Norske tabuer av Sanna Sarromaa

norske-tabuerTittel: Norske tabuer
Forfatter: Sanna Sarromaa
Utgitt på Spartacus Forlag 2016
Kilde: Bibliotekbok

I Norge er alle like flinke – eller like middelmådige – for at ingen skal bli lei seg. Utdanningssystemet opprettholder middelmådighet, og samfunnet støtter opp under det. På retorisk nivå snakker man varmt om kunnskapssamfunnet, men likevel er det middelmådige normgivende. Greit nok er bra nok. Det er noe mistenkelig med utdannelse, kunnskap og kompetanse. Det er bare i Norge at det å ha en mastergrad defineres som en sykdom. Jeg er rystet på nasjonens vegne.

Forlagets omtale: 
Norsk skole stiller for få krav, nordmenn er flinkere till å jabbe enn til å jobbe, og hva skal vi egentlig med distriktene?
   Forfatter Sanna Sarromaa er kjent for sine friske aviskronikker og har vakt mediestorm med sine utspill om norske mødre, nynorsk og det norske likhetstyranniet. Med boka Norske tabuer ønsker hun å rokke ved konformiteten og kollektivismen som hun mener truer med å gjøre oss ale akkurat like – og like dumme. 
   Sarromaa utfordrer våre etablerte sannheter med sitt finsk-norske blikk på samfunnet, men gjør det med kjærlighet – til norske menn i bunad, ti dugnad og alt som er bra med verdens beste land.

Jeg kjente bare til Sanna Sarromaa via tabloide overskrifter etter noen av hennes utspill i diverse blogger. Jeg regnet med at jeg skulle la meg provosere av boken, og hennes tydeligvis friske  meninger om Norge og oss nordmenn.

Jeg lot meg ikke provosere – jeg begynte å lure på om jeg kanskje egentlig er finsk, for Sarromaa mener, tenker og skriver (og sier) høyt det jeg ofte tenker. På en måte som ikke pakkes inn i redselen for å såre noen, for å fremstå som politisk korrekt og for ikke å bryte ut av av den vanlige, norske måten å tenke på. Jeg fant egentlig ikke noe i boken jeg var uenig i, derimot fant jeg flere eksempler på «JAA! Akkurat det mener jeg også. Det har jeg tenkt på også! Akkurat slik er det!».
Men så fant jeg ut at jeg er nok norsk likevel, for jeg tør nok ikke å fronte mine meninger på samme måte som henne – det krever ryggrad, og kanskje et utenlandsk blikk for å gjøre det.

Et lite eksempel i forbindelse med det man mener er så viktig i forhold til bruken av nynorsk her i landet:

«Denne nye språkforma burde ein likevel absolutt ikkje påby eller presse på nokon. Ein skule heller oppmuntre til at språkforma blir brukt, men elles la kvar og ein bruke det nye eller gamle slik ein finn det for godt», skrev Ivar Aasen om nynorsk allerede i 1836. Hvorfor i all verden har man ikke hørt på ham?

tone-og-sannaSanna Sarromaa på Bok & Folk, Dokka 30. oktober:
I forbindelse med Bokfestivalen i Land, var Sarromaa invitert til museet for å snakke om boka og om sine meninger om «oss nordmenn». Jeg gledet meg stort til dette bokbadet. Imidlertid ble dette litt skuffende, da Sanna fikk altfor lite tid til å selv å snakke om meningene sine. Istedet for å la forfatteren snakke, brukte bokbaderen alt for mye tid på å tolke og analysere boka og forfatterens meninger, samt fargelegge med sine egne meninger og erfaringer. Heldigvis er Sanna en person som kan hoppe inn og ta ordet selv, men likevel ble for lite av henne. En bokbbader skal ta så liten plass som overhodet mulig, og la scenen være forfatterens og bare lede samtalen videre når det trengs. Jeg er veldig sikker på at Sanna Sarromaa selv helt fint hadde klart å føre denne samtalen i riktig retning.

Hvem drepte Birgitte Tengs? av Bjørn Olav Jahr

Hvem drepte Birgitte TengsTittel: Hvem drepte Birgitte Tengs?
Forfatter: Bjørn Olav Jahr
Utgitt på Gyldendal 2015
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Det er ingen andre enn gjerningsmannen som vet nøyaktig hva som skjer på Gamle Sundsveg. Det som er sikkert, er at Birgitte blir overfalt på den siste bakketoppen før bebyggelsen tar til, 100 meter fra huset til bestevenninnen og bare 500 meter fra sitt eget hjem. Gjerningsmannen påfører Birgitte omfattende skader og slår henne blant annet i hodet.
[…] Vi vet ikke om hun lykkes i å påføre gjerningsmannen slag, spark og kloremerker. Det er imidlertid sannsynlig: Birgitte er 172 cm høy og veier 66 kg. Hun er sterk og har drevet med karate i mange år. At hun lugger og river i hår, er ubestridt: I dødsøyeblikket har hun knyttet sin blodige høyre hånd rundt en rekke hår, både lange og korte.

Forlagets omtale: 
Natt til lørdag 6. mai 1995 ble 17 år gamle Birgitte Tengs drept, bare 500 meter hjemmefra. Den unge Karmøy-jenta ble seksuelt misbrukt og utsatt for brutal vold. 
   21 måneder etter drapet arresterte politiet Birgittes jevngamle fetter for drapet. Etter tre uker i isolasjon tilsto han et drap han ikke husket å ha begått. Senere trakk han tilståelsen tilbake. Fetteren ble frifunnet i Gulating lagmannsrett, men samtidig dømt til å betale Birgittes foreldre erstatning. Tilbake sto lokalbefolkningen med ett spørsmål: Hvis ikke fetteren hadde drept Birgitte, hvem hadde da gjort det?
   Birgitte Tengs-saken er en av norgeshistoriens mest omtalte drapssaker. I denne boken tegner den prisbelønte journalisten Bjørn Olav Jahr et levende portrett av et splittet lokalsamfunn, familier i oppløsning og en politietterforskning ute av kontroll. Og ikke minst presenterer han et realistisk scenario for hva som faktisk fant sted på Karmøy den skjebnesvangre vårnatten.

Dette er blant de bøkene hvor jeg sliter med å skrive bokanmeldelser – fordi jeg blir så opptatt av saken at jeg fort ender opp i debatten. Men jeg skal prøve å holde meg utenfor debatten – jeg skal bare si: Hvis ikke politiet starter med ny etterforskning av denne saken, med de åpenbare feilene, sporene som aldri ble fulgt opp og den blindgangen politiet fulgte hele veien, mister jeg noe av min tiltro til norsk politi og rettsvesen.

Bjørn Olav Jahr har skrevet en god og balansert bok – han konkluderer ikke med rett og feil, men han viser til de feil som har blitt gjort i etterforskningen, spor som ikke ble fulgt og spørmål som fremdeles står ubesvart i denne saken.
Feilene i denne saken er så åpenbare, at «hvem som helst» ser dem – og med Jahrs tilgang til sakens omfattende materiale, kan jeg ikke forstå annet enn at denne boken belyser dette på en korrekt måte.

Det er rett og slett skremmende, og det må jo få konsekvenser – alle parter i saken trenger å få et endelig svar.

Da gråter englene av Marianne

Da gråter engeneTittel: Da gråter englene
Forfatter: Marianne (anonym)
Fortalt til Unni Wenche Tandberg
Utgitt å Hjemmets Bokforlag 1996
Kilde: Bibliotekbok

Forlagets omtale: 
Så lenge hun kan huske, har Jehovas vitner og moren vært det viktigste i Mariannes liv. Møtene med sang og bønn. Morens venner med samme livssyn som henne selv.
   Moren sier at Jehova liker barn som er lydige og gjør som moren og Jehova sier. Dessuten er Harmageddon, verdens undergang, nær, og det må de fortelle til så mange som mulig, slik at de kan få en sjanse til å finne sannheten og være plant dem som får innpass i paradis. 
   Det går bra lenge. Men så begynner Marianne på kosen og oppdager en helt annen verden. Riktignok vil hun gjerne at Jehova (og moren!) skal være fornøyd med henne, men det er gøy å lage julepynt også! Jehovas vitner feirer verken jul, fødselsdager eller 17. mai. 
[…] Historien om Marianne er historien om en ung hente som ikke klarer å eve innenfor så trange rammer. Hun føler at hun blir spist opp av sin egen guds- og morsfrykt. Hun orker ikke lenger å leve opp til de forventningene og krav moren, Jehova og vitnene stiller til henne.

Dette er en veldig skremmende og informativ bok. Vi har sannsynligvis alle kjent et Jehovas vitne – den jenta på skolen som aldri fikk lov til å komme i bursdager, eller gutten som ikke var med å feirer 17. mai. Men har vi egentlig visst hva dette innebærer?
Marianne forteller en hjerteskjærende historie om en mor som med fryktelige argumenter tukter jenta si til å gjøre det moren (eller Jehova) vil – som kaster seg desperat ned på gulvet i krampegråt hvis Marianne har gjort noe hun ikke skal gjøre. Og om faren, som ikke er vitne, og forsøker å være en buffer mellom jentas to ønsker om hvordan hun vil leve livet sitt.

Marianne forteller historien for at andre skal få vite hvordan det er å vokse opp blant Jehovas vitner. At vi skal få vite hvilken annerledes barndom de ar – og hvor forferdelig det er å bli utstøtt.

Hvorfor gjorde du det, mor? av Dave Pelzer

Hvorfor gjorde du det, morTittel: Hvorfor gjorde du det, mor?
Forfatter: Dave Pelzer
Utgitt på Egmont Hjemmets Bokforlag 2000
Originaltittel: A Child Called «It»/The lost boy 1995/1997
(Dette er de to første bøkene i en trilogi)
Oversatt av Benedicta Windt
Kilde: Bibliotekbok

I flere måneder sov jeg under kjøkkenbordet ved siden av et fat med kattesand, men jeg lærte snart å bruke avisene til min fordel. Når jeg pakket dem godt rundt meg, var det ingen sak å holde varmen. Men så bestemte mor at jeg ikke lenger var privilegert nok til å sove oppe i selve huset, og dermed ble jeg forvist til garasjen nedenunder. Der sov jeg på en gammel feltseng. […] Etter et par-tre kalde netter lærte jeg at det var best å stikke hendene inn i armhulene og krølle meg sammen som en kule.
Det verste var vissheten om at ingen kunne hjelpe meg. Ikke lærerne mine, ikke brødrene mine, ikke far engang. Jeg var helt alene.

Dave Pelzer, forfatteren av denne boken, er den lille gutten i en av de verste barnemishandlingssakene som er kjent i Californias historie. I denne boken beskriver han den rå mishandlingen fra barnets perspektiv. Hele oppveksten ble et mareritt. Han ønsket ikke noe annet enn å bli elsket av sin mor, men opplevde å hate henne for det hun gjorde mot ham.
Da barnevernet grep inn i 1973, var Dave 10 år gammel, og hans psykopatiske mor hadde klart å innprente gutten med skam og angst, i tillegg til de fysiske sårene – blant annet et arr etter et knivhugg i magen.

Dette er nok en av de vondeste bøkene jeg har lest. Ikke bare fordi den skildrer en behandling av et barn man ikke skulle tro var mulig, men det såreste er den lille guttens stadige ønske om at moren skal elske ham. Hans eneste ønske i rettssalen er en klem av henne som skal være hans viktigste omsorgsperson.
Boken forteller godt om fostertjenesten, fordommene og utfordringene, riktignok i USA, men like viktig for det. Og den forteller om heltene som er med på å redde barn fra slike grusomme liv.

Kanskje vi kan sende et postkort til en lærer, uten noen spesiell grunn, bare for å si takk, eller overrekke en liten bukett blomster til en sosialarbeider. Kanskje vi kan smile og hilse neste gang vi ser en politimann, eller stikke innom et fosterhjem med en nystekt pizza.
Hvis vi kan behandle folk i underholdningsbransjen og idretten som helter og avguder, hvorfor kan vi da ikke vise en liten smule takknemlighet mot dem som spiller en så uvurderlig rolle i det samfunnet som vi alle er en del av.

Monika-saken av Robin Schaefer

Monika-sakenTittel: Monika-saken. Min historie – fra drapsetterforsker til varsler
Forfatter: Robin Schaefer
Utgitt på Vigmostad & Bjørke 2015
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Nå vil jeg at hele sannheten skal fram. Både hvordan saken ble behandlet underveis, hvordan mitt eget system – som har ansvaret for å fremme rett og hindre urett – ikke ønsket at den skulle sees på nytt. Hvordan jeg opplevde at politiet satte sin egen prestisje høyere enn hensynet til de pårørende.
Jeg har skrevet i dyp respekt for en åtte år gammel jente som er død, Monika, og for hennes mor, Kristina, som har ført en fortvilet og lenge ensom kamp for å få politiet til å forstå at hun har rett. De var en familie så liten som en familie kan bli, bare et barn og en mor. Av politiet ble moren forsøkt overtalt til å tro på en historie som ikke var riktig, og som hun selv heller aldri trodde på.

Dette er saken vi alle kjenner fra media – Monika-saken. Den åtte år gamle jenta som ble funnet død i hjemmet sitt, og saken ble henlagt som selvdrap.
Men det er mye som ikke stemmer, og i forbindelse med en annen sak Robin Schaefer er etterforskningsleder av, oppdager han flere store feil i etterforskningen av Monika-saken.
Han melder saken videre via tjenestevei, og regner med at politiet vil se på saken på nytt, nå som de har blitt gjort oppmerksom på feilene – men han tar skammelig feil. Tvert imot virker det som om noen for enhver pris ikke ønsker saken gjenopptatt og aktivt jobber for at dette ikke skal skje. Schaefer får også klar beskjed fra sine overordnede om at han må holde seg unna saken, og hans engasjement blir kritisert av toppledelsen i et fellesmøte.

Men Robin klarer ikke å la saken ligge, det strider mot hans samvittighet – både overfor Monika, og moren Kristina – som hele tiden har ment at noe i saken er feil. Og til tross for at han forstår at dette vil bli en tøff og vanskelig kamp, som også kan koste ham jobber – velger Robin Schaefer å ta kampen.

All ære til Robin Schaefer – at det finnes mennesker som til tross for at de vet at det blir tunge, personlige tak, likevel står opp for de svake for at rettferdigheten skal skje fyllest. I ettertid vet vi jo at gjenopptas, at en mann blir siktet for drapet og at det etterforskes om det har skjedd noe straffbart i håndteringen av Monika-saken.

Boken er skrevet som en dagbok av Robin selv, han startet med dette for å kunne huske hva som skjedde til enhver tid og bestemte seg et sted i prosessen for at dette er en historie som må fortelles offentlig.
Slike bøker anmelder jeg ikke i normal forstand, siden det tross alt ikke er forfatterprestasjonene som teller når en slik historie fortelles av personer som selv opplevde den. Men han skriver ikke dårlig, Schaefer, enkelt og rett på sak og vi får tydelig innblikk i fortvilelsen og motet til denne mannen.

Takk til Robin Schaefer, for at du er modig!!

Glimt av Håkon Repstad

Glimt
Tittel: Glimt

Forfatter: Håkon Repstad
Utgitt på Schreuder Forlag 2014
Kilde: Anmeldereksemplar

Forordet: 
Livet. Tider har kommet og gått. Erfaringer er bygget. Synspunkter endret og forventninger møtt. Svakhet og styrke. Alle er vi tildelt vårt. Boken gir livsglimt og fantasi et utløp. Meninger beskrevet og øyeblikk fordelt. I GLIMT… et lite glimt av mitt eget.

 

Jeg må innrømme at jeg lurer på hvem denne boka er skrevet med tanke på?
For meg som er totalt ukjent med mannen som har skrevet den, er disse historiene helt uten mål og mening. Dette hadde vært koselige historier hvis det hadde vært en type dagbok, eller historier fortalt muntlig av min far/bestefar/oldefar, men for lesere uten et personlig forhold til forfatteren blir det rett og slett uinteressant.

Det er koselige, hverdagslige betraktninger fra et levd liv, forsøkt pakket inn i et skjønnlitterært uttrykk, men hos meg faller det ikke i smak.

Menneskejeger av Asbjørn Hansen

MenneskejegerTittel: Menneskejeger. Fra et liv som drapsetterforsker i Kripos
Forfatter: Asbjørn Hansen 
Skrevet i samarbeid med Tarje Holtvedt
Utgitt på Kurér Forlag 2013
Kilde: Bibliotekbok

Reading Challenge 2015

Om jeg har møtt noen helter i mitt liv som politimann, så er det de som har måttet leve med å se en av sine kjære bli rykket bort i drap. De som må kjempe seg gjennom timene, dagene og årene som kommer etter at tragedien er forsvunnet fra nyhetsoverskriftene, og vi andre har lagt saken bak oss. De hever ingen lønn for innsatsen. De kan ikke håpe på noen forfremmelse, og det venter dem ingen pensjon. Men de står der som en daglig påminnelse for oss andre om at livet kan og må gå videre, også når det ser som mørkest ut. Jeg har den største respekt for disse menneskene.

Forlagets omtale:
Asbjørn Hansen er Norges mest erfarne drapsetterforsker. Gjennom atten år i Kripos var han med på å oppklare mellom 30 og 40 drap, og ledet etterforskningen av høyprofilerte saker som Orderud og Baneheia. Bare én sak har han aldri klart å løse: drapet på 21 år gamle Trude Espås i Geiranger i august 1996.
   I Menneskejeger tar han oss med bak kulissene i noen av norgeshistoriens mest omtalte drapssaker. Han deler sine inntrykk fra et liv der brå og voldsom død hører til dagens orden, og viser frem en virkelighet som får kriminalromanens fantasier til å blekne.

For en krimjunkie som jeg, er det kjempeinteressant å lese slike bøker – bøker der vi får høre hvordan arbeidsdagen til en kriminaletterforsker blir fortalt slik den faktisk er, ikke på en måte som følger den faste oppskriften til krimbøker. Sannheten er at drapsetterforskninger går sakte og at de er tildels «kjedelige» idet etterforskerne bruker en stor del av tiden på å lese rapporter, leser dem igjen og igjen – for å kunne klare å pusle sammen bitene til et klart bilde. Det er også lite action i en slik jobb, men jeg får inntrykk av at Hansen er takknemlig fordi han for lov til å være med på å gi de pårørende de svarene de trenger.

Vi får være med da de store, kjente sakene fra norsk kriminalhistorie blir etterforsket – og selv om det ikke kommer fram nye opplysninger er dette interessant nok; perspektivet fra etterforskerens side – fram til han pensjonerer seg og er fornøyd med sin karrière.

   Jeg lukker de blå notatbøkene mine. Om litt skal de få returnere til skuffen sin igjen, og mørket som de kom fra. En gang var de det viktigste arbeidsredskapet mitt. De hjalp meg med å huske – både alt det som jeg visste om sakene jeg jobbet med, og det jeg mente jeg måtte finne ut av. Nå trenger jeg ikke å huske lenger. Noen vil sikkert mene at jeg kunne ha godt av å glemme.

Andre om boken: 
Bokormen Sommerstad
Bokpyren

 

Ti tusen skygger av Bjørn Godøy

Ti tusen skyggerTittel: Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske
Forfatter: Bjørn Godøy
Utgitt på Spartacus Forlag 2014
Kilde: Bibliotekbok

Første antydning om at marerittet var i emning, var en følelse av uforklarlig tyngde i kroppen. Føtter og armer nektet på bevege seg. Kroppen var liksom fylt av bly. Deretter ble pasientene overmannet av tretthet. Uten forvarsel kunne de falle i søvn under samtaler og mens de spiste. 1800-tallets leger konstaterte at de fleste ble deprimerte av påkjenningene. Etter en stund kviknet de til. Humøret steg. Arbeidslysten vendte tilbake. Da dukket flekkene opp.

Baksidetekst: 
Spedalskhet er en av de eldste og verste sykdommer som menneskeheten kjenner til. Tidlig på 1800-tallet gikk den blant annet under navnet Lepra borealis, Norvegica.Andre steder i Europa var spedalskhet utryddet for lengst. I Norge herjet sykdommen verre enn noensinne.
På kyststrekningene mellom Stavanger og Tromsø levde folk i angst for å bli rammet. Minst ti tusen mennesker opplevde at marerittet ble virkelighet. Spedalskhet forvandlet dem til skrekkinngytende, dødningaktige skikkelser. De ble makabre skygger av seg selv.
I førti år, mellom 1830 og 1870, fremsto spedalskhet som en av de største truslene mot folkehelsen i Norge. Sykdommen lenket landet fast til en dyster og primitiv fortid – i en periode da myndighetene mer enn noe ønsket å modernisere samfunnet.
Ti tusen skygger er historien om en fryktelig sykdom, om norske myndigheters kamp for å utrydde trusselen, og om mennesker som ble ødelagt på grusomste vis. Det er også fortellingen om en komité som foreslo å kastrere alle menn i visse familier, om uregjerlige spedalske med draget på damene, og om leger som mente at Vestlandet simpelthen var helsefarlig.

Spedalsk mannDet er disse menneskene vi blir kjent med, mennesker som får hele sitt utseende forandret og som blir utstøtt fra samfunnet. På grunn av en sykdom som mer enn noen annet har ført til stigmatisering av de rammede.

Riktignok blir vi mest kjent med sykdommen, legene som arbeidet for å utrydde den og samfunnet forøvrig på denne tiden da den herjet som verst. Den største overraskelsen for min del, var da jeg leste at Norges siste spedalske pasient døde så sent som i 2002!

Boka er en lettfattelig skrevet og oversiktlig beretning om sykdommens utbredelse og bekjempelsen av den. Den viser at legevitenskapen, og holdningen til menneskeverdet heldigvis har gått framover i årenes løp. Og den viser også at de store heltene innen forskningen på denne gammeltestamentlige sykdommen, også hadde sine litt mer uverdige øyeblikk – i forskningens navn.

 

Hvem drepte Jan Wiborg? av Knut Lindh

Hvem drepte Jan WiborgTittel: Hvem drepte Jan Wiborg?
Forfatter: Knut Lindh
Utgitt på Kagge Forlag 2014
Kilde: Anmeldereksemplar

Baksideteksten:
Sivilingeniør Jan Wiborg var en uredd varsler som måtte bøte med livet. For tjue år siden truet han med å fortelle hvem som førte politikerne bak lyset da Stortinget vedtok å legge Norges nye hovedflyplass til Gardermoen. Noen dager senere ble han lokket til København, der han falt ut av et hotellvindu og døde. 
   Dansk politi slo umiddelbart fast at Wiborg hadde begått selvmord. Norsk påtalemyndighet sa seg enig, og først seks år senere nedsatte Stortinget en kommisjon som skulle granske Wiborgs død. Kommisjonen tegnet et bilde av Jan Wiborg som paranoid og suicidal og hevdet at han reiste til København for å ta sitt eget liv. 

Boken var interessant for meg, siden dette var helt nytt for meg. Jeg erindrer at det var «noe» rundt denne avgjørelsen om Norges hovedflyplass, men jeg var bare 16 år da og dermed ikke spesielt opptatt av nyhetene generelt.

Men jeg synes ikke denne boken kommer med «sjokkerende» opplysninger, i grunn. Den åpner for muligheten for at Wiborg kan ha blitt drept, en mulighet som selvfølgelig vil ligge der all den tid obduksjon ikke ble utført… Men jeg synes ikke at det begrunnes med «nye, avgjørende» opplysninger, og dermed synes jeg at teksten «Han trekker en helt annen konklusjon enn kommisjonen», blir noe overdrevet.
Men muligheten for drap er absolutt til stede, altså – jeg sier ikke at forfatteren tar feil. Bare at muligheten er omtrent like stor for selvmord og drap. Ei heller kommer det fram hvem som i så fall skulle stå bak en slik handling – selv om vi skjønner hvorfor.
Å tro at drap ikke er et alternativ fordi vi her snakker om norske forhold, er bare naivt – selvfølgelig er dette er mulighet…

Men se her ja, her begynner jeg jo å debattere, ikke anmelde boken… Huff, slik er det når man blir engasjert – så forfatteren har jo truffet noe i meg, siden jeg blir engasjert av dette… Men jeg synes det mangler noe i boken, den «sjokkerende: HVEM GJORDE DET?» – de nye opplysningene, ikke bare generelle spekulasjoner…

Min skyld? av Jens Breivik

Min skyld
Tittel: Min skyld? En fars historie

Forfatter: Jens Breivik
I samarbeid med Thomas J.R. Marthinsen
Utgitt på Juritzen forlag 2014
Kilde: Anmeldereksemplar

«Vi var tre – nå er vi to, etter at Wenche døde – som vet hvordan oppveksten til Anders var. Jeg er en av dem. Mitt navn er Jens Breivik, og jeg er faren til Anders Behring Breivik. Dette er min historie.»

Baksidetekst: 
Jens Breivik har blitt framstilt som en dårlig far, en dårlig ektemann, en som sviktet. Mye har blitt antydet om en spesiell oppvekst for Anders Behring Breivik og at det er i hans barndom vi kan finne svarene på hvorfor han ble en kynisk massedrapsmann. 
   For første gang forteller Jens Breivik om sin rolle som far og hvordan hans liv ble etter den 22. juli 2011. 

I anstendighetens og rettferdighetens navn så er det vel bare rett og rimelig at også Jens Breivik skal få komme til orde i en bok – slik som har har blitt beskrevet av «alle andre» siden 22. juli.
Men gir den meg noe?
Nei – ingenting. Ingenting nytt her, bare noen spekulasjoner rundt om at han kunne ha avverget de grusomme hendelsene hvis ting hadde vært annerledes, og han hadde vunnet rettssaken om foreldreretten den gangen.
Det vet ingen – ei heller Jens Breivik.

Jeg skal være forsiktig med spekulasjoner rundt årsakene til en bokutgivelse, men jeg mistenker at denne boken nesten utelukkende har blitt bygget opp omkring offentliggjøringen av brevet ABB har skrevet til sin far, for resten er rimelig tynt.

Men jeg satte stor pris på følgende presisering fra Jens Breiviks:

Men jeg er redd for å klage og kritisere, for selv om jeg på en måte er offer for min sønns gjerninger, er jeg på ingen måte det største offeret. Det er så mange som har lidd så fryktelig mye mer.

Og det har han fullstendig rett i!