Fergen av Mats Strandberg

fergenTittel: Fergen
Forfatter: Mats Strandberg
Utgitt på Juritzen forlag 2016
Originaltittel: Färjan
Oversatt av Marianne Fjellingsdal
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

 Hun tenker på den dagen hun kommer til å se slik ut permanent. Bli en av De gamle. Tanken fyller henne med skrekk, men alternativet, å ikke å leve lenge nok, er like skremmende.
[…]
Hun holder blikket festet på vegg-til-vegg-teppet mens hun følger strømmen oppover fergen. Forsøker å fokusere, forsøker å skyve unna hundrevis av syntetiske duftstoffer som angriper nesen hennes. Under dem ligger duftene av svette, blod, hormoner, urin. Sulten hennes vokser seg sterkere. Skyver bort tvilen.
Kvinnens sønn forlater sengen og gløtter på døren til lugaren. Han myser ut i korridoren. Lyset faller på ham, avslører et ansikt tørt og skrukkete som kreppapir.

Forlagets omtale: 
Se for deg at du er midt på havet, avskjermet fra omverdenen. Det finnes ingen steer å flykte. Det finnes ingen måte å kontakte land. Og du vet ikke hvem du kan stole på…
   I Fergen blir vi kjent med både passasjerer og personalet ombord. Den ensomme gamle kvinnen og søker eventyr. Den avdankede popstjernen som leder karaokekveldene. Mannen som før har jobbet ombord, og som nå kommer tilbake for å iscenesette et spekulativt frieri. Ordensvakten som sammen med sine tre kolleger forsøker å ha kontroll på det daglige kaoset. De tolv år gamle søskenbarna som var bestevenner før en familiehemmelighet kom mellom dem. 
   Relasjoner settes på prøve. Noen er blodtørstige. Vanlige mennesker blir helter. Men det som hender denne natten, kan også lokke frem det verste i dem. Velkommen om bord på Baltic Charisma – hvis du tør…

Hmmm, jaaaaa, neeeeeei – not my cup of tea!

Baksideteksten sier lite konkret om handlingen, så nysgjerrigheten ble pirret i forhold til «fanget på en ferge», «noe går veldig galt», «det er ingen steder å rømme». Jeg hadde håpet det var en drapsmann – det var det ikke. Dette er en zombie/vampyrhistorie – og DER faller jeg helt ut. Jeg klarer ikke å ta slike forteller alvorlig, jeg klarer ikke å tro på premisset bak historien og det gir meg derfor veldig lite. At denne boken nesten mer enn angrepene og blodet og gørret, handlet mer om passasjerenes reise på fergen (som stort sett er det samme som Danskebåten), gir en såpeopera og utrolig «harry» beskrivelse av de reisende og personalet. Noe som for meg heller ikke er interessant.

De tørre flakene på guttens lepper berører huden på siden av Tomas’ hals. Kiler de hyperaktive nerveendende. Så kjenner han tennene, små og skarpe. Han rister vilt på hodet, prøver å komme seg unna.
Tennene biter gjennom huden. Smertene får det til å svartne for øynene igjen. Og lyden – LYDEN. Han kjenner guttens tunge spille over sårkantene. Den slikker forsiktig, nesten ertelystent. Blir glatt og våt av blodet hans.

Jeg skjønner at dette er en egen sjanger, til og med en veldig populær sjanger. Jeg kunne kanskje ha klart det i film/serieversjon, da jeg slapp å lage bildene selv, men jeg har aldri klart å ta denne sjangeren seriøst. Så jeg verken kan eller vil si noe om historien er god eller ikke – bare at dette er så langt vekk fra min smak at den ikke ga meg noe.

 

Playground av Lars Kepler

PlaygroundTittel: Playground
Forfatter: Lars Kepler 
(pseudonym for Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril)
Utgitt på Cappelen Damm 2015
Originaltittel: Playground
Oversatt av Henning J. Gundersen
Kilde: Bibliotekbok

Ingen vet hvor vi havner når vi dør, om stedene som beskrives bare eksisterer inni oss, i synapsenes gnistrende system. De tilbakevendende bildene fra skinndødes uttalelser forklares av forskerne som hjernens panikkartede reaksjon på oksygenmangelen som oppstår når hjertet stanser.
Hjernen har en evne til å sortere og ordne informasjonen i sammensatte bolker som utgjør det vi vanligvis kaller hukommelsen. Vi har bare tilgang til en minimal del av alt det som lagres i langtidsminnet, og det meste kommer til å hvile jomfruelig i dette enorme reservoaret fram til dødsøyeblikket.

Forlagets omtale: 
Under et opphold i Kosovo blir løytnant Jasmin Pascal-Anderson skutt. Hjertet hennes står stille i ett minutt og førti sekunder. Når hun vender tilbake til livet, er hun overbevist om at hun vet hva som venter etter døden. Hun hevder at man kommer til en voldelig havneby. 
   Jasmin blir behandlet for krigspsykose, begynner et nytt liv og får en sønn hun gir navnet Dante. Fem år senere havner de i en bilulykke, og sønnen blir hardt skadd. For å kunne operere ha må legene stanse hjertet. 
   Jasmin innser at Dante ikke vil klare å komme seg tilbake til livet på egenhånd hvis havnebyen virkelig finnes. Hun må bli med ham dit. 
   Jasmin vet at den andre siden er et svært farlig sted,og farligst av alt er lekeplassen – Playground.

Ekteparet Ahdoril (Lars Kepler) har gjort braksuksess med sine utrolig spennende bøker om Joona Linna som også jeg har likt veldig godt.
Når de denne gangen forsøker seg på en bok i en helt annen sjanger, har de nok dessverre havnet i forventningsfella – folk ser at Lars Kepler kommer med ny bok, løper til bokhandelen og forventer at de får en superspennende psykologisk krimfortelling. Når det viser seg at denne boken ikke inneholder verken Joona Linna, eller psykologisk krim – blir man skuffet.

Men boken er jo ikke dårlig, så langt derifra. Jeg har sett mange karakteristikker av den (håpløs, fjollete, elendig, bare tull, forferdelig dårlig, bare møl) – og jeg kan på ett plan forstå reaksjonene, hvis du hadde forventet en bok i Joona Linna-kategorien.
Nå skal ikke jeg opphøye meg selv til å forstå noe ingen andre har klart; men at jeg visste hva jeg gikk til når jeg startet på boken – og at jeg i tillegg liker fantasy-sjangeren veldig godt (noe som nok er et must i forhold til denne boken) ble denne boken en veldig positiv leseropplevelse for meg.

Tanken på hva som skjer med oss etter døden er det ingen som kan svare på, finnes det noen bevissthet – noe «etterliv». Og hvis så, hva kan vi selv styre i forhold til dette? Konseptet med den kinesiske havnebyen, hvor du må kjempe for din skjebne mens du venter (i et tidsperspektiv som nærmest står stille) på videre transport enten til døden eller tilbake til livet – blir til en utrolig spennende og actionfylt fortelling i det hovedpersonen har funnet en måte hun kan hjelpe sin fem år gamle sønn i dødsriket på.

Andre om boken:
Tom Egeland – VG
Kristin Weholt – Boksnakk
Torbjørn Ekelund – Dagbladet

Menneskebarnet av M.R. Carey

MenneskebarnetTittel: Menneskebarnet
Forfatter: M.R. Carey
Utgitt på Schibsted forlag 2015
Originaltittel: The Girl With All the Gifts
Oversatt av Kirsti Vogt
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Når Sersjant har sagt «befordring», kler Melanie rask på seg – så setter hun seg i rullestolen ved foten av sengen, slik hun er opplært til. Hun legger hendene på armlenene og føttene på fothvilerne. Hun lukker øynene og venter.
[…] Sersjant kommer inn med pistolen sin og retter den mot henne. Så kommer to av folkene til Sersjant inn og strammer og spenner remmer på stolen fast rundt håndleddene og anklene til Melanie. Det er en rem til halsen hennes også, og den strammer de sist av alle, når hendene og føttene hennes er helt festet, og de gjør at alltid bakfra. Remmene er laget sånn at de aldri trenger å ha hendene foran ansiktet til Melanie. Av og til sier Melanie: «Jeg skal ikke bite.» Hun sier det som en spøk, men folkene til Sersjant ler aldri.

En gang i framtiden, 20 år etter Sammenbruddet, er det meste av menneskeheten infisert av en sopp kjent som Ophiocordyceps unilateralis. De infiserte, som kalles Sultninger, mister raskt alle sine mentale evner og drives utelukkende av parasittsoppen. De blir levende døde og lever av friskt menneskekjøtt.
Det finnes fortsatt noen få mennesker som ikke har blitt infisert – enten skrotingene (de ville menneskene som ikke ble med til de opprettede basene) eller menneskene på basene – blant annet den militære basen The Beacon. Her jobber dr. Caldwell intenst med å forsøke å forstå soppen og for å forsøke å finne en kur eller en vaksine.
Og på Beacon bor også 10 år gamle Melanie, som elsker sin snille lærerinne Helen Justuneau over alt på jord og som suger til seg den kunnskapen hun kan. Men det er noe spesielt med Melanie, og dr. Caldwell ønsker å finne ut hva – for enhver pris.

Takk og lov for at jeg ikke visste hva denne boken handlet om. Hadde jeg visst det, hadde jeg, med min forutinntatte tankegang, aldri begynt å lese boken. Levende døde som spiser mennesker – er ikke det en zombiefortelling da? Jeg liker da ikke zombiefortellinger av noe slag, gjør jeg vel?
Jo, men så gjør jeg altså det. Og dermed er jeg slått fast en gang for alle at jeg aldri, aldri mer skal holde meg unna enkelte sjangre jeg tror jeg ikke liker før jeg har prøvd.

For dette var nemlig en utrolig spennende bok – til tross for de noe blodige scenene når sultningene værer menneskelukt (som er akkurat passe balansert til at det ikke blir spekulativt). Den tar opp de store eksistensielle spørsmålene – hvem har rett til å leve, og hvem har rett til å bestemme dette? Og det er en nydelig historie om lille Melanie som sakte, men sikkert blir sjokkert klar over hva slags verden hun egentlig lever i.

Av alle nydelige ting å viser det seg også at denne boken er i ferd med å bli film. Med Glenn Close i en av hovedrollene, må jeg si at jeg for første gang i mitt liv skal stå forrest i køen til en zombiefilm.

Andre om boken:
Bokblogger Ina Syrstad for NRKbok
Bokbloggeir

 

 

Marsboeren av Andy Weir

MarsboerenTittel: Marsboeren
Forfatter: Andy Weir
Utgitt på Pantagruel 2015
Originaltittel: The Martian (2011)
Oversatt av: Morten Hansen
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Loggpost: Sol 6
Nå er løpet kjørt.
Det er min veloverveide mening.
Løpet er så jævlig kjørt.
Seks dager inn i det som burde være de to mest fantastiske månedene i mitt liv, og så er det blitt det rene mareritt.
Jeg vet ikke engang hvem som kommer til å lese dette. Noen vil vel finne det til slutt. Kanskje om hundre år.
For å gjøre det klart: Jeg døde ikke på sol 6. Resten av besetningen trodde definitivt at jeg gjorde det, og det klandrer jeg dem ikke for. Kanskje det blir erklært nasjonal sørgedag for meg, og på Wikipedia-siden min vil det stå: «Mark Watney er det eneste mennesket som har dødd på Mars». Og det vil antakelig være riktig. For jeg kommer utvilsomt til å dø her. Bare ikke på sol 6, da alle tror at jeg gjorde det.

Forlagets omtale: 
En ekspedisjon på Mars. En stygg ulykke. En manns kamp for å overleve. En astronaut er etterlatt på Mars. Uten mulighet for å kontakte Jorden. Han har forsyninger for 11 måneder. Redningsaksjonen kommer om fire år. Tidligst. Men han nekter å gi opp.

«Dette er virkelig ikke noe for meg» – tenkte jeg da jeg første gang sto med boken mellom hendene. «Alt for urealistisk, en mann som forsøker å overleve på Mars, alene – hvor spennende kan det blir da, å sitte å lese loggen hans, liksom». Det ble så utrolig spennende!! For det første er kampen for å overleve spennende i seg selv, hva han tenker og gjør, vurderer og tester for å kunne utvide og strekke forsyningene sine til lenger enn de 11 månedene han i utgangspunktet har. Og så er det måten å skrive på. Dagboksformen, med svart humor, snert og livsvilje, suger meg inn i historien fra første side – og slipper ikke taket for siste side er lest.

Så fort jeg brøt seglet på tetteutstyret, hadde jeg seksti sekunder på meg før harpiksen herdet. Jeg tok den på med fingrene og smurte den raskt rundt kanten på visiret. Så brukte jeg det som var igjen, til å forsegle armhullet med.
Jeg presset rektangelet av draktstoff mot hjelmen med begge hender, mens jeg brukte kneet til å holde trykk på armforseglingen.
Jeg holdt hendene stille til jeg hadde telt til 120 sekunder. Bare for å være på den sikre siden.
Det så ut til å fungere bra. Forseglingen så solid ut, og harpiksen var steinhard. Imidlertid hadde jeg limt hånden min fast til hjelmen.
Slutt å le.
I ettertid ser jeg at det ikke var så veldig lurt å bruke fingrene til å smøre på harpiksen med. Heldigvis hadde jeg fortsatt venstre hånd fri. Etter en del grynting og en hel del banning klare jeg å få tak i verktøykassa. Så snart jeg hadde unnet en skrutrekker, hogg jeg meg løs (mens jeg hele tiden følte meg temmelig dum).

Jeg begynte å diskutere boken med de rundt meg (dét skjer ekstremt sjelden, for det er liten vits i å diskutere en bok med noen som ikke har lest den). Pappa ble oppdatert daglig om hvordan det gikk med Marsboeren, og en dag kommenterte han at han hadde blitt sittende kvelden før å lure på hvordan det gikk med Mark. En unik opplevelse for meg, jeg har vel nesten aldri opplevd å bli dratt så totalt inn i en bok – jeg følte liksom at Mark kjempet der oppe også når jeg ikke leste, og jeg syntes at jeg måtte sette meg ned å lese videre bare for at han skulle komme fram til en løsning på sitt tilsynelatende uløselige dilemma. Men den utrolig oppfinnsomme og fingernemme astronauten finner stadig nye, mer eller mindre vellykkede løsninger på sine problemer.

Jeg satt å tenkte underveis, at dette må gjøre seg bra på film! Og gleden ble derfor stor da jeg leser at Ridley Scott SKAL lage film av denne – med Matt Damon i hovedrollen, og Aksel Hennie i rollen som et av besetningsmedlemmene. Den gleder jeg meg til å se, selv om jeg er veldig spent på overgangen fra bok til film, som ofte føles litt ødeleggende.

Andre om boken:
Beathes Bokhjerte
Leseriet
Ellikens bokhylle
Anne Cathrine Straume – NRK
Ola A. Hegdal – Dagens Næringsliv (Jeg ville vært litt forsiktig med å lese denne, da jeg synes den har litt for mye spoilers…)

 

 

Divergent. De lojale av Veronica Roth

Divergent 3Tittel: Divergent. De lojale
(bok nr. 3 i Divergent-trilogien)
Forfatter: Veronica Roth
Utgitt på Schibsted Forlag 2015
Originaltittel: Allegiant (2013)
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Det er så mange måter å være modig på i denne verdenen. Av og til handler mot om å ofre livet for noe som er større enn en selv, eller for et annet menneske. Av og til innebærer det å gi opp alt man har kjent, eller alle man har vært glad i, i en større saks tjeneste.
Men ikke alltid.
Av og til handler mot bare om å bite tennene sammen, holde ut smerten og ta en dag av gangen på den langsomme, krevende veien mot et bedre liv.

Gjennom to bøker (Divergent og Divergent. Opprøreren) har vi fulgt Tris og Four og deres venner og fiender gjennom fraksjonsvalg, gleder, sorger, kamper og det de trodde var virkeligheten. Slutten på forrige bok avslørte visse sannheter og bakgrunnen for det samfunnet de lever i, og i denne tredje og siste boken i trilogien avsløres alt.

Jeg var imponert over Opprøreren, det er vanskelig å følge opp en slik suksess som bok nummer 1 var – og jammen meg klarer Veronica Roth det igjen med denne boken. Hun drar i land en kompleks historie, samler trådene og gir oss en fantastisk, følelsesmessig, overraskende og herlig avslutning på en suksesstrilogi!

Herlig – nå er det bare å vente på at alle filmene skal bli ferdige!

Huset mellom natt og dag av Ørjan Nordhus Karlsson

Huset mellom natt og dagTittel: Huset mellom natt og dag
Forfatter: Ørjan Nordhus Karlsson 
Utgitt på Vendetta forlag 2014
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Reading Challenge 2015

Ubevisst strøk Marko fingeren over T-skjorten. Gjennom stoffet kjente han den knudrete, skamferte huden på magen og brystkassen. Så bølget vemmelsen gjennom ham, slik den alltid gjorde når han så seg selv utenfra. Marko knøt neven og hamret den mot veggen. Han hatet denne selvmedlidenheten. Hatet den like mye som han foraktet det ubønnhørlige behovet for de kostbare medikamentene.
Nok en smerteiling skjøt gjennom ham, mer innstendig denne gangen. En nål av is. Pine ren og klar som skalpellsnittr. Glupsk tyde han i seg den rosa tabletten, vel vitende om at nedtellingen nå hadde startet.

Forlagets omtale: 
Året er 2106. I et forsøk på å skape supersoldater blir to hundre menn og kvinner biologisk modifisert. men forsøket stanses og soldatene plasseres i militær forvaring for resten av livet. De så som likevel klarer å rømme er fritt vilt. Dusøren er den samme om de fanges døde eller levende. Og alle blir fanget, alle utenom én: Sersjant Marko Eldfell. 
   I fem år har Marko klart å holde seg i skjul i Tirana. Han livnærer seg av strøjobber for lokale kriminelle, men da han redder ei lita jenta fra døden, forandres alt. Plutselig er alle fra mafiaen til politiet, til de fryktene Maskene på sporet av ham. Det blir en heseblesende jakt som leder Marko Eldfell til Nye Berlin, til et sted i den tyske storbyen hvor verden brått forandrer seg for all tid.

Denne boka fikk jeg et anmeldereksemplar av tidlig i høst, og har latt den bli liggende. Rett og slett fordi sjangeren ikke tiltalte meg – science fiction har bestandig vært litt utilgjengelig for meg. Kanskje har jeg ikke gitt sjangeren en god nok sjanse – eller kanskje er denne boken noe helt spesielt, men jeg elsket den. Den er superspennende idet vi følger jakten på Marko, den er interessant i sin beskrivelse av framtiden og den er troverdig i det at det kan bli akkurat slik.

Dessuten er forfatteren grådig flink til å skrive fengende bøker, noe jeg allerede visste etter å ha pløyet meg gjennom hans foregående krimbøker.

Vendetta forlag har i samarbeid med Ørjan N. Karlsson laget nettstedet scifinoir.no, hvor de har et overordnet mål å åpne folk øyne for en sjanger mange ennå ikke har opplevd. Jeg vil i hvert fall gjøre mitt for å dele min entusiasme for, i det minste denne boken (og påfølgende planlagte bøker i serien), og også gi sjangeren generelt en sjanse – for dette ga virkelig mersmak!

Andre om boken:
Geir Tangen – Bokbloggeir
Marianne Søiland – ebokhyllami

 

Sara Christina anmelder: The Land of Stories: The Enchantress Returns av Chris Colfer

The land of stories 2Tittel: The Land of Stories – The Enchantress Returns
Forfatter: Chris Colfer
Utgitt på Little, Brown and Company 2013
Språk: Engelsk

Dette er den andre boka i bok-serien «The Land of Stories» som for øyeblikket er tre bøker. Chris Colfer (24 år) – er en New York Times Bestseller forfatter med bøkene «The Land of Stories». Han er også en Golden Globe-vinnende skuespiller for rollen Kurt Hummel i TV-serien «Glee». Han er også et medlem av TIME 100, «Time Magazines» årlige liste over en av de mest innflytelsesrike personene i verden. Bøkene hans er «Struck By Lightning: The Carson Phillips Journal», «The Land of Stories – The Wishing Spell», «The Land of Stories – The Enchantress Returns» og «The Land of Stories – A Grimm Warning».

Alex og Conner har ikke vært tilbake i «The Land of Stories» siden deres eventyr etter letingen av «The Wishing Spell». De har heller ikke hørt noe fra bestemoren deres, noe som gjør spesielt Alex veldig lei seg.
   I «The Land of Stories» er det derimot katastrofe. Den onde «Enchantress» som forbannet Tornerose tilbake i den tid, har kommet tilbake og forbanner et og et kongerike. Og hva skjer når moren til Alex og Conner blir kidnappet av henne?          Bestemoren deres har endelig kommet på besøk og såvidt forklart hva som foregår i hennes verden, men ikke alt. Hun ber dem om å holde seg i deres verden og for deres egen sikkerhet i deres eget hus. Hun har også fått en hel haug med vakter forvandlet til hagegnomer til å passe på dem, men Alex og Conner føler de må gjøre noe. Så Alex og Conner sniker seg ut av huset og inn i «The Land of Stories» bak bestemoren’s rygg.
På nytt opplever de utfordringer. Først møter de på Froggy igjen som nå er gift med Rødhette. De vil gjerne hjelpe dem og de bygger en luftballong og sammen med Froggy, Rødhette, Jack og Gullhår flyr de avgårde for å samle objekter til en mektig tryllestav. Men disse objektene er ikke bare bare å få tak i. De må samle de mest verdifulle tingene av de fem ondeste personene i eventyrverden. De drar ut på et oppdrag som er fullt av farer og spenning. Hvordan vil dette gå? Får de laget tryllestaven? Og blir moren deres reddet?

Denne boka anbefaler jeg! Selvfølgelig bør man lese den første boka «The Land of Stories – The Wishing Spell» først da. Liker du eventyr fra Brødrene Grimm og H.C. Andersen? Ja, da er denne boka noe for deg!
Boka er utrolig spennende og har masse action og fantasy i seg. Eneste som kan være en nedtur for noen er at den er veldig, veldig lang. Boka har hele 517 sider i seg, så det kan være mye å lese. Men det kan jo også være en opptur – det var det hvert fall for meg. Dette var en bok som jeg ikke ville bli ferdig med. Jeg ville at den bare skulle fortsette og fortsette, og heldigvis har bok nummer tre «The Land of Stories – A Grimm Warning» nylig kommet ut. Boka er heller ikke oversatt til norsk, men den finnes i Norge og du kan b.l.a. kjøpe den på platekompaniet.

Den 5. bølgen av Rick Yancey

Den 5. bølgenTittel: Den 5. bølgen 
Forfatter: Rick Yancey
Utgitt på Gyldendal 2014
Originaltittel: The 5th Wave
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Hvis vi noen gang skulle få besøk fra verdensrommet, tror jeg det vil bli omtrent som da Christofer Columbus landet i Amerika, noe som ikke endte særlig bra for den amerikanske urbefolkningen. (Stephen Hawkins)

Etter den 1. bølgen er det bare mørke igjen.
Etter den 2. bølgen unnslipper bare de heldige.
Etter den 3. bølgen er det bare de uheldige som slipper unna.
Etter den 4. bølgen er det bare én regel som gjelder: ikke stol på noen.
Nå er den 5. bølgen i emning.

Jeg er generelt skeptisk til romvesen-besøker-jorden-historier, rett og slett fordi jeg finner dem utrolig klisjéfylte og lite troverdige. Men når denne boken starter med følgende:

Romvesener er dumme. Jeg snakker ikke om virkelige romvesener. De Andre er ikke dumme. De Andre ligger så langt foran oss […] Rått parti.
Nei, jeg snakker om romvesenene i vårt eget hode. Dem vi har diktet opp, dem vi har funnet på helt siden vi forstå at de glimtene lysene på himmelen var soler […] den slags romvesener vil VIL skal angripe oss – menneskelignende romvesener – de som kommer feiende ned fra himmelen i de flygende tallerkenene sine og jevner New York og Tokyo og London med jorden, eller de marsjerer gjennom landskapet  i digre maskiner som ser ut som mekaniske edderkopper, med strålekanoner som skyter i ett kjør, og hver eneste gang, hver ENESTE gang, skyver menneskeheten alle interne stridigheter til side og slår seg sammen for å overvinne den fremmede horden. […] For noe tull!

…da er alle mine fordommer borte – for dette er nettopp noe stort tull! Nå har ikke jeg lest mye sci-fi (ingenting?), men jeg har sett noen filmer (basert på bøker) – og endelig kom noen med en teori jeg kan tro på… et ekstremt høyerestående vesen som ikke nødvendigvis går til direkte krig mot menneskeheten, men bruker sin overlegenhet i et forsøk på å overta jorden.
Her kan man ikke stole på noen – det du trodde var din fiende viser seg å være din venn idet din venn fullstendig overraskende viser seg å være din verste fiende.

Vi følger en håndfull ungdommer (ja, dette er jo en ungdomsbok) som på hver sin måte forsøker å takle det som nå skjer på jorden. Cassie (ikke Cassie for Cassandra eller Cassidy, neida – for Cassiopeia) lever i et telt i skogen etter å ha sett sin lillebror blir satt på en gul skolebuss (det skulle da være trygt, ikke sant?) – og hennes far blir regelrett henrettet. Hun er redd hun er det eneste mennesket igjen i verden, alle andre er disse romvesenene som er i stand til å se ut som mennesker. Hun kan ikke stole på noen, men er det mulig for noe menneske å klare seg fullstendig på egenhånd – og hva er i så fall poenget med det? Hun drives videre og til å holde seg i live, fordi hun lovet broren at hun skulle komme etter dit hvor han enn ble ført.
Ben Parrish oppholder seg i en leir, fangeleir eller treningsleir eller utryddelsesleir – han er ikke helt sikker, men det er åpenbart at han forberedes til noe. Her treffer han også Cassies lillebror, men ingen vet hvem de andre var før Ankomsten. Krisen gjør at alle må legge sine gamle liv bak seg, i et forsøk på å overleve, både på det individuelle plan, og menneskeheten generelt.

…etter måneder med brutal trening som skjøv noen av oss helt ut til et punkt hvor det ikke var noen vei tilbake, er vi i mål. Vi har overlevd vår egen barndoms død. Vi er soldater nå, kanskje de siste soldatene som noen gang vil kjempe, Jordens siste og eneste håp, forent i hevntørstens ånd.

Boken var utrolig spennende, vi ble godt kjent med karakterene – men det var aldri klart for oss hvem som var the good guys og hvem som var the bad guys. Til det snudde det altfor kjapt og ofte – og dette var noe av det som holdt spenningen på topp hele veien.
Jeg synes boken også var veldig troverdig (se første del av anmeldelsen) – jeg satte pris på at vi ikke møtte disse karikerte aliens med en anatomi som åpenbart ikke er i stand til å utslette noen som helst rase…

Jeg ble utrolig irritert da boken var slutt – for det var ingen slutt. Er det en slik open ending, hvor leseren selv skal se for seg hvordan det skal gå i fremtiden? Det liker jeg ikke – jeg vil ha svarene! Det jeg ikke hadde fått med meg er at dette er en trilogi! Hipp hipp hurra! Da blir det to bøker til – og det var dagens opptur.

 

Rekviem av Lauren Oliver; anmeldt av Ronja Myrvang

Boken har tidligere blitt anmeldt på ritaleser.com – les anmeldelsen her

_________________________________________________________________________Rekviem

Ronja skriver om boka:

Det begynner i Portland, og det ender i Portland.

Alex, Lenas store kjærlighet er kommet tilbake til Det Ville. Men hun er sammen med Julian nå. Noe som ikke Alex ser ut til å like. Men da hun endelig får snakke med Alex, sier han noe som skjærer i hjertet hennes: «Jeg har aldri elsket deg».

I boka får vi ikke bare lese om Lenas liv i Det Ville, men Hanas også, helt til de to bestevenninnenes historie smeltes sammen.

Jeg synes boka var utrolig spennende, hvertfall når Alex kom tilbake. Den ble aldri kjedelig å lese, og jeg koste meg med å lese denne boka da jeg var på ferie i Mallorca at jeg nesten ikke hadde tid til noe annet.

Lena er sterk og hun er en rollemodell for alle som er imot myndighetene. Hun kjemper også for det hun står for, og ikke minst de hun elsker mest – Grace og Alex.

En utrolig bra slutt på en god og ikke minst spennende trilogi. Delirium-serien er en av de beste seriene jeg har lest. Og jeg skulle ønske det var mer å lese om hvordan det går med Lena og Alex videre.

Vil anbefale boka til alle som liker spenning og å lese om forbudt kjærlighet. Likte du Dødslekene, vil du også like denne serien.

Tusen takk, tante, for at du sa at jeg måtte lese og anmelde Delirium. Jeg angrer ikke et sekund for at jeg sa ja og begynte å lese.

Rekviem av Lauren Oliver

RekviemTittel: Rekviem
Forfatter: Lauren Oliver
Utgitt på Gyldendal 2013
Originaltittel: Requiem 
Oversatt av Hilde Stubhaug
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

I denne siste boken i Delirium-trilogien av Lauren Oliver har opprører bygget seg opp og slår nå ut i full revolusjon. Det ville er ikke lenger et trygt sted, regulatorene infiltrerer grenseområdene.
Og mens Lena lever som ukurert i Det ville, møter vi igjen Hana – Lenas bestevenninne fra barndommen. Hun er kurert og kobler med Portlands ordfører. De lever et trygt og kjærlighetsløst liv. Men Hana tenker fortsatt på Lena og livet de hadde sammen. Kan det være at operasjonen ikke var vellykket?
Rekviem blir fortalt både fra Lenas og Hanas synsvinkel. De lever side om side i en verden som skiller dem, inntil historiene deres til slutt smelter sammen.

Jeg har lest bøkene til Lauren Oliver med stor glede og med et vidt følelsesmessig spekter – og jeg gruet meg litt til denne siste boka. Nå er det slutt, liksom.

Jeg likte boka i sin helhet, på samme måte som de to foregående bøkene – men ærlig talt så ble jeg veldig skuffet over hvordan det hele slutter. Avslutningen er for åpen for egne tolkninger av hvordan det vil gå i framtiden, og det ble ikke slik jeg hadde sett for meg. Jeg forventet en avslutning, noen svar… Men samtidig er det er slutt med stort moralsk budskap og som skal få oss til å tenke. Men som sagt ikke slik jeg hadde tenkt… Jeg ventet faktisk med å lese slutten til jeg var for meg selv, for jeg regnet med en følelsesmessig reaksjon, men ble som sagt bare skuffet: «That’s it?».

Men alt i alt har jeg elsket denne trilogien. Den har pekt på viktige temaer og tanker som, selv om det i denne historien foregår i en tenkt, totalitær verden, har gyldighet også i vårt normale liv.