Dødssymfoni av Jørgen Jæger

DødssymfoniTittel: Dødssymfoni
Forfatter: Jørgen Jæger
Utgitt på: Juritzen Forlag AS 2011
Første gang utgitt på N.W. Damm & Sønn AS 2005
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Det var tussmørkt der inne. Gardinene var halvt trukket for og slapp kun bleke strimer av nattelys inn i det lille rommet, nok til at han så vidt kunne se at det lå røde og blå fjær spredd ut over hodeputen hans og på gulvet rundt sengen. Nølende tente han taklampen. Så ble han stående og stirre. Over hodegjerdet, et stykke oppe på veggen, oppdaget han henne. Hun var nesten ribbet for fjær, og ved første øyekast trodde han at hun hadde slått seg ned på en list eller noe. Men da han kom nærmere, forsto han at han tok sørgelig feil.

Innehaveren av Fjellberghavns gatekjøkken kommer hjem og finner katten sin flådd og undulaten sin spikret opp på veggen. Ekteparet Jørgensen kommer hjem fra fisketur og finner hytta si i vill uorden. Orkesterdirigenten får ubudne gjester. Alt dette i løpet av noen få nattetimer.
Lensmann Ole Vik og hans stab forsøker å finne forbindelseslinjer mellom de tilsynelatende enkeltstående hendelsene. Og akkurat idet folk er i ferd med å komme til hektene igjen, rystes de på nytt – denne gangen av et mord.

Det er én ting jeg ikke liker med bøkene til Jørgen Jæger og det er at jeg blir så oppslukt i dem at jeg glatt overser de tingene jeg egentlig skulle ha gjort! Så det er vel egentlig greit at jeg snart har kommet til den foreløpig siste boka om lensmann Ole Vik for dette er tidstyv… NEI – jeg tar det tilbake, jeg VIL IKKE bli ferdig med å lese bøkene til Jæger. Han klarer aldri i verden å skrive så fort som jeg leser, så her er jeg nødt til å tape.

Hvis vi ser bort fra Stemmen, som jeg egentlig ikke skulle ha lest enda hvis jeg hadde lest bøkene i rekkefølge fra starten, så er dette den beste boken til nå. Spenningen er påtakelig hele tiden, og stemningen tar meg til det britiske aristokratiet (!), med litt overlegne mennesker som mener seg hevet over alle andre, litt herskapelige hus og familieintriger som det er vanskelig å nøste opp i. Handlingen svinger fra det ene mulige scenariet til det andre og det er ikke ett dødpunkt i denne boka. Løsningen er så overraskende at jeg ikke skjønte noe som helst før jeg satt å leste den – det må jeg i all beskjedenhet innrømme skjer sjeldnere og sjeldnere jo mer krim jeg leser.

Jeg bøyer meg i støvet for Jørgen Jæger! Dette er fantastisk flott krim, på høyde med det aller beste jeg har lest tidligere som f.eks. Makell og Nesbø. At denne forfatteren har blitt holdt «hemmelig» så lenge er bare ikke rettferdig – og med dette sender jeg også en takk til Arve Juritzen, som så potensialet i disse bøkene og sørget for at de kommer ut til den leserskaren den fortjener!

En tanke om “Dødssymfoni av Jørgen Jæger

  1. Må se å få lest noe av denne forfatteren, har jo ikke lest mye av han som jeg husker ihvertfall. Det er jo litt trist når jeg får nå høre hvor god forfatteren han er. Han er ihvertfall godt notert ned nå. Kanskje til høsten når jeg skal skru opp lese mengden på krim:) Takk for herlig anmeldelse og ha en herlig søndag!:)

Legg igjen en kommentar til Isabella Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *