Jeg vet hvor du bor av Unni Lindell

Jeg vet hvor du borTittel: Jeg vet hvor du bor
Forfatter: Unni Lindell
Utgitt på Aschehoug 2016
Kilde: Egen bok

Hun pusset tenner, svelget to smertestillende med en skvett gin fra flaska i baderomskapet, før hun kledde av seg. Å løfte armene og trekke genseren over hodet gjorde vondt. Brannarret føltes stramt og verket. Hun måtte ha det slik bestandig. Hun var i ferd med å bli en stakkar som gled inn i uføretrygd. […] Hvis redningen vr å småjobbe med en eller annen forbanna uløst sak, burde hun kanskje gjøre det. Om hodepinen og smertene ble for sterke, fikk hun tylle i seg smertestillende.
[…]
Skapet måtte opprinnelig ha vært en luke som førte ut til loftet, men nå var plata spikret igjen. Hun likte egentlig ikke tanken på at det fantes en inngang til soverommet hennes. Utenfra.

Forlagets omtale: 
Seks år gamle Thona forsvant i en parsellhage i Oslo for femten år siden. Hun er fortsatt savnet. Politiførstebetjent Marian Dahle har vært borte på grunn av dårlig psyke og skade, men får nå i oppdrag av Cato Isaksen å se på cold case-saken. Duedamens sønn, Glenn Haug, var lenge mistenkt. I ly av gjenopptagelsen settes en brutal hevn ut i livet. Menn blir kidnappet, torturert og forsøkt drept. Ingen skjønner den grusomme sammenhengen, før det nesten er for sent. Ting er ikke slik de ser ut. Marian får en farlig fiende. og en natt er han der, i huset hennes.

Etter ti veldig gode bøker med Cato Isaksen i hovedrollen, har Unni Lindell nå skrevet den første boken med Marian Dahle i hovedrollen. Og med det skifter Lindell fokus og har en annen måte å fortelle historien på. I starten var jeg faktisk litt skeptisk – jeg ble ikke enig med meg selv i om jeg likte den nye synsvinkelen, som foregår mye i Marian Dahles hode og psyke. Men jeg kjenner henne fra før (hun har vært med i tidligere bøker) og jeg kjenner forhistorien hennes, og historien vokste på meg. Og jeg regner med at Lindell har skrevet på denne måten for at vi skal bli godt nok kjent med henne.  Andre halvdel av boken var tilnærmet genial og med en opprulling og en avslutning som klatrer langt opp på min liste over best likt.

Unni Lindell er en mester i å snekre sammen intrikate historier, koblinger som ikke avsløres før de absolutt skal og forbryterne har en grunn – noe jeg ofte savner i andre bøker, hvor forklaringen bare er at de er gale – men dette, dette er kvalitetskrim på sitt aller, aller beste. Jeg ser mer enn gjerne at det kommer flere bøker med Marian Dahle i hovedrollen.

Andre om boken:
Elin Brend Bjørhei – VG
Cathrine Krøger – Dagbladet
Bjørn Bakken – Bjørnebok
Tine Sundal – Tine sin blogg

 

Mannen som ikke var morder av Hjorth&Rosenfeldt

mannen-som-ikke-var-morderTittel: Mannen som ikke var morder
Forfattere: Michael Hjorth & Hans Rosenfeldt
Utgitt på Aschehoug 2011
Originaltittel: Det fördolda (2010)
Kilde: Egen bok

Mannen var ingen morder.
Han holdt fast ved det mens han slepte den døde gutten nedover skrenten: Jeg er ingen morder.
Mordere er kriminelle. Mordere er onde. Sjelen deres er slukt av mørket, og av forskjellige grunner har de omfavnet det svarte og ønsket det velkommen, vendt ryggen til lyset. Han var ikke ond.
Tvert imot.
Hadde han ikke i det siste demonstrert det absolutt motsatte? Hadde han ikke så å si helt satt sine egne følelser til side, sin egen vilje, nesten utøvd vold på seg selv til fordel for andre? Vendt det andre kinnet til, det var det han hadde gjort. Var ikke det at han var her, i denne sumpaktige forsenkningen langt ute i ingenting med den døde gutten, enda et bevis på at han ville gjøre det som var riktig? Måtte gjøre det som var riktig. At han aldri mer ville svikte.

Forlagets omtale: 
16-årige Roger er forsvunnet. Rømt til Stockholm, sier politiet. Men så finner de Rogr i et tjern nord for byen. Med hjertet kåret ut av kroppen.
   Kriminalpsykolog Sebastian Bergman har trukket seg tilbake fra alt arbeid etter en privat tragedie. Helt tilfeldig blir han trukket inn i etterforskningen av drapet. Alle spor ser ut ti å lede mot Rogers skole. Et tilsynelatende problemfritt miljø som skal vise seg å ha hemmeligheter. 
   Dette er den første boken i serien om den sexmisbrukende og traumatiserte kriminalpsykologen Sebastian Bergman. Han er lynende intelligent, men også arrogant og provoserende; han er faktisk er sant mareritt av en kollega.

Jeg kan ikke forstå at jeg ikke har lest bøkene om Sebastian Bergman tidligere. Han er mer eller mindre den største drittsekken jeg har truffet i en bok – men samtidig så blir jeg veldig, fascinerende glad i mannen. Det er tydelig at det finne årsaker bak hans handlinger og oppførsel – og jeg håper at dette blir ytterligere belyst i de kommende bøkene. Heldig som jeg er, har jeg enda fire bøker igjen – og jeg gleder meg stort.

Denne boken er kjempebra – akkurat slik krim skal være etter min smak.

Bøkene i rekkefølge:
Mannen som ikke var morder
Dødens disippel
Fjellgraven
Den stumme jenta
Ikke bestått

Lykkejegeren av Jan-Erik Fjell

lykkejegerenTittel: Lykkejegeren 
Forfatter: Jan-Erik Fjell
Utgitt på Juritzen Forlag 2016
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Jeremy McDermitt hadde et helt spesielt forhold til The Strip. Det var her han hadde sett henne for første gang. Det var her han hadde fridd til henne.
Og det var her han ville komme til å dø.
[…]
Nye politibiler kom til sørfra. Flere enn han klarte å telle. Folk samlet seg rundt bilen. Han skjøv opp døren og veltet ut. Mannsstemmer skrek til ham. Pistoler og hagler ble ladet. Politifolkene ba ham slippe våpenet. Jeremy hadde ikke noe våpen, og han forsøkte å rope det mens han krabbet.
Han krøp en meter fram, deretter enda en før han stanset. Nye skrik kom om at han skulle ligge i ro. Nå klarte han ikke annet. Og det var greit.
For nå var han framme.

Forlagets omtale:
Norge, nåtid: En bilmekaniker finner knokler fra en menneskehånd i understellet på en gammel Cadillac. Kripos sender Anton Brekke til Fredrikstad for å etterforske drapet på en middelaldrende kvinne. 
La Vegas 1978: Elliot Applebaum styrer syndenes by og forelsker seg i en ung, norsk jente som følger den amerikanske drømmen. De to historiene flettes sammen, og Anton Brekkes viljestyrke møter kraftig motstand når han må reise på jobb til Las Vegas.

Jan-Erik Fjell gjør det igjen han – til gangs.Han produserer den ene pageturneren etter den andre – (anmeldelser av Fjells andre bøker) og han skuffer ikke én eneste gang! Det er smått imponerende å skrive så gjennomgående bra bøker, FEM bøker på rad!

Jan-Erik Fjell er den eneste norske forfatteren som (for meg) ikke har skuffet med varierende kvalitet på bøkene sine, og til og med den i begynnelsen ufordragelige Anton Brekke har jeg rett og slett blitt glad i. Jeg heier på Anton Brekke, og hans personlige kamp mot avhengigheten blir viktig i historien – og hvor vanskelig får han det nå ikke, når han må reise til Las Vegas for å etterforske – som sagt, jeg heier på ham – og skal ikke røpe om jeg ble stolt eller skuffet over hans valg i spillhovedstaden.

Kombinert med et fantastisk oppbygget plot, historier som flettes elegant sammen, fortid og nåtid nøstes opp, ikke for fort og ikke for sakte, spor avsløres på akkurat riktig sted – og ting som jeg trodde jeg hadde gjennomskuet på et tidlig tidspunkt, viste seg å være feil – og det er bare herlig!

Hurra for Jan-Erik Fjell – nok en gang. Ikke slutt å skrive bøker, vær så snill!

Andre om boken:
Bokbloggeir
Tine sin blogg
Artemisias verden

Hviskeren av Karin Fossum

HviskerenTittel: Hviskeren 
Forfatter: Karin Fossum 
Utgitt på Cappelen Damm 2016
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Vakker var hun ikke, og det var hun selvfølgelig klar over, hun beveget seg som unnselige kvinner flest, forsiktig over gulvet og med et unnskyldene blikk. Uten ønske om å oppta plass, uten håp om å gjøre inntrykk, eller å bli trodd i det hele tatt, eller for den saks skyld, på noe som helst vis å bli tatt alvorlig.
[…]
Tvers over den hvite halsen hadde hun et stygt arr etter et sår som hadde grodd dårlig. Hun var undervektig, kanskje anemisk, rødhåret og fregnet. Men til tross for hennes fargeløshet gikk det selvfølgelig blod gjennom henne, særlig i dette øyeblikket da hun sto foran ham på gulvet og skulle forklare seg. Med hendene gjemt i de nøye gjennomsøkte frakkelommene. Hun ventet på tillatelse til å sette seg, var i freidig nok til å ta seg til rette . Sejer hadde avhørt mange mennesker gjennom årene, men ingen som henne.

Forlagets omtale:
Ragna Riegel jobber på Europris og bor alene i barndomshjemmet. Nå er foreldrene hennes døde, og den eneste sønnen har flyttet til Berlin, og de har nesten ingen kontakt. Bare ett og annet jule- og bursdagskort. 
Ragna lever livet sitt innen strenge rammer: Hun liker jobben fordi den er full av rutine, hun liker å sitte på samme sete i bussen hver dag, hun liker å handle det samme i nabolagsbutikken hver dag. Hun må ha orden på livet. Og det har hun, inntil den dagen hun finner et brev i postkassen med hennes navn på konvolutten og en utvetydig trussel skrevet med store blokkbokstaver på arket inni. Brevet gir støtet til et mareritt der Ragna Riegel blir truet på livet av en ukjent fiende. Der hun merker at hun må ta alle midler i bruk for å forsvare seg. 
   Romanen tar form av Konrad Sejers avhør av Ragna Riegel etter at det verste har skjedd. Etter at alt er for seint. Gjennom avhørene forsøker Sejer å lokke fram sannheten om det som er skjedd. Men er Ragna sannferdig? Eller fører hun omgivelsene bak lyset? Det blir det Sejers oppgave å finne ut av.

Jeg skjønner at dette ikke er krim i vanlig forstand, jeg skjønner at dette sikkert er forfatterens hensikt når hun skriver, og jeg skjønner at dette sikkert er veldig innsiktsfullt og reelt på mange måter. Det kan jeg også se av de anmeldelsene jeg har lest av denne boken.

Men for meg blir det egentlig bare kjedelig, altså. Dette hverdagslige, pertentlige og rutinepregede livet til Ragna Riegel tar så stor plass i boken, og gjør det for stillestående og (i fare for å gjenta meg selv): kjedelig etter min smak.
Riktignok blir jeg nysgjerrig nok på bakgrunnen, sannheten og hva som virkelig har skjedd til at jeg leser videre, men i perioder skummet jeg bare gjennom sidene for å komme til konklusjonene.

Jeg ble lovet av andre lesere om at det tok seg opp på slutten, at da skulle spenningen endelig gripe tak i leseren – men det ble et kort øyeblikk av hakeslipp og så var dét øyeblikket over.

Kanskje er det forventningene som ødelegger for meg. Tanken på at jeg mener Sejer er politimann som skal etterforske drap i en klassisk krimbok – og at jeg ikke klarer å følge Fossums bevisste endring av perspektiv på sine bøker, men min (høyst personlige) mening er at dette ikke fenger. Jeg påstår på ingen som helst måte at boka er dårlig – tvert imot er Karin Fossum en god forfatter, som komponerer gode bøker med stor innsikt – det er min personlige smak som krasjer med denne typen bok.

Andre om boken: (bare for å bevise at jeg er helt alene om min mening)
Elin Brend Bjørhei – VG
Fredrik Wandrup – Dagbladet
Tine Sundal
Artemisisas verden

Kalypso av Ingar Johnsrud

Kalypso

Tittel: Kalypso
Forfatter: Ingar Johnsrud
Utgitt på Aschehoug Forlag 2016
Kilde: Egen bok

Mellom dem og inngangen vaklet guttungen. Med beina samlet og armene hevet. De små nevene, kritthvite rundt skjeftet på revolveren. Rett innenfor døren sto tre politimenn fra beredskapstroppen. Sortkledde, maskerte, men våpnene i skyteposisjon. Andreas var der også, uniformsjakken bulte over den skuddsikre vesten.
[…]»Vi trekker oss tilbake, gutt. Ikke skyt, nå. Ta det helt rolig. Vi skal ikke skade dere.»
«Skyt jævlene! Skyt dem!»
Monsteret brølte. Et skrik av galskap, spytt og galle.»
«Nei…far…»
«Skyt!»

Forlagets omtale:
Politietterforsker Fredrik Beier kommer til seg selv på et sykehus i Oslo. Smertestillende og alkohol, sier legen. Et selvmordsforsøk. Fredrik husker ingenting. 
   En enke er forsvunnet. I villaen hennes ligger et lik. De ferske levningene av en mann som ble erklært død for over tjue år siden. I en kloakkum i Groruddalen er et menneske blitt rottemat. 
   En hemmelig militæroperasjon etter jernteppets fall knytter de to døde til hverandre. 
   For en hevner er tiden i ferd med å renne ut. Våpenet han rår over truer dem alle. I jakten på morderen må Fredrik søke hjelp hos kollegaen Kafa Iqbal, en kvinne han har hatt sterke følelser for. Alt står på spill i møte med ondskapen. 

Etter pangdebuten han hadde med Wienerbrorskapet, var fallhøyden utrolig stor. Men jammen har han klart kunststykket å skrive en, om mulig, enda bedre bok!

For det første så KAN denne mannen å skrive. Måten han skriver på gjør at teksten bare blir et virkemiddel for å få fram historien – ikke et element man irriterer seg over mens man sliter seg gjennom boka for å finne løsningen. Når da i tillegg historien er så utrolig god, spennende, viktig, riktig, logisk og uten brister (som jeg klarer å finne) blir dette rett og slett en innertier av en bok.

Hvis det var slik at jeg pleide å gi terningkast i mine anmeldelser, så hadde denne boka glatt fått en sekser.

Andre om boka:
Sindre Hovdenakk – VG
Bokbloggeir

Storesøster av Gunnar Staalesen

StoresøsterTittel: Storesøster
Forfatter: Gunnar Staalesen
Utgitt på Gyldendal 2016
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

[…] Etter litt diskusjon med husverten fikk vi navnene til dem hun delte leiligheten med. Vi fant frem til en av dem på mobiltelefon og ringte henne. Men vi ble ikke stort klokere av det. Emma hadde bare flyttet ut, sa hun, ved månedsskiftet oktober/november. Hun hadde betalt sin del av husleien for oktober, men slik denne piken hadde forstått det, hadde hun gått et bedre tilbud et annet sted.

Forlagets omtale: 
Varg Veum får overraskende besøk på kontoret sitt, av en kvinne han aldri har møtt før. Hun presenterer seg som hans halvsøster, og hun har et oppdrag til Veum. Hennes guddatter, en nitten år gammel sykepleierstudent fra Haugesund, flyttet fra hybelen sin i Bergen to uker tidligere. Siden har ingen hørt fra henne. Hun har ikke etterlatt seg noen ny adresse. Hun svarer ikke på mobiltelefonen. Politiet har ennå ikke tatt saken alvorlig. 
   Veum påtar seg oppdraget. Etterforskningen avdekker halvt fortrengte ugjerninger og oppmagasinert hat. Den fører Veum til konfrontasjon med en skruppelløs MC-bande og på sporet av et fellesskap som utfolder sin livsfarlige virksomhet i internettets dunkle anonymitet.    
   Og møtet med storesøsteren skal også komme til å vise Veum ukjente sider av hans egen historie.

Beklageligvis har jeg ikke fått fulgt Varg Veum – rett og slett fordi serien startet før jeg (ble født) ble bitt av lesebasillen. Og på grunn av alle nye bøker som kommer ut, får jeg aldri satt i gang med å lese fra begynnelsen.
Men nå har jeg lest to av Veum-bøkene (Der hvor roser aldri dør), og ser at jeg har gått glipp av mye… dette er den klassiske privatdetektiv-historien, som sikkert er litt bedre når man har fulgt privatpersonen Varg Veum gjennom serien.

Denne boken likte jeg veldig godt – spenningen bygges opp, spor avsløres på akkurat riktig tidspunkt og slutten er overhodet ikke slik man kunne tenke seg på forhånd!

Så jeg må nok bare ta meg tiden til å sette med inn i Veum-universet, for jeg ser at jeg har gått glipp av et viktig stykke norsk kriminallitteraturhistorie.

Mørke dager av Belinda Bauer

Mørke dagerTittel: Mørke dager
Forfatter: Belinda Bauer
Utgitt på Cappelen Damm 2012
Originaltittel: Darkside
Oversatt av André Savik
Kilde: Bibliotekbok

Følelsen av den gamle damens hode gjennom puten var både beroligende fjern og utydelig. Den unaturlige stillheten i kroppen henne forekom ham som en oppfordring til å fortsette, og det gjorde han. Han presset tyngden sin ned i puten mye lenger enn det han visste var nødvendig.
Da han endelig løftet den bort og rettet lommelykten mot ansiktet henne, var den eneste synlige forskjellen i Margaret Priddys ansikt at lyset i øynene hennes var sluknet.
«Sånn,» sa drapsmannen. «Det gikk jo greit».

Forlagets omtale: 
Det er midtvinter i Shipcott, et gjennomsiktig samfunn der alle kjenner alle og der ingenting går upåaktet hen. Når en eldre kvinne blir funnet drept i sin egen seng, blir den lokale politimannen Jonas Holly satt på prøve. Hvordan har noen greit å komme seg inn og ta livet av kvinnen, uten å etterlate seg et eneste spor?
   Jonas blir satt på sidelinjen når en brautende inspektør overtar saken. Det kan dermed se ut som om hans første drapssak er over før den har begynt Etter hvert skjer det flere drap, og Jonas er redd for at de syke kona hans skal blir drapsmannens neste offer. Han bestemmer seg for selv å finne ut hvem morderen er. Samtidig får han flere anonyme, håndskrevne lapper der noen gjør narr av innsatsen hans og klandrer ham for det som har hendt. Noen følger med på hvert skritt Jonas tar.

Som tidligere sagt startet jeg i feil ende i denne serien, da jeg leste bok nummer tre (Som fortjent) først. Da jeg gikk tilbake til starten, var jeg ikke lenger like overbevist da jeg leste den første boken (Blacklands).
Men HER vettu – her tok det seg opp igjen. Det ble mer av en kriminalhistorie igjen, i tillegg til innblikk i menneskets psyke (i hvert fall noen av dem). Selv om vi hilste på en litt i overkant karikert inspektør (som jeg ikke klarte å tro på), er jeg veldig fornøyd med denne boken – og ikke minst fordi jeg fikk forhistorien til «Som fortjent» og brikkene falt på plass.

Jeg kommer helt klart til å lese Bauers bøker, for det ser ut som om hun har en fin stigning i kvaliteten på bøkene sine utover i serien.

Andre om boken:
Tine Sundal 
Tones bokmerke
Tussis tanketank
Astrid Terese

 

Enken av Fiona Barton

EnkenTittel: Enken
Forfatter: Fiona Barton
Utgitt på Cappelen Damm 2016
Originaltittel: The Widow
Oversatt av Carina Westberg
Kilde: Bibliotekbok

Du skjønner, mannen min mistet livet for tre uker siden. Ble påkjørt av en buss like utenfor supermarkedet. I det ene øyeblikket var han der, gikk og surmulte over at eg hadde valgt feil frokostblanding, i det neste lå han død i veien. Hodeskader, sa de. Uansett, han var død. Jeg ble bare stående og se ham ligge der. Folk sprang hit og dit og hentet tepper, og det var litt blod på asfalten. Men ikke så mye. Det ville han ha vært glad for. Han mislikte all slags søl.
Folk var veldig snille og greie og ville hindre meg i å se liket, men jeg kunne ikke si til dem at jeg var glad han strøk med. Nå var det lutt på det tullet hans.

Forlagets omtale: 
Jean Taylor er enken til avdøde Glen Taylor, som ble anklaget, men aldri dømt, fr kidnapping og trolig drap på en to år gammel pike. Da Glen ble påkjørt av en buss for dør, står Jean igjen som det eneste sannhetsvitnet. Den sørgende enken blir nedringt av journalister, som vil høre historien hennes. 
   Var ektemannen skyldig i det grusomme han ble beskyldt for? Og hva visste hun egentlig? Nå når hun endelig er fri, hvilken historie velger hun å fortelle?

Hvis jeg legger bort min mening, og manglende erfaring, om at koner bare ikke kan være så naive og blinde (hva vet vel jeg egentlig om det?), så er dette en greit og spennende historie.
Vi følger fortellingen fra forskjellige synsvinkler (enken, journalisten og etterforskeren) og fra to forskjellige tidsaspekter (da barnet forsvant, og etter at Glen Taylor er død). Sakte rulles sannheten ut, men uten de store overraskelsene og med en temmelig forutsigbar slutt.

Jeg ser at boken har fått strålende omtaler, men for min del havner ikke denne boken særlig lenger opp enn midt på treet – til det er den, som nevnt, altfor forutsigbar og lite overraskende.

Andre om boken:
Tom Egeland – VG
Cathrine Krøger – Dagbladet
Simen Ingemundsen – Boktimmy

Blacklands av Belinda Bauer

BlacklandsTittel: Blacklands
Forfatter: Belinda Bauer 
Utgitt på Cappelen Damm 2011
Originaltittel: Blacklands 
Oversatt av André Savik
Kilde: Bibliotekbok

Det var lenge siden Steven hadde gitt opp å finne ekte ledetråder. I begynnelsen hadde han likt å forestille seg at onkel Billy hadde lagt igjen noe slags bevis på at han hadde en forutanelse om sin død. En kjent bok i Fem-serien med et eseløre på en avgjørende side, initialene «AA» skrapt inn i bordplaten av tre ved siden av sengen, lego som var strødd omkring og dannet et kompass, hvor X pekte ut rette sted. Et eller annet en observant unggutt kunne få øye på og dechiffrere.

Forlagets omtale:
12 år gamle Steven Lamb spiller ikke fotball etter skoletid – han graver etter lik. Målet er å finne levningene etter onkelen, Billy, som forsvant for 19 år siden. Finner Steven Billy vil han bringe bestemoren ut av sorgen og familien sin mot en bedre og mer harmonisk tilværelse. På den tiden da Billy forsvant ble pedofile Arnold Avery livtidsdømt for seriemord på småbarn. Det er all grunn til å tro at han drepe Billy, og Steven skriver et brev til Avery for å spørre hvor han begravde ham. Dette blir starten på en skremmende katt-og-mus-jakt mellom den desperate, sannhetssøkende gutten og en drapsmann som har kjedet seg i mange år.

Etter å ha lest Bauers tredje bok, Som fortjent, måtte jeg gå tilbake til begynnelsen – det var mange tråder som pekte bakover mot de to første bøkene i serien som jeg ønsket å få med meg. I anmeldelsen av den tredje boken, skrev jeg at dette var den tredje boken om politimannen Jonas Holly; det var ikke helt sant. Denne boken handler utelukkende om 12-åringen Steven Lamb, som desperat forsøker å finne levningene etter sin døde onkel Billy.
Belinda Bauer skriver selv at dette aldri var ment som noen kriminalroman – hun tenkte at det kunne bli en svært kort beretning om en gutt og bestemoren hans. Hvilken påvirkning får alvorlige forbrytelser på mennesker resten av livet – kanskje i flere generasjoner?

Boken er interessant i den grad vi følger Stevens jakt og indre motivasjon for å finne onkel Billy. Også det som handler om Arnold Avery er interessant og spennende (kanskje spesielt siden jeg er veldig interessert i seriemorderes psyke)… Men til tider blir det mange ord, mye detaljerte forklaringer om ting som kanskje ikke er så relevant – og som i perioder fikk meg til å miste litt motivasjonen…
Den norske oversettelsen irriterte meg til tider; den var utrolig gammeldags med bruk av «mave», «have», «meget senere» osv. Verken tidsepoken eller alderen på hovedrollene skulle tilsi et slikt språk. Detaljer, ja jeg vet – men likevel noe jeg fint er i stand til å henge meg opp i…

Jeg hadde kanskje ikke valgt å lese bok nummer to, hvis jeg bare hadde lest denne først – men siden jeg har lest nummer tre, og dermed vet at det henger igjen noen tråder jeg skulle ha funnet ut av, kommer jeg til å lese den… hvis serien tar seg opp bok for bok, slik bok nummer tre kan tyde på – kan jeg plassere denne første boken i kategorien «en litt famlende start.»

 

Jeg lar deg gå av Clare MacIntosh

Jeg lar deg gåTittel: Jeg lar deg gå
Forfatter: Clare MacIntosh
Utgitt på Cappelen Damm 2016
Originaltittel: I Let You Go
Oversatt av Ulrik Farestad
Kilde: Bibliotekbok

Bilen kommer fra ingensteds. Det hviner i våte bremser. Den dumpe lyden av en fem år gammel gutt som treffer frontruten, snurrer rundt og landet hardt på asfalten. Hun løper etter ham, kaster seg foran bilen, som ennå ikke har stanset. Så sklir hun, faller og lander på de utstrakte hendene. All luften presses ut av lungene.
Det hele er over på en blunk.
Hun kneler ved siden av ham og prøver febrilsk å finne pulsen. […] Hun ser mørket som danner seg under hodet hans og hører sitt eget skrik som om det er noen andre som skriker.

Forlagets omtale:
Det verst tenkelige en mor kan oppleve: Hun slipper hånden til den fem år gamle sønnen sin – som bare vil løpe over gaten – da han brått og brutalt blir truffet av en bil. Bilen kjører fra åstedet, og lokalsamfunnet i Bristol er rystet. Alle snakker om ulykken. Hvordan kunne dette skje? Hvordan kan noen leve med seg selv etter å ha tatt livet av en fem år gammel gutt?
   Jenna Gray bestemmer seg for å forlate alt. Hun drar til den avsidesliggende kystbyen Port Ellis i Wales. Men hun hjemsøkes av bilder fra ulykken, og lever med sorg, skyldfølelse og frykt. Da livet så smått begynner å få mening igjen, vender fortiden tilbake med full kraft.

Jeg er litt redd for disse bøkene som jeg ser «alle elsker». Jeg blir ofte veldig skuffet, og denne boken har jeg sett mye positivt om. Ofte blir jeg skuffet, men ofte viser deg seg at de positive omtalene stemmer på en prikk.

Denne gangen stemte det på en prikk – denne boken, som sannsynligvis hører hjemme i den nye «grip-lit»-sjangeren, er en skikkelig pageturner av en bok. Med en vending jeg overhodet ikke så komme, og som heldigvis knuste mitt førsteinntrykk og min innledende «dette skjønner jeg hvor bærer hen»-mening.

Med unntak av at jeg syne det var lett å kople sannheten helt på slutten, og en kjempetabbe/logisk brist på slutten (som jeg ikke kan skrive mer om i redsel for spoilers) likte jeg denne boka kjempegodt og leste den så snart jeg hadde et minutt eller tolv til overs.

Andre om boken:
Tom Egeland – VG
Stine-Marie – Edge of a World
Ingvar Ambjørnsen – Dagbladet
My Criminal Mind