Hvorfor gjorde du det, mor? av Dave Pelzer

Hvorfor gjorde du det, morTittel: Hvorfor gjorde du det, mor?
Forfatter: Dave Pelzer
Utgitt på Egmont Hjemmets Bokforlag 2000
Originaltittel: A Child Called «It»/The lost boy 1995/1997
(Dette er de to første bøkene i en trilogi)
Oversatt av Benedicta Windt
Kilde: Bibliotekbok

I flere måneder sov jeg under kjøkkenbordet ved siden av et fat med kattesand, men jeg lærte snart å bruke avisene til min fordel. Når jeg pakket dem godt rundt meg, var det ingen sak å holde varmen. Men så bestemte mor at jeg ikke lenger var privilegert nok til å sove oppe i selve huset, og dermed ble jeg forvist til garasjen nedenunder. Der sov jeg på en gammel feltseng. […] Etter et par-tre kalde netter lærte jeg at det var best å stikke hendene inn i armhulene og krølle meg sammen som en kule.
Det verste var vissheten om at ingen kunne hjelpe meg. Ikke lærerne mine, ikke brødrene mine, ikke far engang. Jeg var helt alene.

Dave Pelzer, forfatteren av denne boken, er den lille gutten i en av de verste barnemishandlingssakene som er kjent i Californias historie. I denne boken beskriver han den rå mishandlingen fra barnets perspektiv. Hele oppveksten ble et mareritt. Han ønsket ikke noe annet enn å bli elsket av sin mor, men opplevde å hate henne for det hun gjorde mot ham.
Da barnevernet grep inn i 1973, var Dave 10 år gammel, og hans psykopatiske mor hadde klart å innprente gutten med skam og angst, i tillegg til de fysiske sårene – blant annet et arr etter et knivhugg i magen.

Dette er nok en av de vondeste bøkene jeg har lest. Ikke bare fordi den skildrer en behandling av et barn man ikke skulle tro var mulig, men det såreste er den lille guttens stadige ønske om at moren skal elske ham. Hans eneste ønske i rettssalen er en klem av henne som skal være hans viktigste omsorgsperson.
Boken forteller godt om fostertjenesten, fordommene og utfordringene, riktignok i USA, men like viktig for det. Og den forteller om heltene som er med på å redde barn fra slike grusomme liv.

Kanskje vi kan sende et postkort til en lærer, uten noen spesiell grunn, bare for å si takk, eller overrekke en liten bukett blomster til en sosialarbeider. Kanskje vi kan smile og hilse neste gang vi ser en politimann, eller stikke innom et fosterhjem med en nystekt pizza.
Hvis vi kan behandle folk i underholdningsbransjen og idretten som helter og avguder, hvorfor kan vi da ikke vise en liten smule takknemlighet mot dem som spiller en så uvurderlig rolle i det samfunnet som vi alle er en del av.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *