Ikke si det til noen av Jon Gangdal

Gyldendal_Gangdal_Ikke_v4Tittel: Ikke si det til noen. Historien om et barn, ei bygd og en ordfører
Forfatter: Jon Gangdal
Utgitt på Gyldendal Norsk Forlag 2013
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Kvifor skal eg bry meg om korleis det går med Rune om han må i fengsel? Det var ikkje vi, men han som gjorde det vi gjorde. Han var vaksen. Eg var barn. Han visste det var gale. Det visste ikkje eg. Ikkje før det var for seint. Lat han sitja der og tykkje synd om seg sjølv. Det tykte han støtt, særlig når noko gjekk han imot. Då var det alltid han det var synd om – til han fekk det som han ville. Kan hende er det dirfor eg enno kjenner ei slags medkjensle med han der han sit som ein slagen mann. For medan vi var saman, var det berre han eg lærde å ha medkjensle med. Sjølv når eg sa at det var ilt, var det han som gret. Jamvel når eg skulle ut å ri på hesten min og ha det fint, kunne han ringje og spørja  om det firbeinte dyret var meir verdt å bruke tida på enn han. Eg tykte det var rart han tenkte slik, men skjøner jo meir no. Å vera sjalu på ein hest kan berre eit menneskje vera som ikkje har tankar for andre enn seg sjølv.

Samme dag som Rune Øygard blir ordfører i Vågå første gang, blir det født ei lita jente i Nederland. 14 år senere innleder de to et seksuelt forhold. Da er Rune Øygard 50 år. I snaue to år pågår forholdet, da anmelder jentas mor forholdet.
To knusende dommer etterlater likevel mange spørsmål. Hvem skulle ha varslet om at noe var galt? Hvordan utvikler rykter seg til å bli sanne historier. Hvilken rolle spiller bygdedyret?
Her forteller jenta selv hvordan hun ble ordførerens hemmelige kjæreste. Og forfatteren ser nærmere på Vågå-suksessen – var den virkelig så håndfast som Rune Øygard utga den for å være?

Denne boka likte jeg. Gangdal ser ikke bare på det ulovlige forholdet mellom en 14 år gammel jente og en 50 år gammel ordfører, men han begynner med å se på bygda Vågå i et historisk perspektiv, fram til Rune Øygards lange «regjeringsperiode som den suksessfulle ordføreren han var. Og man kan jo lure på hvorfor han gjør det, men det kommer ganske klart frem på et tidlig tidspunkt. Det sier nemlig noe om hvorfor ting ble som det ble, og hvorfor dette kanskje ble slik i akkurat Vågå… Og det gir noen svar på hvordan i all verden Rune Øygard kunne fremstå som han gjorde i rettssakene. Det bygger seg nemlig opp et mønster i hans væremåte som gir noe av forklaringen på dette.

Du kan si det slik – jeg har ikke noe mer sympati for Vågås tidligere ordfører etter dette, og suksessen han likte å vise fram til hele Norge, var muligens ikke så håndfast likevel…

Jeg anbefaler på det sterkeste å lese denne boka, for her får vi for første gang lese hvordan jenta har hatt det oppi alt dette her – det har vært Runes versjon som har vært klistret opp i alle medier siden saken sprakk i sin tid.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *