Jeg sluttet å telle dager av Caterina Cattaneo

Jeg sluttet å telle dagerTittel: Jeg sluttet å telle dager
Forfatter: Caterina Cattaneo
Utgitt på Juritzen forlag 2014
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Kari satt på sengen med stakken brettet opp og hvilende på lårene. Det ene benet var dekket av en tykk, grå ullstrømpe. Det andre lå med foten på en liten skammel av tre. Kari hadde advart henne, men dette hadde hun ikke ventet. Halve innsiden av leggen var dekket av et avlangt sår som var svart i kantene, rødt litt lenger inn mot midten, hvor Kari trykket med et tøystykke så verken tøt ut, gul og tykk. Stanken lå tung i hver krok av rommet, men det verste var likevel foten. Den var liten som et barns, flere av tærne var borte og et bein stakk ut av det skamferte kjøttet.

Forlagets omtale: 
En historisk roman om Berley, som får lepra og må forlate hjem og familie under dramatiske omstendigheter. Berly overbeviser seg selv om at sykdommen er en straff fra Gud fordi hun elsket feil mann, og lever lenge i fornektelsen om at bare hun gjør bot, så blir hun frisk. Realitetene innhenter henne på St. Jørgens hospital, der hun treffer Kari Spidsøen som etterhvert blir en nær venn og alliert. Da dr. Armauer Hansen utfører et grusomt eksperiment på Kari, blir deres vennskap sterkere enn noensinne.
Vi følger Berly i kampen mot sykdom og fornedring, for verdighet og kjærlighet, frem ti hennes død i 1912, samme år som dr. Armauer Hansen dør.

Etter å ha lest Ti tusen skygger, Bjørn Godøys dokumentar om den spedalske sykes historie i Norge, kom jeg på at jeg hadde en roman om samme tema stående i hylla. Det ble derfor naturlig å starte på denne umiddelbart etterpå.
Det var et veldig lurt valg – her får vi samme historien som Godøy forteller om, bare sett fra pasientenes (lemmenes) side. Og om Godøy beskrev denne forferdelige sykdommen i all sin gru, så blir det ikke noe bedre ved å lese denne siden. At forfatteren har brukt virkelige hendelser (bl.a. eksperimentet med Kari Spidsøen) gjør boken ekstra troverdig, vakker og grusom.
Historien viser hva som bor i oss mennesker, selv i de aller mørkeste stunder. Hva vi gjør for å overleve – eller ikke, med verdighet.

Det eneste som irriterer med denne boken, er det jeg kaller slurvefeil i det ferdige produktet. Mangel på ord og tegn (en bokstav e.l.) ganske mange steder – dette er feil et forlag fint skal klare å luke ut for å gi boken et mer profesjonelt uttrykk.

En tanke om “Jeg sluttet å telle dager av Caterina Cattaneo

Legg igjen en kommentar til Tine Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *