Jeg vil ikke dø alene av Gil Courtemanche

Jeg vil ikke dø aleneTittel: Jeg vil ikke dø alene
Forfatter: Gil Courtemanche
Utgitt på Font Forlag 2011
Originaltittel: Je ne veux pas mourir seul (2010)
Oversatt av: Thomas Lundbo
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Finnes det et passende eller egnet sted for å skrive testamentet sitt, eller noen skikk og bruk-regler som tilsier at det skal gjøres i et rom som er like mørkt og lukket som døden testamentet varsler om? Bør man skrive testamentet sitt i dystre omgivelser? Bør man sette seg på et begravelseskontor, eller foran en skjelende advokat, eller isolere seg hjemme og tenne, hvorfor ikke, neon vokslys? Nei.

Dette er en selvbiografisk roman hvor hovedpersonen i løpet av én uke blir forlatt av kvinnen han elsker og får beskjed om at han skal dø.
Katastrofen er ikke at han skal dø, men at Violaine forlater ham. Han er ikke sikker på om han lyst til å leve videre uten henne. For han var den han var på grunn av henne, nå har han blitt en annen, en han ikke kjenner særlig godt. Og han vet ikke om denne andre virkelig har lyst til å leve.

Leve for ikke å forstyrre andre med vår død. Leve av høflighet, av respekt. Leve som en beskjeftigelse, en tilstand, ikke en lidenskap. Jeg hører døden hånflire. Den vet gjodt at jeg kan gjøre det en liten stund, noen måneder.

Han kan ikke, og han vil ikke kjempe for livet uten henne. Han ser på livet deres sammen og skjønner hvor det gikk galt – han vet hvor han sviktet og han har ingen mulighet til å gjøre noe med feilene sine. Han angrer – han elsket henne ubegrenset, men han viste henne det ikke. Og nå er hun borte.

Når alt kommer til alt, burde jeg ha skjønt at våkenettene dine ikke skyldtes arbeidet, men meg, som ikke ga deg den kjærligheten du trengte. Når man elsker så mye som jeg gjorde, bør slik forsømmelse straffes med døden.

Dette er en av de sterkeste bøkene jeg har lest noensinne. Forfatteren har en helt unik måte å ordlegge seg på, så direkte og så nakent og så kort. Samtidig klarer han å fylle denne lille boka på 140 sider med så mye følelser og livserfaring at jeg ble så dratt inn i historien at jeg ikke klarte å legge den fra meg. Boka ble rett og slett lest i ett, også mens jeg lagde middag! Det er så nydelig, sårt, trist! Og lærerikt at den burde vært pensum ett eller annet sted (finnes faget:» Hvordan elske»?)

Når jeg leser noterer jeg meg bestandig hvor jeg finner igjen gode sitater jeg kan bruke i anmeldelsene mine – på denne korte boka har jeg så mange notater at det enkleste sannsynligvis hadde vært å skrevet hele boka… Han sløser ikke med ordene, Gil Courtemanche – rett på sak, enkelt, rent og nakent… og på denne måten har han gitt meg en av mine største leseropplevelser.

2 tanker om “Jeg vil ikke dø alene av Gil Courtemanche

  1. Så fin anmeldelse, må jo sjekke ut denne boken for den ble jeg skikkelig nysgjerrig på:) Hørtes både trist å litt vakkert skrevet ut:) Ønsker deg en flott søndag videre!

  2. Har akkurat lest ferdig boken. -for et mesterverk! Begynte å lage eselører på sidene med gode sitater. Hver side ble brettet.
    Jeg fascineres av evnen til å skrive så nakent og sårt uten at det blir bittert og stakkarslig.
    Ei bok til ettertanke og kanskje selvransakelse?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *