Hviskeren av Karin Fossum

HviskerenTittel: Hviskeren 
Forfatter: Karin Fossum 
Utgitt på Cappelen Damm 2016
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Vakker var hun ikke, og det var hun selvfølgelig klar over, hun beveget seg som unnselige kvinner flest, forsiktig over gulvet og med et unnskyldene blikk. Uten ønske om å oppta plass, uten håp om å gjøre inntrykk, eller å bli trodd i det hele tatt, eller for den saks skyld, på noe som helst vis å bli tatt alvorlig.
[…]
Tvers over den hvite halsen hadde hun et stygt arr etter et sår som hadde grodd dårlig. Hun var undervektig, kanskje anemisk, rødhåret og fregnet. Men til tross for hennes fargeløshet gikk det selvfølgelig blod gjennom henne, særlig i dette øyeblikket da hun sto foran ham på gulvet og skulle forklare seg. Med hendene gjemt i de nøye gjennomsøkte frakkelommene. Hun ventet på tillatelse til å sette seg, var i freidig nok til å ta seg til rette . Sejer hadde avhørt mange mennesker gjennom årene, men ingen som henne.

Forlagets omtale:
Ragna Riegel jobber på Europris og bor alene i barndomshjemmet. Nå er foreldrene hennes døde, og den eneste sønnen har flyttet til Berlin, og de har nesten ingen kontakt. Bare ett og annet jule- og bursdagskort. 
Ragna lever livet sitt innen strenge rammer: Hun liker jobben fordi den er full av rutine, hun liker å sitte på samme sete i bussen hver dag, hun liker å handle det samme i nabolagsbutikken hver dag. Hun må ha orden på livet. Og det har hun, inntil den dagen hun finner et brev i postkassen med hennes navn på konvolutten og en utvetydig trussel skrevet med store blokkbokstaver på arket inni. Brevet gir støtet til et mareritt der Ragna Riegel blir truet på livet av en ukjent fiende. Der hun merker at hun må ta alle midler i bruk for å forsvare seg. 
   Romanen tar form av Konrad Sejers avhør av Ragna Riegel etter at det verste har skjedd. Etter at alt er for seint. Gjennom avhørene forsøker Sejer å lokke fram sannheten om det som er skjedd. Men er Ragna sannferdig? Eller fører hun omgivelsene bak lyset? Det blir det Sejers oppgave å finne ut av.

Jeg skjønner at dette ikke er krim i vanlig forstand, jeg skjønner at dette sikkert er forfatterens hensikt når hun skriver, og jeg skjønner at dette sikkert er veldig innsiktsfullt og reelt på mange måter. Det kan jeg også se av de anmeldelsene jeg har lest av denne boken.

Men for meg blir det egentlig bare kjedelig, altså. Dette hverdagslige, pertentlige og rutinepregede livet til Ragna Riegel tar så stor plass i boken, og gjør det for stillestående og (i fare for å gjenta meg selv): kjedelig etter min smak.
Riktignok blir jeg nysgjerrig nok på bakgrunnen, sannheten og hva som virkelig har skjedd til at jeg leser videre, men i perioder skummet jeg bare gjennom sidene for å komme til konklusjonene.

Jeg ble lovet av andre lesere om at det tok seg opp på slutten, at da skulle spenningen endelig gripe tak i leseren – men det ble et kort øyeblikk av hakeslipp og så var dét øyeblikket over.

Kanskje er det forventningene som ødelegger for meg. Tanken på at jeg mener Sejer er politimann som skal etterforske drap i en klassisk krimbok – og at jeg ikke klarer å følge Fossums bevisste endring av perspektiv på sine bøker, men min (høyst personlige) mening er at dette ikke fenger. Jeg påstår på ingen som helst måte at boka er dårlig – tvert imot er Karin Fossum en god forfatter, som komponerer gode bøker med stor innsikt – det er min personlige smak som krasjer med denne typen bok.

Andre om boken: (bare for å bevise at jeg er helt alene om min mening)
Elin Brend Bjørhei – VG
Fredrik Wandrup – Dagbladet
Tine Sundal
Artemisisas verden

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *