Hvit gudinne av Kristin Remøe

Hvit gudinneTittel: Hvit gudinne
Forfatter: Kristin Remøe
Utgitt på Lyst Forlag/Forlagshuset i Vestfold 2015
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Bjørg haltet stile rundt i stuen. Venstrearmen holdt hun ubevegelig helt inntil kroppen med hånden støttende under haka. Hun sa ingenting, men kroppen ropte ut sitt eget språk: «Unnskyld at jeg er til»
Hun løftet opp lampen som hadde ramlet overende idet hun falt. Hun var blitt dyttet, slått og kylt avgårde som en filledokke. Likevel reiste hun seg og plukket opp skårene fra glasset Roland for noen minutter siden hadde kastet i gulvet. Han var glad for at kona var blitt en mester i å dekke over, skjule, glatte til. Blodet rant i tynne striper fra den runde nesa hennes, og kjeven hang hoven og løst på en ukjent måte. En sår jamring strømmet ut av den haltende kvinnekroppen. Lyden skar inn i margen. Den var uutholdelig irriterende.

Forlagets omtale: 
I romanen «Hvit gudinne» møter vi Roland Gregersen, en vellykket foredragsholder i slutten av 30-årene, som er bosatt sammen med sin kone og to små tvillingsønner i Sandefjord. 
   Vi møter også Irma, en sterk og selvstendig kvinne som lykkes i det meste, og alle de tilsynelatende vellykkede venninnene hennes.    
   Men bak den vellykkede fasaden er ting slett ikke like rosenrødt. Bak fasaden skjuler det seg utroskap. Sykdom. Bedrageri og underslag. Og drap…
   Heller ikke Roland er den sjarmerende mannen han gir seg ut for å være, og når Irma og Roland møtes, får dette skjebnesvangre følger for dem begge. Kan hun være hans hvite gudinne?

Jeg er rett og slett usikker på hva jeg egentlig synes om denne boken. Den var en slags merkelig krysning mellom «Bridget Jones’ dagbok» (hvor vi følger en kvinnes mer eller mindre trivielle problemer hvor det største problemet er at hun ikke finner «mannen i sitt liv), og en psykologisk thriller med psykopatiske massemordere med et forkvaklet menneskesyn.

Deler av boken lever opp til lovnaden om en «spenningsroman» – men alt for mye ble hverdag og trivialiteter (jeg liker ikke Bridget Jones’ dagbok).
Men det lå noe under hele tiden, noe jeg skjønte kom til å eskalere og kulminere i noe stort – jeg leste meg gjennom boken uten egentlig å gå helt lei – og slutten var fantastisk 🙂

En bok som ikke kommer helt opp på min toppliste, men som slettes ikke var bortkastet bruk av tid.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *