle Nola Kellergan. Hun forsvant sporløst i august samme år. Like etter finner politiet et nedgravd lik i hagen til Harry Quebert, og Harry pågripes for mord. 
   Marcus ser her en mulighet til å skrive en ny bok, og i tillegg til at han mener at Harry er uskyldig setter han i gang sin egen etterforskning. Men det er et komplisert bilde som avtegner seg, og Marcus skjønner ikke hvordan det hele henger sammen. 

Jeg er generelt skeptisk til snakkiser – som oftest fordi de har blitt snakkiser på bakgrunn av en større reklamekampanje (les: Fifty Shades of Grey). Det er sjelden jeg liker dem like godt som det på forhånd virket som om jeg burde.
Denne boken derimot, har fortjent hvert eneste positive og rosende ord som noen gang har blitt skrevet om den.

En roman med alle ingrediensene til en verdensbestselger
(Die Zeit)

Den var rett og slett fantastisk – hemmelighetene, vendingene, beskyldningene og skjebnene i denne boken gjør at man sitter spikret til handlingen fra første til siste side. Men heier på alle, og vil ikke at noen av dem skal vise seg å være morderen – samtidig som man etter tur mistenker den ene etter den andre.
Dette er ikke bare en ordinær krim, det er en stor roman, som skildrer menneskeskjebner og prosessen rundt å skrive en bestselger…

Jeg elsket den – og jeg gjør Harry Queberts ord til mine egne: «en bok man synes det er synd å ha lest ferdig».

Tråden av Victoria Hislop

TrådenTittel: Tråden 
Forfatter: Victoria Hislop
Utgitt på Schibsted Forlag 2012
Originaltittel: The Thread
Oversatt av Lene Stokseth 
Kilde: Egen bok

Det var forbløffende stille i det lille huset med tanke på at tolv mennesker arbeidet for fullt. Alle var konsentrert om denne viktige oppgaven som måtte gjøres i all hemmelighet. De måtte redde skattene som knyttet dem til en fjern fortid.

I 2007 er en ung gresk mann, oppvokst i London på besøk hos sine besteforeldre på Thessaloníki. For første gang forteller de ham den dramatiske historien om deres oppvekst.
Bestefaren ble født under den katastrofale bybrannen i Thessaloníki i 1917, mens bestemoren fem år senere må flykte fra Lilleasia fordi hjembyen hennes, Smyrna, blir ødelagt av den tyrkiske hæren.

Boken forteller om virkelige historiske hendelser, mens menneskelivene og skjebnene er oppdiktede. Det er de historiske hendelsene som gjør at jeg fengsles av historien, den oppdiktede delen er temmelig forutsigbar og lett å gjennomskue.

Språket er enkelt, til tider irriterende enkelt – her er det historien som står i fokus, ikke litteraturen. Til tider går det veldig fort i svingene, litt oppdateringer og så er vi plutselig noen år fram i tid… slutten kom veldig fort, som om «nå må denne boken avsluttes».

Dette er en bok for late dager på verandaen.