Dødens herskerinne av Bernhard Aichner

Dødens herskerinneTittel: Dødens herskerinne
Forfatter: Bernhard Aichner 
Utgitt på Cappelen Damm 2015
Originaltittel: Totenfrau
Oversatt av Ute Neumann
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Arbeidet skremte bort de andre barna. De tålte ikke at faren hennes befattet seg med de døde, og hun også. […] Hun lengtet etter en venn, en venninne, noen å dele livet med, noen å snakke med og le med. Men det fantes ingen, de eneste hun hadde, var foreldrene. To kalde foreldre. En taus mor ute klemmer, og en far som tvang henne til å gjøre ting ingen barn burde behøve å gjøre.
[…] Hun var ti da hun ble satt til å sy igjen en munn for første gang. Nektet hun, ble hun sperret inne i kista. Utallige ganger, mange timer i mørket, et lite barn, redd og alene.

Dagen Brünhilde Blum har lengtet etter har endelig kommet. Fosterforeldrene hennes dør og hun er endelig fri! Heretter er hun bare Blum. Til åstedet langt til havs kommer redningsmannen, politimannen Mark og noe magisk skjer. Hun har funnet HAM, og livet til Blum ser endelig ut til å bli lykkelig.
Åtte å senere er de lykkelig gift og har to barn. Hun driver begravelsesbyrået etter sin far, og Mike jobber som politi. En morgen skjer det fatale, idet Mike kjører ut fra oppkjørselen på motorsykkelen sin blir han truffet av en bil i høy hastighet og Mike mister livet. Sjåføren forlater åstedet.
Idet Blum rydder opp i sakene hans, kommer hun over materiale som kan tyde på at Mike drev etterforskning på fritiden, og ting tyder på at Mikes død ikke var en ulykke likevel.
Blum bestemmer seg for å ta hevn!

En bok helt utenom det vanlige. Jeg får rett og slett ikke bestemt meg for om dette er en genial bok – eller om jeg rett og slett ikke liker den. En helt merkelig opplevelse, da jeg sjelden er i tvil om hva jeg synes om en bok.

Historien, plottet, jakten, gjerningspersonene, vendingene, løsningene – alt dette er fantastisk godt skrevet, og til tross for Blum hevngjerrige blodtørstighet kan man ikke annet enn å heie på denne hele veien.
Kanskje det er språket jeg henger meg opp i. Det er en uvanlig måte å skrive krim på. Korthuggede, hakkende setninger, rene dialoger over flere sider, Jeg blir ikke klok på det, men jeg skal overhodet ikke påstå at det er dårlig. Tvert imot, det er noe poetisk over det – det er bare så uvanlig og nytt (for meg) at jeg lar meg distrahere. Det kan være oversettelsen, at forfatterens særegne måte å skrive på, vanskelig lar seg oversette til norsk med samme virkning. Men det er helt umulig for meg å sjekke da jeg ikke snakker et ord østerriksk.

Så uansett hva jeg konkluderer med hva gjelder god eller dårlig bok – den kommer i hvert fall til å sitte igjen i bevisstheten lenge. Den var vel for meg nærmest unik.

Andre om boken:
Jessica Ryan – Revoltmedia.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *