Dukkene av Mo Hayder

Tittel: DukkeneDukkene
Forfatter: Mo Hayder

Utgitt på Gyldendal 2014
Originaltittel: Poppet
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Den er fortsatt der ute. Beveger seg ikke mye – men nok til å få lysflekken til å flakke. Monstermamma kan høre at hun puster nå. Hun har lyst til å skrike, men hun klarer ikke. Stille og forsiktig putter hun hånden opp under den røde neglisjeen sin og drar fingrene over huden mellom brystene – kjenner etter det hun trenger. Da hun finner det, drar hun til. Smerten er verre enn noe hun kan huske. Det er verre enn å skjære av seg armen – eller å føde. Men hun fortsetter, drar glidelåsen ned, fra brystbeinet til kjønnshåret. Det kommer en våt klaskelyd da mangemusklene hennes løsner fra skinnet.
Hun tar tak i kanten på åpningen og vrenger den utover, mens hun gråter og vrir seg. Huder løsner fra ribbeina og brystene og glir ned fra skuldrene. Det river, det blør, men hun fortsetter til den henger fra hoftene hennes som rennende voks. Hun puster dypt et par ganger, og river den av beina. […] Mauden vil aldri finne henne nå.

Vi møter igjen Jack Caffery og Flea Marley, 18 måneder etter at vi forlot dem i forrige bok. Den forsvunne Misty Kitson er fortsatt ikke funnet, og bare Flea og Jack vet sannheten om hva som har skjedd med henne, men kan ikke dele den med noen.
Samtidig opplever pasienter og ansatte på Beechway mentalsykehus urovekkende hendelser. Pasientene blir reddere og personalet melder seg syke. AJ LeGrande tar kontakt med Jack Caffery i et forsøk på å komme til bunn i hva som egentlig skjer under strømbruddene – for det kan vel ikke virkelig være gjenferdet etter en kvinnelig dverg som setter seg på brystkassa til beboerne om natten?

Mo Hayder har vært en av mine favorittforfattere fra første bok og det gjør hun fortsatt. Til tross for at jeg denne gangen avslørte gjerningspersonen så altfor tidlig, og på en måte som jeg synes var veldig klønete fra forfatterens side – en litt for åpenbar «planting av hint til leseren» til at jeg klarte å overse den, er det «noe» med bøkene til Hayder som jeg fengsles fullstendig av…

Mo Hayder skriver utrolig spennende, krypende ekkelt (hvem sa at Jo Nesbø var makaber i sine bøker?), denne gangen til tider veldig skummelt (én kveld skrudde jeg ikke engang av nattbordslampa!) og drivende godt om Jack og Flea som vi har lært å kjenne fra tidligere bøker. Og det er også disse tidligere bøkene, og historikken de to imellom som gir denne boka en ekstra dimensjon av «må lese videre». Jeg kan ikke si så mye om hva dette er, for da røper jeg slutten på forrige bok og det liker jeg ikke – men Jack vet noe som Flea har gjort, som Flea ikke vet at Jack vet (phu) – og Jack lurer på hvordan de sammen skal kunne få dette problemet ut av verden.

Karins Slaughter (en forfatter jeg også er veldig glad i) skriver på omslaget av denne boken: «Hayder har en unik evne til å sjokkere og overraske sine lesere». Og det må jeg bare si meg enig i – jeg elsker alle bøkene hennes!

 

En tanke om “Dukkene av Mo Hayder

  1. Ikke verst at du måtte sove med lyset på 🙂 Jeg likte også denne boken veldig godt. Ga faktisk hennes første bok i serien om Jack til min søster i går, med sterk anbefaling om å få med seg hele serien. Det har vært med skrekkblandet fryd jeg har lest bøkene 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *