Så det går deg godt av Elen Egeland

Så det går deg godt
Tittel: Så det går deg godt

Forfatter: Elen Egeland
Utgitt på Liv forlag 2016

Så det går deg godt er en oppvekstroman som handler om tre søstre som vokser opp sammen med en mor med psykiske problemer. Det er tidvis en vondt bok, men den er også rørende og vakker. Hvordan er livet for tre små barn, når de eneste de kan stole på er hverandre? Og den de elsker mest av alt, også er den mest ustabile og farlige?

Dette var en bok som vekket følelser i meg, stort sett alle slags følelser. Tristhet, sinne, oppgitthet, glede og varme. Den beskriver så godt de følelsene barn sitter med, barn som ikke får vokse opp i en trygg og god tilværelse – men som likevel prøver alt de kan for å ha et godt liv og gjemme det vonde.

Fergen av Mats Strandberg

fergenTittel: Fergen
Forfatter: Mats Strandberg
Utgitt på Juritzen forlag 2016
Originaltittel: Färjan
Oversatt av Marianne Fjellingsdal
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

 Hun tenker på den dagen hun kommer til å se slik ut permanent. Bli en av De gamle. Tanken fyller henne med skrekk, men alternativet, å ikke å leve lenge nok, er like skremmende.
[…]
Hun holder blikket festet på vegg-til-vegg-teppet mens hun følger strømmen oppover fergen. Forsøker å fokusere, forsøker å skyve unna hundrevis av syntetiske duftstoffer som angriper nesen hennes. Under dem ligger duftene av svette, blod, hormoner, urin. Sulten hennes vokser seg sterkere. Skyver bort tvilen.
Kvinnens sønn forlater sengen og gløtter på døren til lugaren. Han myser ut i korridoren. Lyset faller på ham, avslører et ansikt tørt og skrukkete som kreppapir.

Forlagets omtale: 
Se for deg at du er midt på havet, avskjermet fra omverdenen. Det finnes ingen steer å flykte. Det finnes ingen måte å kontakte land. Og du vet ikke hvem du kan stole på…
   I Fergen blir vi kjent med både passasjerer og personalet ombord. Den ensomme gamle kvinnen og søker eventyr. Den avdankede popstjernen som leder karaokekveldene. Mannen som før har jobbet ombord, og som nå kommer tilbake for å iscenesette et spekulativt frieri. Ordensvakten som sammen med sine tre kolleger forsøker å ha kontroll på det daglige kaoset. De tolv år gamle søskenbarna som var bestevenner før en familiehemmelighet kom mellom dem. 
   Relasjoner settes på prøve. Noen er blodtørstige. Vanlige mennesker blir helter. Men det som hender denne natten, kan også lokke frem det verste i dem. Velkommen om bord på Baltic Charisma – hvis du tør…

Hmmm, jaaaaa, neeeeeei – not my cup of tea!

Baksideteksten sier lite konkret om handlingen, så nysgjerrigheten ble pirret i forhold til «fanget på en ferge», «noe går veldig galt», «det er ingen steder å rømme». Jeg hadde håpet det var en drapsmann – det var det ikke. Dette er en zombie/vampyrhistorie – og DER faller jeg helt ut. Jeg klarer ikke å ta slike forteller alvorlig, jeg klarer ikke å tro på premisset bak historien og det gir meg derfor veldig lite. At denne boken nesten mer enn angrepene og blodet og gørret, handlet mer om passasjerenes reise på fergen (som stort sett er det samme som Danskebåten), gir en såpeopera og utrolig «harry» beskrivelse av de reisende og personalet. Noe som for meg heller ikke er interessant.

De tørre flakene på guttens lepper berører huden på siden av Tomas’ hals. Kiler de hyperaktive nerveendende. Så kjenner han tennene, små og skarpe. Han rister vilt på hodet, prøver å komme seg unna.
Tennene biter gjennom huden. Smertene får det til å svartne for øynene igjen. Og lyden – LYDEN. Han kjenner guttens tunge spille over sårkantene. Den slikker forsiktig, nesten ertelystent. Blir glatt og våt av blodet hans.

Jeg skjønner at dette er en egen sjanger, til og med en veldig populær sjanger. Jeg kunne kanskje ha klart det i film/serieversjon, da jeg slapp å lage bildene selv, men jeg har aldri klart å ta denne sjangeren seriøst. Så jeg verken kan eller vil si noe om historien er god eller ikke – bare at dette er så langt vekk fra min smak at den ikke ga meg noe.

 

Hviskeren av Karin Fossum

HviskerenTittel: Hviskeren 
Forfatter: Karin Fossum 
Utgitt på Cappelen Damm 2016
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Vakker var hun ikke, og det var hun selvfølgelig klar over, hun beveget seg som unnselige kvinner flest, forsiktig over gulvet og med et unnskyldene blikk. Uten ønske om å oppta plass, uten håp om å gjøre inntrykk, eller å bli trodd i det hele tatt, eller for den saks skyld, på noe som helst vis å bli tatt alvorlig.
[…]
Tvers over den hvite halsen hadde hun et stygt arr etter et sår som hadde grodd dårlig. Hun var undervektig, kanskje anemisk, rødhåret og fregnet. Men til tross for hennes fargeløshet gikk det selvfølgelig blod gjennom henne, særlig i dette øyeblikket da hun sto foran ham på gulvet og skulle forklare seg. Med hendene gjemt i de nøye gjennomsøkte frakkelommene. Hun ventet på tillatelse til å sette seg, var i freidig nok til å ta seg til rette . Sejer hadde avhørt mange mennesker gjennom årene, men ingen som henne.

Forlagets omtale:
Ragna Riegel jobber på Europris og bor alene i barndomshjemmet. Nå er foreldrene hennes døde, og den eneste sønnen har flyttet til Berlin, og de har nesten ingen kontakt. Bare ett og annet jule- og bursdagskort. 
Ragna lever livet sitt innen strenge rammer: Hun liker jobben fordi den er full av rutine, hun liker å sitte på samme sete i bussen hver dag, hun liker å handle det samme i nabolagsbutikken hver dag. Hun må ha orden på livet. Og det har hun, inntil den dagen hun finner et brev i postkassen med hennes navn på konvolutten og en utvetydig trussel skrevet med store blokkbokstaver på arket inni. Brevet gir støtet til et mareritt der Ragna Riegel blir truet på livet av en ukjent fiende. Der hun merker at hun må ta alle midler i bruk for å forsvare seg. 
   Romanen tar form av Konrad Sejers avhør av Ragna Riegel etter at det verste har skjedd. Etter at alt er for seint. Gjennom avhørene forsøker Sejer å lokke fram sannheten om det som er skjedd. Men er Ragna sannferdig? Eller fører hun omgivelsene bak lyset? Det blir det Sejers oppgave å finne ut av.

Jeg skjønner at dette ikke er krim i vanlig forstand, jeg skjønner at dette sikkert er forfatterens hensikt når hun skriver, og jeg skjønner at dette sikkert er veldig innsiktsfullt og reelt på mange måter. Det kan jeg også se av de anmeldelsene jeg har lest av denne boken.

Men for meg blir det egentlig bare kjedelig, altså. Dette hverdagslige, pertentlige og rutinepregede livet til Ragna Riegel tar så stor plass i boken, og gjør det for stillestående og (i fare for å gjenta meg selv): kjedelig etter min smak.
Riktignok blir jeg nysgjerrig nok på bakgrunnen, sannheten og hva som virkelig har skjedd til at jeg leser videre, men i perioder skummet jeg bare gjennom sidene for å komme til konklusjonene.

Jeg ble lovet av andre lesere om at det tok seg opp på slutten, at da skulle spenningen endelig gripe tak i leseren – men det ble et kort øyeblikk av hakeslipp og så var dét øyeblikket over.

Kanskje er det forventningene som ødelegger for meg. Tanken på at jeg mener Sejer er politimann som skal etterforske drap i en klassisk krimbok – og at jeg ikke klarer å følge Fossums bevisste endring av perspektiv på sine bøker, men min (høyst personlige) mening er at dette ikke fenger. Jeg påstår på ingen som helst måte at boka er dårlig – tvert imot er Karin Fossum en god forfatter, som komponerer gode bøker med stor innsikt – det er min personlige smak som krasjer med denne typen bok.

Andre om boken: (bare for å bevise at jeg er helt alene om min mening)
Elin Brend Bjørhei – VG
Fredrik Wandrup – Dagbladet
Tine Sundal
Artemisisas verden

Kråken av Johan Jensen

kråkenTittel:
Kråken – eller Den urovekkende og besettende sannheten om tragedien på Skrinnøya, Myrvangfolkets forbannelse og de blodige konsekvensene dette skulle få for Vestens historie

Forfatter: Johan Jensen
Utgitt på Gyldendal 2016
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Dette manuskriptet har til hensikt å fremlegge fakta slik jeg forstår dem per dags dato. Jeg har ikke lenger økonomi eller helse til å fortsette arbeidet, til å følge opp de siste ledetrådene, til å granske de nyeste mistankene. Jeg legger herved fra meg arbeidet. På de påfølgende sidene presenteres det jeg så langt har lært om Kråken, drapet på Johan Jensen, og trusselen vi alle står overfor. Andre får følge sporene videre.

Forlagets omtale: 
Tragedien på Skrinnøya, de tyske okkupasjonsmaktenes verste overgrep på norsk jord under krigen, har vært et åpent sår. Ikke bare gikk 331 sivile liv tapt; det ble aldri kjent hvem som var årsaken til represaliene 
   Før nå. Nye avsløringer har omsider lagt alt for dagen: tragediens bakgrunn, dens ukjente etterspill og de grufulle sporene etter mannen som sto bak det hele. Tragedien å Skrinnøya var bare begynnelsen. 
   I 2013 ble journalisten Johan Jensen drept. Memoarer han etterlot seg danner utgangspunktet for denne besettende boken som for første gang forteller sannheten. Sannheten om han som utløste det hele. Sannheten om han som ikke lot seg kue. Han som drepe uten frykt eller nåde. Han som verden nå vil kjenne som Kråken.

Det var én spesiell grunn til at jeg valgte å lese denne boken; undertittelen lokker med «Myrvangfolkets forbannelse» – og fordi som ikke har fått det med seg; jeg heter altså Myrvang til etternavn.
I tillegg kunne historien virke spennende i sin konspiratoriske vinkling (den blir da altså kalt en «konspirasjonsroman», så her var det bare å sette i gang.

Men premissene er i grunn lagt allerede i det vi kan lese at bokens forfatter, Johan Jensen, er død – drept i Beograd i 2013, øyensynlig på grunn av de opplysningene han kom over i arbeidet med å avdekke Kråkens identitet. Boken er derfor ført i pennen av en Randolf Møller – så allerede her er altså skillelinjene mellom virkelighet og fantasi visket ut.

I starten googlet jeg endel, referanser til hendelser ble sjekket ut som fakta eller oppspinn – men jeg ga etterhvert opp. Boken ble heller lest som oppspinn fra ende til annen – og med noe varierende interesse.
Starten, som foregår på Skrinnøya under den tyske okkupasjonen, Gestapos handlinger mot sivilbefolkningen og Myrvangfolkets historie var spennende. Etter massakren på øya, og idet boken tar oss med ut i verden og framover i tid mister jeg litt grepet om historien. Mye repeterende informasjon, hopp fram og tilbake i tid og verdensdeler blir litt mye – og jeg blir ikke tilfredsstilt av slutten; som sitatet over kan være et frampek om (uten at jeg røper for mye: «Jeg legger herved fra meg arbeidet.[…] Andre får følge sporene videre».

Men for all del – slettes ikke dårlig, og som alle andre konspirasjonsteorier: Det KAN ha skjedd.

Andre om boken:
Pål Gerhard Olsen – Aftenposten
Sindre Hovdenakk – VG

Historiefortelleren av Jodi Picoult

Historiefortelleren

 

Tittel: Historiefortelleren
Forfatter: Jodi Picoult
Utgitt på Cappelen Damm 2015
Originaltittel: The Storyteller
Oversatt av Sissel Busk
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

 

 

Forlagets omtale: 
Sage Singer (23) er skadet i en ulykke og har et arr i ansiktet som gjør henne reservert overfor fremmede. Hun er baker, og kan dermed jobbe om natten og slippe å omgås så mange mennesker. Følelsene sine legger hun i de vakre bakverkene. 
   En dag blir hun kjent med Josef Weber (95), en respektert og avholdt mann i den vesle byen. Det oppstår et vennskap mellom de to, men en dag ber Josef Sage om en helt spesiell tjeneste: Han ber henne om hjelp til å dø. Det viser seg at han var nazist under krigen, og nå vil han gjøre opp for seg. Det han ikke vet, er at Sages bestemor er en av de som overlevde Holocaust.

Jeg ble ikke overbevist jeg altså. Synes det ble litt for overfladisk, moraliserende (amerikans?) og lettvint.
Flere passasjer i midtpartiet skummet jeg meg bare igjennom, og det viste seg at jeg ikke gikk glipp av noe, da alt ble oppsummert gang på gang utover mot slutten.

Jeg leste en gang betegnelsen Holocaust-pornografi, og dette ble litt slik for meg. Det er viktig å skrive om, og viktig at vi ikke glemmer – men jeg tror da heller jeg foretrekker de sanne historiene, ikke de oppdiktede som er mer eller mindre samme historie, men uten de ekte følelsene.

 

Mormor danset i regnet av Trude Teige

Mormor danset i regnetTittel: Mormor danset i regnet
Forfatter: Trude Teige
Utgitt på Aschehoug 2015
Kilde: Bibliotekbok

Jeg kunne se hvordan Lillas humør var når hun vinket fra fergen, lenge før den la til land. Av og til virket hun fraværende, da snakket hun knapt mens vi gikk hjemover sammen, og hun ville helst være alene på rommet sitt. Men hvis hun virket opplagt og glad for å se meg, kunne jeg spørre henne om hun ville lakke neglene mine, sette opp håret mitt, sminke meg, og jeg fikk komme inn til henne og sitte på senga hennes. Når hun var ferdig, kunne hun se på meg og si: Du er den nydeligste jenta jeg vet om, og stryke meg over kinnet. Da kilte det i magen, og jeg trodde på henne, for hun hadde greie på slikt.

Forlagets omtale: 
Juni har arvet huset til besteforeldrene og drar tilbake til øya der hun vokste opp. Mens hun rydder i huset, kommer hun over et bilde av mormoren sammen med en tysk soldat og et brev hun skrev i 1946. Brevet har tysk poststempel. Det er helt ukjent for Juni at mormoren var i Tyskland like etter krigen, og hun bestemmer seg for å nøste opp i hennes historie.    
   Jakten på sannheten fører Juni til Berlin og en liten by i det som ble den russiske sonen da Tyskland kapitulerte. Der blir hun konfrontert med en brutal og ukjent krigshistorie. Etterhvert forstår Juni at mormorens hemmelighet er noe mer enn at hun var tyskerjente, og oppdagelsen får betydning for hennes eget liv. 

Dette var rett og slett en nydelig historie. Når Juni, som er tredje generasjon av kvinnene vi møter i denne romanen, flytter tilbake til huset på øya i en vanskelig livssituasjon og oppdager spor som leder henne tilbake til morens barndom og mormorens ungdom før det – spinnes en historie om tre kvinner skjebne som henger sammen mye mer enn noen av dem forsto.

Tilbake til Tyskland etter krigen, hvor en norsk kvinne havnet fordi hun forelsket seg i en tysk soldat – får vi den grusomme historien om den lille landsbyen Demmin (som er sann), og ettervirkningene av dette. Vi følger hennes vanskelige vei tilbake til Norge, med de konsekvenser hennes tid i Tyskland har fått.

Jeg ble rett og slett glad i Tekla, Lilla og Juni – som i utgangspunktet kanskje ikke var så lette å være glad i, men som man – når man får bakgrunnshistorien presentert – likevel blir glad i.

Jeg storkoste meg gjennom hele boka, og fikk utfordret følelsene mine ofte. En fantastisk bok fra Trude Teige.

Det er du som er Bobby Fischer av Christer Mjåset

Det er du som er Bobby FischerTittel: Det er du som er Bobby Fischer
Forfatter: Christer Mjåset
Utgitt på Kagge Forlag 2015
Kilde: Bibliotekbok

– Du må snart fortelle det du skal si, da hun. – Det tar plutselig slutt.
Jeg så på henne, overrumplet over a hun kunne vite om alt det jeg bar på.
[…] Jeg skulle ha hørt på henne. Jeg skulle ha snudd og gått tilbake. Det er lett å se det i etterkant. For den natta døde faren min.
[…] Nå var det for sent.
Nå kom jeg aldri til å få forlatelse for det jeg hadde gjort.

Håkon returnerer til Lillehammer etter mange år for å delta i barndomskameratens begravelse. Han har aldri hatt noe å ønske om å reise tilbake og heller ikke denne gangen er det noe han gjør med glede.
På Lillehammer treffer han igjen resten av guttegjengen fra oppveksten – sammen og hver for seg er de nødt til å møte det smertelige som skjedde en sommer for lenge siden. Venninnen Agnes ble borte og noe annet gikk forferdelig galt.

Christer Mjåset er en god forteller, og boken er bygger seg opp til å bli en utrolig spennende historie om oppvekst, forelskelse og hemmeligheter som ingen klarer å legge bak seg.
Jeg likte boken veldig godt, den fengslet meg fra første side – og den slapp ikke taket før siste side var lest – og knapt nok da.

«En mesterlig fortelling» skriver Levi Henriksen på omslaget – og jeg må si meg enig med ham i det.

Andre om boken:
Arne Hugo Støland – VG
Randi Landmark – Pervoluto

 

 

 

Kunsten å elske et barn av Kjell Erik Ullmann Øie

Kunsten å elske et barnTittel: Kunsten å elske et barn
Forfatter: Kjell Erik Ullmann Øie
Utgitt på Tigerforlaget 2015
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

All kontakt mellom mormoren og barnebarna var forbudt i de lange periodene mor og datter var uvenner, men brødrene lærte seg fort veien fra den store grå steinvillaen i Overleve Kindtsgate til mormorens lille hus på Pappenheim nedenfor festningen. Sebastians mor levde etter regelen om at når noe var bestemt og formidlet til guttene, så ble det holdt. Det falt henne aldri inn at begge sønnene boikottet fiendeskapet med mormoren, og hun var for lite opptatt av deres liv til virkelig å sjekke hva de hadde gjort i løpet av en dag. Til det kjedet ungene henne for mye.

Forlagets omtale: 
Sebastian Erbe Meyer er en ung mann fra Trondheim, bosatt i Barcelona. Han ruser seg, stjeler og selger sex. Da faren dør reiser han hjem til Trondheim for å delta i begravelsen. Vel hjemme i fødebyen blir han tatt på fersk gjerning av mormoren da han bryter seg inn for å stjele på sykehjemmet hun bor på. I løpet av natten forteller de hverandre om livene sine. Samtalen avdekker familiens historie, og begge forstår etterhvert hvordan valg tatt i én generasjon har påvirket senere generasjoner. Gjennom fortroligheten de skaper, ser de også hvordan valgene de har tatt i egne liv har skapt en illusjon av kontroll som har hatt store konsekvenser for dem selv og de rundt dem. Sentral i fortellingen er en fasjonabel steinvilla på Singsaker i Trondheim.

Dette er boken som er belønningen min for å blogge.
En bok som dumper ned i postkassen min uten at jeg har bedt om den, boken som jeg neppe hadde oppdaget på noen annen måte fordi den er utgitt på et lite og nytt forlag som ikke har den fordelen at bilder av bøkene deres blir tapetsert opp i de store bokhandlerne og som ikke får den store omtalen i andre medier. Boken som hadde druknet i alle bestselgerne som pushes ut til forbrukerne.

Som alle bøker som jeg får tilsendt (ubedt) viser jeg også denne den respekten den fortjener:  jeg leser baksideteksten, blar meg flyktig gjennom sidene og leser litt her og der – og den interesserer meg nok til at jeg setter meg ned og begynner på første side. Og jeg fortsetter… og blir fengslet. Boken er nydelig! Den er vond, den er fin, den er tankevekkende og den er rørende.

Rett og slett en perle av en bok, som kommer til å havne høyt, høyt opp på listen over mine favorittbøker.

Ut av mørket av Eskil Åsmul

Ut av mørketTittel: Ut av mørket
Forfatter: Eskil Åsmul*
Utgitt på Juritzen Forlag 2015
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

*Jeg er litt usikker på skrivemåten av etternavnet. Bokomslaget og tittelsiden bruker «Aasmul», mens forfatterens signatur og Facebookside bruker «Åsmul».

De kjenner meg ikke. De kaller med Fuzz. Jeg får ikke bli en del av livene deres, jeg lar dem ikke bli en del av mitt. For mye skjer på innsiden av meg, jeg nektes å følge mønstrene de forventer. Noen drømmer sine mareritt i meg.
Da foreldrene mine døde, ville stemmene i hodet mitt at jeg skulle gi arven til Frelsesarmeen. Den sa det ikke med rene ord, men jeg skjønte hva den ville, den kontrollerer følelsesapparatet, spiller følelsene mine som om de er tangenter på et piano. Den råtne følelsen av besittelse i hele kroppen. Den besudlede følelsen av å ha penger. Smultflekker rett på sjelen som ikke kan vaskes av. Spilt hver dag, hver natt, pianissimo, fortissimo, crescendo.

Forlagets omtale:
Alt er under kontroll i Lerkeveien. Velfriserte hager, polerte biler, nymalte hus. Men idyllen er skjør. Faren til Jesper pleide å så. Broren til Kim pleide å dope seg. I enden av veien i et forlatt hus inne i skogen, bor mannen som de ikke tør å slippe med blikket. 
   Mennesker som nesten går til grunne, kan finne en veldig styrke inni seg. Boken snur opp ned på forestillingen om hvem som egentlig er heltene blant oss.

Her var det mye galskap på en gang. Ganske så mye å holde styr på, men likevel ble jeg overraskende fengslet av denne boken. Historien som fortelles, til tross for mye galskap på ett sted (alkoholisme, vold, pedofilianklager, maktmennesker, psykisk sykdom, narkotikamisbruk) er det en grunn til dette – og det hele samler seg utover i boken.

Han trakk seg sammen i fosterstilling og forsøkte å bli liten. Det var som om noe gikk i stykker inni ham. Han håpet han blødde, at noe var ødelagt så han måtte på sykehus og folk kunne spørre hva som skjedde. Men han pustet, han virket, ingenting var rødt, ingen innvoller hadde sprukket.

Underveis hadde jeg litt problemer med å holde orden på tidsperspektivet – jeg visste egentlig aldri når det ene skjedde i forhold til det andre. Men til tross for dette klarte jeg å henge med.

Det var en veldig annerledes bok, en historie jeg ikke har sett maken til – og jeg likte den veldig godt. Men jeg klarer pussig nok ikke å forstå hvorfor. Det var liksom for mye av alt, for mystisk, for overdrevent – men så nøstes trådene sammen etterhvert, og man skjønner på en måte hvorfor det er slik.

En bok utenom det vanlige der, med andre ord – og jeg anbefaler den gjerne videre.
Takk til bibliotekar Bente Henrikhaugen ved Nordre Land folkebibliotek for at hun anbefalte den til meg.

Kledd naken av Agnes Lovise Matre

Kledd nakenTittel: Kledd naken
Forfatter: Agnes Matre
Utgitt på Comino Forlag
Kilde: Anmeldereksemplar fra forfatteren

Iselin hadde ofte lurt på hva som drev Hilde. Jakten på den evige ungdomskilden, den perfekte kroppen – hagen – huset – mannen. Hun hadde en mistanke. Da de var unge, fikk Iselin referert Hildes siste sprell så godt som hver eneste dag fra bygdas sladrekjerringer. Bygdedyret bet. Små tilsynelatende uskyldige bitt, som etter hvert la igjen dype arr i selvtilliten til Hilde, og som til slutt jaget henne fra bygda.

Boken handler om en voldtekt. Iselin blir brutalt voldtatt av en nær venn etter en fuktig bygdefest. Likevel siterer jeg noe helt annet over her. For dette er også en bok om bygdedyret. Hva redselen for sladder og rykter kan føre til. For Iselin tør ikke å fortelle noen hva som har skjedd med henne. Likevel begynner ryktene å svirre i bygda og gjerningsmannen blir mer og mer truende – og det gjør ikke saken bedre av dette er en venn, og naboen til Iselin og hennes familie.

Skamfull reiste hun seg, grep et håndkle og tørket bort røde flekker av blod på det ene låret. Kroppen skalv ukontrollert, gråten kom i voldsomme kast, magen knyttet seg som i krampe. Hvor lenge hun satt der, ante hun ikke, men etter en stund klarte hun å slepe seg inn i dusjen. […] Hun grep håndkleet og skrubbet seg i underlivet. Det gjorde skrekkelig vondt, men det måtte gjøres.

Boken belyser på en god måte en voldtekts konsekvenser, og hva slags mekanismer som ligger bak når kvinner velger å tie om overgrep. Bygdesladder og redselen for ikke å bli trodd kan få fatale konsekvenser.
Jeg forsøkte å legge vekk mine egne premisser en stund for å forstå Iselin – jeg kan personlig ikke skjønne at hun ikke engang forteller mannen sin, en hun har vært sammen med siden ungdomstiden, om det som har skjedd med henne. Men jeg vet jo at dette er tilfellet mange ganger (de fleste ganger?) og jeg forstår at min måte ikke er den som nødvendigvis gjelder.

Like godt belyser boken problemet på små plasser Driftige, selvrettferdige damer som plukker opp det minste lille rykte, bygger på det og forteller videre det de mener er sannheten. Kanskje har en sivilt ansatt på et lensmannskontor litt mer yrkestolthet enn at hun kaster seg over telefonen til en venninne så fort hun snapper opp noe på jobb, men ok…

Bokens handling er lagt til Øystese og Hardanger; nydelige plasser som forfatteren åpenbart er fryktelig glad i, men altfor ofte bikket boken for mye over til turistbrosjyre etter min smak.