Evig søndag av Linnéa Myhre

Evig søndagTittel: Evig søndag
Forfatter: Linnéa Myhre
Utgitt på Tiden Norsk Forlag 2012
Kilde. Biblioteket

Jeg gikk inn på badet og åpnet døren til tørketrommelen jeg hadde passet på å sette på kvelden i forkant. Jeg tok ut et kjøkkenhåndkle, og gikk mot kjøkkenet mens jeg brettet det pent sammen. En, to, tre, fire, fem, seks, syv, åtte, ni, ti, elleve skritt telte jeg, og la det inn i kjøkkenskapet sammen med resten av de slitte håndklærne før jeg igjen snudde og gikk i retning badet. Tolv, tretten, fjorten, femten, seksten, sytten, atten, nitten, tjue, tjueen, tjueto. Jeg tok et nytt kjøkkenhåndkle ut av trommelen, tok tak i endene og ristet det kraftig ut i luften. Tilbake mot kjøkkenet.
Sånn holdt jeg på, fram og tilbake, fram og tilbake, Jeg kunne ha gått og brettet håndklær helt til jeg svimet av. Jeg ville i det hele tatt fungert utmerket som en robot – eller slave.

I denne boka møter vi Linnéa Myhre og følger henne gjennom ett år med spiseforstyrrelser og depresjoner. Hun begynner hos psykiater for å få hjelp, men vil ikke bli frisk. Hvis hun blir frisk, blir hun også «normalvektig», altså helt som alle oss andre og det vil hun ikke.

Det er interessant å lese om et deprimert menneskes indre liv og tanker. Jeg tror det er viktig å forstå at det er snakk om en sykdom når ei jente nekter å spise mat i redsel for å bli tykk, når hun er så tynn at hun nesten ikke klarer å stå oppreist. At det er en sykdom at hun hater alt og alle, ikke liker andre mennesker og blir sint fordi en dame på trikken bruker grønne klær – fordi hun selv ikke liker grønt. Jeg tar meg i å bli irritert fordi det er mulig å tenke og oppføre seg på den måten hun gjør, og må minne meg selv om at dette er en sykdom – det er sykdommen som snakker.

Likevel er dette en bok i rekken av andre bøker omkring samme tema. Det er ikke noe banebrytende i denne det er det samme som kommer i alle bøkene. Likevel klarer jeg ikke å la være å leve meg inn i historien og jeg liker slike bøker. Men det spørs om det er nødvendig at det blir utgitt bok etter bok etter bok bygget på det samme – eller om det må andre virkemidler og vendinger til for at man ikke skal gå lei de personlige betraktningene.

At dette kommer akkurat i omtalen av Myhres bok, er litt urettferdig. Det kommer an på hvor mange slike bøker man har lest før denne, og hvis dette er den første – er den absolutt nødvendig å lese for å få innblikk i et psykisk sykt sinn. Men siden dette er mine meninger, og denne boken kom som nummer ørten i rekken av lignende bøker, var den for meg interessant å lese, jeg liker det – men som sagt, ikke noe nytt og banebrytende i denne boken.

2 tanker om “Evig søndag av Linnéa Myhre

  1. Jeg synes denne boken er rå, brutal, hudløs og veldig ærlig. Vi møter hennes innerste tanker og syke tankerekker. Det å miste lysten til å leve, eller rettere, livet som blir såpass komplisert og slitsomt, at dødstanker blir gjeldende, ja dette er ikke lett å sette seg inn i. Men Linnea fører oss dit. Kjenner meg igjen gjennom mange av mine pasienter med lignende diagnose og tror boken kan hjelpe mange som sliter mot tilfriskning. Nettopp fordi at man kan kjenne seg selv igjen og komme ut av den isolerende ensomheten som sier, at ingen forstår meg og ingen andre kan ha så syke tanker som meg. Takk til Linnea som sammen med psykiater Skårdalen reiser rundt i Norge og forteller om boken.

  2. Jeg er helt enig med deg, Anne og jeg presiserer også at Linneas bok var så uheldig å komme som en av mange bøker jeg har lest om tidligere temaer. Men at det er viktig, er det overhodet ingen tvil om, og jeg mener ikke at Linneas bok er noe dårligere enn noe annet av det som har blitt utgitt. Det var som sagt bare veldig uheldig (og faktisk rent tilfeldig) at dette ble kommentert i omtalen av akkurat denne boka.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *