Hjerteknuser av Geir Tangen

HjerteknuserTittel: Hjerteknuser
Forfatter: Geir Tangen
Utgitt på Gyldendal 2017
Kilde: Anmeldereksemplar 

Journalisten Viljar Ravn Gudmundsson og politietterforsker Lotte Skeisvoll har akkurat begynt å komme seg etter saken med seriemorderen som kalte seg Maestro, idet en ny kriminalsak ryster dem begge. I et av Haugesunds finere villastrøk blir en ung kvinne funnet drept etter en fest. Nærmere undersøkelser avdekker et mye tyngre ungdomsmiljø enn noen hadde kunnet forestille seg, en dødelig coctail av høyreekstremisme, eksperimentell sex og narkotika. Og midt i dette: Viljars egen 17 år gamle sønn. For en usikker ungdom er avstanden mellom himmel og helvete farlig kort, og hvert nye skritt et potensielt feilsteg.

Norges største krimblogger har sluttet å blogge, og har viet seg til forfattertilværelsen. Hans første bok, Maestro, kom dessverre på et dårlig tidspunkt for meg (som du kan lese i anmeldelsen), selv om det slettes ikke var noen dårlig debut.
Denne gangen er jeg mye mer positivt innstilt til Tangens forfatterskap. Til tross for at jeg ser at andre mener denne boken ikke når opp til debuten, ble den for meg en opptur sett i sammenheng med mine meninger om Maestro.
Det er en enkelt fortalt historie, språket er ikke det jeg vil kalle blomstrende, men det er refererende og holder seg innenfor rammene av å fortelle historien uten dikkedarier. Helt greit. Og historien er god den – tilbakeblikkene fra festen kan minne litt om «Thirteen Reasons Why», der vi glimtvis lærer sannheten å kjenne – og ingenting er slik vi trodde i utgangspunktet.

Det eneste jeg virkelig har å utsette på boken, er disse forsøksvis morsomme sammenligningene – «kjent for å ha kortere lunte enn rulleblad» – «koblingen er jo så tydelig at selv Stevie Wonder og Andrea Bocelli ville sett den, selv uten solbriller»,
Som Tangen skriver i etterordet: «[…] vil leseren finne små spor av forfattere og bøker som jeg lekser. Ord, små hentydninger, navn, plotelementer, setninger og noen steder et helt avsnitt.»
Helt greit, når det gjøres diskret og subtilt, men akkurat denne bruken av «morsomme» sammenligninger (som jeg HÅPER er til ære for Ørjan N. Karlsson, som virkelig nailer å bruke dette i sine bøker) kommer i denne boken til tider tett som hagl (no pun intended), av og til fem-seks ganger på en side, og glir over i det irriterende.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *