Hulemannen av Jørn Lier Horst

HulemannenTittel: Hulemannen
Forfatter: Jørn Lier Horst
Utgitt på Gyldendal Norsk Forlag AS 2013
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Den døde mannen var helt uttørket. Han satt tilbakelent i stolen med oppflerrede lepper og svartgule, blottlagte tenner. Tjafser av støvet, vissent hår hang fremdeles fast i skallen. Bleke, glinsende knokkelbein syntes gjennom ansiktshuden. Fingrene var innskrumpne, svarte og sprukne. […]
Viggo Hansen hadde bodd i svingen tre hus bortenfor, og sittet død i fire måneder uten at verken Wisting selv eller noen av de andre naboene hadde uroet seg.

Noe ved dette dødsfallet vekker interessen til VG-journalist Line Wisting; hvordan kan et menneske være så ensomt at ingen oppdager at han er død før etter fire måneder? Hun får tillatelse av sin sjef til å skrive en feature-artikkel om dette, og flytter hjem til faren sin.
Samtidig finner William Wisting og hans politikolleger et nytt lik på et hogstfelt i nærheten. Også denne mannen har ligget død lenge og derfor er det vanskelig å identifisere ham. I lommen hans finner man en lapp med fingeravtrykkene til en amerikansk seriemorder som er etterlyst av FBI. Han er tiltalt for 6 drap, men mistenkes for 17.
Er det seriemorderen som er funnet død, eller er han nå aktiv i Norge? Wisting og hans kolleger får hjelp fra både USA og Sverige for å komme til bunns i denne saken.

Bøkene om William Wisting er utgivelser jeg alltid ser fram til, og jeg ble absolutt ikke skuffet denne gangen heller! Lier Horst fikk Rivertonprisen og Glassnøkkelen for forrige bok, Jakthundene (vel fortjent etter min mening) – og jeg synes Hulemannen er enda bedre. Historien  er bygget opp omkring to hendelser som man tidlig skjønner at har noe med hverandre å gjøre, men jeg var ikke i stand til å skjønne hvordan.

Det Lier Horst vel kanskje er alene om (?), er å skrive både politi- og journalistkrim i samme bok. Jeg synes kapitlene om Line er litt slakkere enn kapitlene om William, men det har vel også noe å gjøre med forskjellen på hvordan politiet og journalistene jobber. Men så drar det seg til idet de to sakene krysser hverandre og slutten er actionfylt og veldig spennende!

Jeg er imponert over utviklingen Lier Horst har hatt som forfatter. Jeg har lest alle bøkene kronologisk, og et par av de har jeg vært litt negativ til fordi de ble så nært opp til den norske virkeligheten innen kriminalitet at det nesten ble litt kjedelig. Men nå har Lier Horst bevist at han absolutt ikke skriver kjedelige bøker! Spenningskurven har vært økende i bøkene, samtidig som han ikke sklir over i det usannsynlige, i og med at han selv er politimann og dermed holder seg innenfor de reelle rammene.

Nå som Lier Horst har sluttet i politiet og blitt forfatter på heltid, regner jeg med at vi kan se fram til enda flere gode bøker om William Wisting, og det gleder meg stort!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *