Jeg lar deg gå av Clare MacIntosh

Jeg lar deg gåTittel: Jeg lar deg gå
Forfatter: Clare MacIntosh
Utgitt på Cappelen Damm 2016
Originaltittel: I Let You Go
Oversatt av Ulrik Farestad
Kilde: Bibliotekbok

Bilen kommer fra ingensteds. Det hviner i våte bremser. Den dumpe lyden av en fem år gammel gutt som treffer frontruten, snurrer rundt og landet hardt på asfalten. Hun løper etter ham, kaster seg foran bilen, som ennå ikke har stanset. Så sklir hun, faller og lander på de utstrakte hendene. All luften presses ut av lungene.
Det hele er over på en blunk.
Hun kneler ved siden av ham og prøver febrilsk å finne pulsen. […] Hun ser mørket som danner seg under hodet hans og hører sitt eget skrik som om det er noen andre som skriker.

Forlagets omtale:
Det verst tenkelige en mor kan oppleve: Hun slipper hånden til den fem år gamle sønnen sin – som bare vil løpe over gaten – da han brått og brutalt blir truffet av en bil. Bilen kjører fra åstedet, og lokalsamfunnet i Bristol er rystet. Alle snakker om ulykken. Hvordan kunne dette skje? Hvordan kan noen leve med seg selv etter å ha tatt livet av en fem år gammel gutt?
   Jenna Gray bestemmer seg for å forlate alt. Hun drar til den avsidesliggende kystbyen Port Ellis i Wales. Men hun hjemsøkes av bilder fra ulykken, og lever med sorg, skyldfølelse og frykt. Da livet så smått begynner å få mening igjen, vender fortiden tilbake med full kraft.

Jeg er litt redd for disse bøkene som jeg ser «alle elsker». Jeg blir ofte veldig skuffet, og denne boken har jeg sett mye positivt om. Ofte blir jeg skuffet, men ofte viser deg seg at de positive omtalene stemmer på en prikk.

Denne gangen stemte det på en prikk – denne boken, som sannsynligvis hører hjemme i den nye «grip-lit»-sjangeren, er en skikkelig pageturner av en bok. Med en vending jeg overhodet ikke så komme, og som heldigvis knuste mitt førsteinntrykk og min innledende «dette skjønner jeg hvor bærer hen»-mening.

Med unntak av at jeg syne det var lett å kople sannheten helt på slutten, og en kjempetabbe/logisk brist på slutten (som jeg ikke kan skrive mer om i redsel for spoilers) likte jeg denne boka kjempegodt og leste den så snart jeg hadde et minutt eller tolv til overs.

Andre om boken:
Tom Egeland – VG
Stine-Marie – Edge of a World
Ingvar Ambjørnsen – Dagbladet
My Criminal Mind

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *