Menneskebarnet av M.R. Carey

MenneskebarnetTittel: Menneskebarnet
Forfatter: M.R. Carey
Utgitt på Schibsted forlag 2015
Originaltittel: The Girl With All the Gifts
Oversatt av Kirsti Vogt
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Når Sersjant har sagt «befordring», kler Melanie rask på seg – så setter hun seg i rullestolen ved foten av sengen, slik hun er opplært til. Hun legger hendene på armlenene og føttene på fothvilerne. Hun lukker øynene og venter.
[…] Sersjant kommer inn med pistolen sin og retter den mot henne. Så kommer to av folkene til Sersjant inn og strammer og spenner remmer på stolen fast rundt håndleddene og anklene til Melanie. Det er en rem til halsen hennes også, og den strammer de sist av alle, når hendene og føttene hennes er helt festet, og de gjør at alltid bakfra. Remmene er laget sånn at de aldri trenger å ha hendene foran ansiktet til Melanie. Av og til sier Melanie: «Jeg skal ikke bite.» Hun sier det som en spøk, men folkene til Sersjant ler aldri.

En gang i framtiden, 20 år etter Sammenbruddet, er det meste av menneskeheten infisert av en sopp kjent som Ophiocordyceps unilateralis. De infiserte, som kalles Sultninger, mister raskt alle sine mentale evner og drives utelukkende av parasittsoppen. De blir levende døde og lever av friskt menneskekjøtt.
Det finnes fortsatt noen få mennesker som ikke har blitt infisert – enten skrotingene (de ville menneskene som ikke ble med til de opprettede basene) eller menneskene på basene – blant annet den militære basen The Beacon. Her jobber dr. Caldwell intenst med å forsøke å forstå soppen og for å forsøke å finne en kur eller en vaksine.
Og på Beacon bor også 10 år gamle Melanie, som elsker sin snille lærerinne Helen Justuneau over alt på jord og som suger til seg den kunnskapen hun kan. Men det er noe spesielt med Melanie, og dr. Caldwell ønsker å finne ut hva – for enhver pris.

Takk og lov for at jeg ikke visste hva denne boken handlet om. Hadde jeg visst det, hadde jeg, med min forutinntatte tankegang, aldri begynt å lese boken. Levende døde som spiser mennesker – er ikke det en zombiefortelling da? Jeg liker da ikke zombiefortellinger av noe slag, gjør jeg vel?
Jo, men så gjør jeg altså det. Og dermed er jeg slått fast en gang for alle at jeg aldri, aldri mer skal holde meg unna enkelte sjangre jeg tror jeg ikke liker før jeg har prøvd.

For dette var nemlig en utrolig spennende bok – til tross for de noe blodige scenene når sultningene værer menneskelukt (som er akkurat passe balansert til at det ikke blir spekulativt). Den tar opp de store eksistensielle spørsmålene – hvem har rett til å leve, og hvem har rett til å bestemme dette? Og det er en nydelig historie om lille Melanie som sakte, men sikkert blir sjokkert klar over hva slags verden hun egentlig lever i.

Av alle nydelige ting å viser det seg også at denne boken er i ferd med å bli film. Med Glenn Close i en av hovedrollene, må jeg si at jeg for første gang i mitt liv skal stå forrest i køen til en zombiefilm.

Andre om boken:
Bokblogger Ina Syrstad for NRKbok
Bokbloggeir