Sibirsk oppdragelse av Nicolai Lilin

Sibirsk oppdragelseTittel: Sibirsk oppdragelse
Forfatter: Nicolai Lilin
Utgitt på Aschehoug 2010
Originaltittel: Educazione siberiana
Oversatt av Tommy Watz
Kilde: Egen bok

Når en kriminell kommer inn i huset, går han straks til det røde hjørnet, tar fram pistolen og legger den fra seg på hyllen, for så å gjøre korsets tegn og plassere et krusifiks oppå pistolen. Dette er en eldgammel skikk som sikrer at våpen ikke blir brukt i sibirske hjem. Hvis så skulle skje, ville det ikke lenger være mulig å bo der. Krusifikset fungerer som en slags forsegling som først fjernes i det øyeblikket den kriminelle forlater huset.

Nicolai Lilin tilhører Urkaene, et kriminelt folkeslag som under Stalin ble tvangsflyttet fra Sibir til Transnistria – på grensen mellom Moldova og Ukraina. Dette er en gruppe mennesker som er sterkt knyttet til hverandre, de følger strenge æresbegreper, har et komplekst hierarki og en dyp mistro til fremmede, og ikke minst til politi og styresmakter.

I det sibirske samfunnet lærer man å drepe fra barnsben av. Vår livsfilosofi er tett forbundet med døden, og ungene blir lært at fare og død er en del av det å være til, og følgelig at det å dø og ta livet av noen er helt normalt, bare man har en gyldig grunn.

Det er veldig rart å lese denne boken, som sitatet over viser – lærer de barna sine til at å ta liv, det å faktisk drepe et annet menneske – er OK… så lenge de har en god grunn. Og reglene er det de selv som lager. Dette er jo temmelig langt fra det «vi» er opplært til, og temmelig hårreisende. Men samtidig så er æreskodeksen og rettferdighetssansen til disse menneskene så riktig at man neste ender opp med å like dem også. Helt til neste voldsorgie blir beskrevet – da liker man dem ikke likevel… Og slik gå det gjennom boken… Den må neste bare leses – her ble jeg kjent med et folk jeg overhodet ikke hadde noen kunnskaper om, ikke engang at de eksisterte visste jeg. Det er også veldig lite å finne av opplysninger om dem ellers, så dette er en bok som gir et innblikk i en totalt  ukjent verden for de fleste – skrevet av en som selv er kriminell; en urka.

Gi meg en scene av Kristian A. Bjørkelo

Gi meg en sceneTittel: Gi meg en scene! Norsk blogghistorie
         – ti år med terror, traumer og dagens outfit
Forfatter: Kristian A. Bjørkelo
Utgitt på Humanist forlag 2013
Kilde: Egen bok

Over heile verda såg ein potensialet som låg i blogging og andre sosiale medium. Enkeltbloggarar fekk stjernestatus for sine innsiktsfulle analysar, avslørande innlegg og skrivetalent. […] Bloggarar, amatrøjournalistar som dei var, stilte spørsmål som dei profesjonelle hadde unngått å ta opp, dei hadde eit anna perspektiv og var fri for den avhengigheita ein redaksjon hadde til eigarar og tilgang til maktas korridorar.
[…] Ved framveksten av Internett og blogging fekk alle i teorien adgang til ein talarstol, dersom dei hadde noko dei skulle ha sagt.

Baksidetekst: 
Denne boken samler observasjoner og erfaringer fra bloggingens første tiår i Norge. Bidragsyterne er kjente bloggere som forteller om viktige tema for norsk blogging, og hvor bloggingen har ført dem. Blogging ble kanskje ingen revolusjon for Norge, men den har endret manges liv – og skapt en alternativ offentlighet med påvirkningskraft nok til å utvide den etablerte.

Denne boken måtte jeg jo lese, siden jeg blogger selv. Denne tar opp temaet blogging generelt, og ikke bokblogging spesielt – men jeg kjenner igjen temaene: profesjonelle vs amatører, readktører vs redaktørfritt, vær varsomplakater vs frihet til å publisere hva en selv vil. Skal hvem som helst ha lov til publisere hva som helst, uten at det sitter noen over og redigerer og sensurerer? Jeg mener ja. Jeg mener at dette gir et større mangfold av meningen og ytringer – Norges lov begrenser uansett hvor langt man kan gå i forhold til ytringsfrihet, injurier, hatefulle ytringer osv. Dessuten kan man ikke automatisk si at en blogg er amatørmessig – en blogg er bare plattformen man velger å publisere på.

Ja, dette skulle vel være en bokanmeldelse, ikke en debatt om hvor seriøst man skal ta bloggere – men jeg blir så engasjert da… Kunne tenkt meg å si noe om disse som har blitt superkjendiser via sine rosablogger, men det skal jeg i anstendighetens navn la være…
Jeg skal bare avslutte med å si at denne boken ihvertfall passer for alle de som enten skriver eller leser blogger – og det skulle vel kanskje bety…alle?

Forbrytelser av Nick Yapp

ForbrytelserTittel: Forbrytelser. Fengslende historier om tidenes mest beryktede mordere, tyver og svindlere
Forfatter: Nick Yapp
Utgitt på Spektrum Forlag 2008
Originaltittel: True Crime
Oversatt av Hege Frydenlund
Kilde: Bibliotekbok

Såpeoperaens mest dramatiske øyeblikk inntraff 15. mai, da Simpson ble bedt om å ta på seg de blodflekkede hanskene som var blitt funnet på drapsstedet. Hanskene passet ikke. De var for små. «Jeg tror ikke han kan spille størrelsen på hendene sine», sa Cochran. «Han ville vært en virkelig stor skuespiller hvis han kunne spille hendene sine større.»

Dette er et forbryteralbum over kjente drapsmenn og gangstere, kannibaler og svindlere, fredløse og snikmordere, menn og kvinner som ikke hadde respekt for verken lov eller liv, og monstre som gjorde drap til en livsstil.

I en bok på 300 sider, og med presentasjon av en forbryter/forbrytelse på omtrent hver dobbeltside, blir dette en svært, svært overfladisk presentasjon av de forskjellige. Det kan være en god introduksjon i den kjente, kriminelle historien – men hvis man allerede er litt interessert i temaet (som meg), og har lest om det før så gir ikke denne boken noen verdens ting.
Selv bladde jeg meg bare hurtig gjennom, fordi jeg ikke fant noen opplysninger som jeg ikke allerede visste fra før – det eneste er at alle er samlet i én bok…

Nittenåttifire av Geir Isene

NittenåttifireTittel: Nittenåttifire. Min vei inn i Scientologiens dypeste hemmeligheter – og ut igjen
Forfatter: Geir Isene
Utgitt på Humanist Forlag 2013
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Det var WISE sin klare intensjon og kommando fra oven at alle scientologer som eide eller drev forretningsvirksomhet, var medlemmer av WISE. Disse scientologene ble nærmest kommandert til å tegne et minimumsmedleskap på 500 dollar årlig, og de som ønsket mer status eller muligheten til å levere flere tjenester til sine kunder, måtte opp på et høyere nivå i medlemsstigen. Toppen av stigen het «CEO’s Circle» og kostet den nette sum av 36 000 dollar i året. Om det var verdt den summen? På ingen måte.

I 1984 ble forfatteren av denne boken, Geir Isene, scientolog. 25 år senere skapte han furore verdens over da han forlot Scientologkirken. Han er den scientologen i Norge som har nådd det høyeste spirituelle nivået – men han begynte å se kritisk på scientologien, og opplevde ting innen kirken som han ikke klarte å få til å passe inn i den filosofien som kirken predikerte utad.

Boken gir et godt og balansert bilde av scientologien. Forfatteren gir uttrykk for at han lært mye positivt som har hjulpet han i livet, men selve kirken minner mer om en sekt som kun er ute etter makt og penger. Han mener det er mulig å praktisere scientologi, uten å være medlem av kirken. I motsetning til hva jeg ellers har lest om scientologien, gir dette mer troverdig bilde av religionen, siden Geir Isene verken forkaster alt, eller omfavner alt – ellers er beskrivelser av scientologi veldig svart-hvitt.

Mens mange scientologer svelger det Hubbard skriver uten selv å vurdere det, finnes det flust av kritikere som avviser noe bare fordi Hubbard skrev det.

Ut fra hva vi leser som Scientologikirken, tar Isene en stor risiko ved å skrive om kirkens innerste hemmeligheter – men jeg tror det er viktig at han gjør det. Jeg hadde stort utbytte av å lese boken, og tror det er mange andre som også kan ha noe å lære av den.

 

Orange is the new black av Piper Kerman

Orange is the new blackTittel: Orange is the new black – Mitt år i et kvinnefengsel
Forfatter: Piper Kerman 
Utgitt på Kagge Forlag 2014
Originaltittel: Orange is the new black
Oversatt av Christian H. Heyerdahl
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Den 4. februar 004, mer enn ti år etter at forbrytelsen var begått, kjørte Larry meg til kvinnefengselet i Danbury i Connecticut. […] Idet vi dreide til høyre mot det føderale området og opp en bakke til parkeringsplassen, tårnet en diger bygning opp foran oss, omgitt av tre lag gjerder med knivbladtråd. Hvis dette var et lavsikkerhetsfengsel, var jeg ille ute.
[…] Jeg så på Larry og kastet meg i armene på ham og holdt meg fast så hardt jeg kunne. Jeg hadde ingen anelse om når jeg kom til å se ham igjen, eller hva som kom til å hende med meg de neste femten månedene.

Karrierekvinnen Piper Kerman er 34 år, hun er kjæreste og en flott familie. Plutselig innhenter fortiden henne, og hun blir stilt for retten og dømmes til fengsel for en 10 år gammel forbrytelse.
I denne boken forteller hun om sine erfaringer fra soningen.

Historien om Piper kjent, via suksessen til serien ved samme navn på Netflix. Treig som jeg er, så har jo ikke jeg sett denne serien enda. Så jeg tok for meg boka – og bestemte meg underveis for at jeg også må se serien. Jeg er nødt til å bli bedre kjent med disse unike kvinnene som Piper forteller om: Pop, Pennsatucky, Yoga-Janet, søster og Delicious.

Piper skildrer innsiden av et amerikansk fengsel på en vakker måte, og det skulle man ikke tro var mulig. De ytre omstendighetene er overhodet ikke vakre, og jeg overraskes litt over at det fremdeles er så ille i amerikanske fengsler. Men det Kerman legger vekt på, er kvinnene: solidariteten, vennskapene og fiendeskapet. Hvordan de står sammen for å komme seg gjennom sine dommer. Og hvor sterke vennskap som kan utvikle seg under slike unaturlige omgivelser.

En fin historie om en kvinne som soner dommen sin, og kommer ut igjen i samfunnet til jobb, familie og kjæreste. Men hva med alle de andre kvinnene? De som ikke har noe liv og nettverk på utsiden – det er disse kvinnene som sitter igjen i hodet etter at siste side er lest.

Bare én kom tilbake av Øystein Molstad-Andresen

Bare en kom tilbakeTittel: Bare én kom tilbake. Beretningen om Stein Gabrielsen – tre døgn på åpen flåte i et orkanherjet Atlanterhav
Forfatter: Øystein Molstad-Andresen (Stein Gabrielsen)
Utgitt på Gyldendal Norsk Forlag 1973
Kilde: Bibliotekbok

21. mars 1973: M/S Norse Variant på vei ut fra Norfolk i Virginia, med et mannskap på tredve.
22. mars: Forrykende orkan utenfor Cape May. Skipet går ned. Niogtyve mennesker blir tatt av havet.
Én kommer hjem. Stein Gabrielsen.
Det var et mirakel. All verdens nyhetsbyråer dekket begivenheten: En norsk sjøgutt hadde vunnet kampen mot ville naturkrefter – en kamp der alle knep ble nyttet for å knuse.
Viljestyrke. Kaldblodighet. Seighet.

MS «Norse Variant» forlot havna i Norfolk, Viriginia 21. mars 1973. Hun var lastet med kull og hadde kurs mot Glasgow i Storbritannia. 45 minutter tidligere hadde MS «Anita» forlatt Newport News, Virginia. Begge skipene sank. Fra «Anita» ble det bare funnet én livbøye – 32 mennesker hadde vært ombord.
«Norse Variant» hadde en besetning på 30, bare én mann overlevde – Stein Gabrielsen. 25. mars ble han oppdaget, han hadde da sloss med havet og naturkreftene i tre døgn.

Denne boken oppdaget jeg når min far, som er tidligere sjømann, spurte om jeg kunne klare å finne ut hva disse to skipene het. Begge disse skipene var norske, og forsvinningene gjorde stort inntrykk på sjømennene som seilte på samme tid. Båten til faren min (Skauborg) gikk ut fra havna i Norfolk noen dager senere, og gikk i søk etter vrakrester og omkomne etter forlisene. Ingenting har blitt funnet, annet enn den ene overlevende og noen oljestriper. Gabrielsens historie vitner om en sterk og kalkulerende mann, som klarte å overleve tre døgn i havet.

[…] pipelyden var der igjen. Han kikket over flåtekanten, ingen ting å se. Ergo, han var blitt gal. En underlig fornemmelse å vite det!
Men pipingen fortsatte, foran flåten, bak den, på siden – det måtte være noe der likevel? Han la seg over kanten igjen og kikket.
Han hadde fått selskap. En stor havskilpadde svømte ved siden av flåten. Et liv – et levende vesen! Han kunne omfavnet dyret i ren og skjær glede.
Og det var visst det han forsøkte å gjøre. Iallefall fikk han det for seg at den nye reisefellen måtte og skulle ombord, koste hva det koste ville. Så Stein hoppet til sjøs, han!

Stein Gabrielsen fortsatte til sjøs etter forliset, men fikk problemer med ettervirkninger og måtte gå i land etter 3 år. Han døde i 2009, 59 år gammel.

 

Hvorfor hopper jeg av Naoki Higashida

Hvorfor hopper jegTittel: Hvorfor hopper jeg
Forfatter: Naoki Higashida
Utgitt på Pantagruel Forlag 2014
Originaltittel: The Reason I Jump (2007)
Oversatt av: Marius Middelthon
Kilde: Bibliotekbok

(Boken) er et bevis på at det finnes en person innestengt i en tilsynelatende hjelpeløse, autistiske kroppen som er like nysgjerrig, finstemt og komplisert som alle andre.

13 år gamle Naoki er en japansk autistisk gutt. Han gir i denne boken en stemme til alle autister, og viser at de har humoristisk sans, fantasi og empati. De er fullstendig klar over hva de gjør, både feil og riktig, og de plages under dette – men kroppen eller hjernen deres fungerer slik og de kan ikke gjøre noe med det.
Boken er til tider hjerteskjærende å lese:

Vi kan tåle våre egne vanskeligheter, men tanken på at livene våre er kilden til andres ulykke, er helt uutholdelig!

Dessuten kommer han med noen teorier om hvorfor det finnes autister som er så reflekterte og intelligente, at jeg nok aldri kommer til å se på autister på samme måte noen gang.

En av de sterkeste bøkene jeg har lest på lenge! Den er lettlest og med et enkelt språk, og det gjorde at jeg kom meg gjennom den på en dag – og jeg skulle ønske alle tok seg tid til å lese denne boken, for den gir så god innsikt i hodene og tankene på et gruppe mennesker vi har lett for å forhåndsdømme ut fra diagnose og handlingsmønster.

Den blodige arven av Mikal Gilmore – bokanmeldelse

Den blodige arvenTittel: Den blodige arven
Forfatter: Mikal Gilmore
Utgitt på Hjemmets bokforlag 1994
Originaltittel: Shot in the heart
Kilde: Bibliotekbok

Jeg kunne ligge der i mørket og vente på lyden av mors fottrinn, forberedt på å se det glimte i et knivblad. Jeg hørte lyder – kanskje brødrene mine som rørte seg der oppe i annen etasje eller som snek seg ut i natten – og jeg undret meg: Var dette lyder av noen som var på vei ned for å drepe oss?

Dette er en dokumentarisk bok hvor vi følger familien Gilmore fra Mikals besteforeldres tid og framover. Han har skrevet boken i et forsøk på å forstå hvordan ting ble som de ble. Familien er hjemsøkt av tragedier, ondskap og vold. Barna dreper enten seg selv eller andre,  og Mikal lurer på om man kan finne punktet der man kan si at «her gikk det galt».
I 1977 ble hans bror, Gary Gilmore, henrettet for kaldblodige drap på to menn. Før dette hadde han gått inn og ut (mest inn) av ungdomsanstalter og fengsler. Han kjente ikke noe annet liv, og kanskje var friheten skremmende for ham. Han var den første personen som ble henrettet på lang tid i staten Utah og skapte stor oppmerksomhet idet han selv ba om at dommen skulle fullbyrdes, ved skyting!

Det er en utrolig sterk bok – vi følger tre generasjoner Gilmore for å se på historikken, fra mormon-tilhørigheten, til et omflakkende liv på rømmen fra myndighetene og etterhvert et forsøk på å skape et hjem. Vi følger de tre barna Gilmores skjebner, hvor man kan si at de er preget av sin kaotiske oppvekst – med en meget voldelig far og en mildt sagt smågal mor (se sitatet over).

Jeg ble fullstendig fengslet av denne historien, den får en til å tenke på hvorfor folk blir som de blir, og hvorfor de tar de valgene de gjør. En ser også godt hva familien betyr i oppveksten, og hvordan man arver sine foreldre og må betale for deres synder.

Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården

Skammens historieTittel: Skammens historie. Den norske stats mørke sider 1814-2014
Forfatter(e): Sigmund Aas og Thomas Vestgården
Utgitt på Cappelen Damm 2014
Kilde: Bibliotekbok

Dette er de svakes norgeshistorie. En beretning om overgrep begått av helsevesenet og kriminalomsorgen mot sosiale avvikere. Og om den institusjonaliserte kulturelle og fysiske statlige vold mot folkegrupper som jøder, tatere, samer, som ikke passet inn i det norske glansbildet.
Skamplettene i vår tid som stat med egen grunnlov utfordrer den allmenne oppfattelsen av det uskyldsrene Norge. Nei, det er ikke typisk norsk å være god, det er typisk norsk å ha det godt.

Midt i feiringsrusen av grunnlovsjubileet har forfatterne Aas og Vestgården sett på den historien som ikke kommer fram dette året. Det er en historie som ikke passer inn i en feiring av «verdens beste land». Og det er ikke bare gamle synder de tar opp i denne boken – i tillegg til statens behandling av tatere, samer og jøder, ser de også på dagens aktiviteter i verdens kriger – en sannhet som ikke kommer fram til folk flest.

Selv om jeg på grunn av min historieinteresse visste om det aller meste i denne boka, er det noe spesielt å lese den i år, og med alle disse statens synder ramset opp i en og samme bok. Og én ting er at dette faktisk har skjedd, en del av det kan man se i sammenheng med tiden da det foregikk – men det er hemmeligholdelsen og den totale ansvarsfraskrivelsen som gjør inntrykk.

Boken er godt skrevet, med mange eksempler som viser de menneskeskjebnene som led under statens overgrep. Jeg synes denne historien er viktig, at vi ikke glemmer den – og at staten på ett eller annet tidspunkt tar sitt ansvar og gir sin unnskyldning til alle involverte.

Om forfatterne: 
Thomas Vestgården har mastergrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo. I 2001 gikk han ut med avhandlingen «Keeping the American in: The impact of Afghanistan in Transatlantic Releations within NATO». Han var leder av Amnesty International på Blindern 2009-2011.

Sigmund Aas har mastergrad i menneskerettigheter fra Universitetet i Oslo og diplomstudier i internasjonale relasjoner fra det amerikanske universitetet i Kairo. Han gikk ut fra UiO med masteroppgaven «Seeds of Democracy? The Role and Works of NGOs in promoting Civil and Political Rights in Egypt». Aas har vært styreleder i Amnesty International Juridisk Studentnettverk fra 2010-2011 og har jobbet for FNs høykommussær for flyktninger.

Kor og helse av Margrethe Ek

Kor og helseTittel: Kor og helse
Forfatter: Margrethe Ek
Utgitt på Cantando Musikkforlag
Kilde: Signert utgave

Mange korsangere kan fortelle at de kommer slitne og trøtte på korøvelsen, og at de går hjem igjen glade og fulle av energi etter 2-3 timer.
Hvorfor er koret og sangen så viktig for tusener av mennesker= Hvordan kan det å synge i kor virke helsebringende?
Denne boken belyser korsang i forhold til helse, livskvalitet, selvbilde og mestring.

Forfatteren Margrethe Ek jobber til daglig som lektor i musikkfag i den videregående skolen. Hun har utdannelse innen sang, direksjon, musikkformidling og musikk og helse.

For meg er det veldig vanskelig å skrive en anmeldelse av denne boken – egentlig har jeg bare lyst til å sitere hele boken for å vise andre hva kor og musikk kan gjøre for oss.
Denne boken treffer meg på to av de viktigste elementene i livet mitt: helse (jeg er kronisk syk og ufør) og korsang (som jeg bruker veldig mye tid på).
Jeg kan virkelig skrive under på det forfatteren belyser i denne boken: Korkarrieren min startet den perioden hvor jeg hadde vært sykmeldt over lengre tid, og begynte å forstå at min jobb-karriére ikke kom til å fortsette. Jeg trengte noe å gjøre – musikk har stått mitt hjerte nær hele livet, så veien var kort til mitt lokale blandede kor. Og for en opplevelse det ble: som forfatteren også peker på – mestringsfølelsen: Alle mennesker har et behov for mestring, og når man ikke lenger følger samfunnets vedtatte norm om et aktivt arbeidsliv, hvor skal man da finne arenaer for mestring. Jeg fant det i korsangen! Og sakte, men sikkert begynte en helt ny identitet å bygge seg opp i meg. Jeg er en sanger! I tillegg møtte jeg en fantastisk gjeng med mennesker, som per i dag utgjør hovedvekten av min sosiale arena. Jeg trives så utrolig godt sammen med disse menneskene – fordi vi er samlet en gang i uken på grunn av en felles interesse: sangen! Det spiller ingen rolle hva du gjør utenom koret; om du er lærer, sykepleier, veterinær, forfatter, advokat eller ufør spiller ingen rolle. Her finnes ikke noe hierarki blant medlemmene.

I tillegg gjør det noe med meg fysisk – forfatteren forklarer dette i kapitlet: Helse og livskvalitet – og gjorde at jeg innser at det ikke er meg, men noe rent faktisk som skjer med et menneske som synger.

Jada, jeg visste at dette ikke kom til å bli en bokanmeldelse. Dette ble mer en personlig historie, men Margrethe Ek skriver jo om meg i denne boken. Eller, hun skriver altså om oss alle – og jeg fikk med denne boken bekreftet at valget jeg har tatt om å bruke mye tid på kor, er smart av meg – rent helsemessig!