Den grenseløse av Jussi Adler-Olsen

Den grenseløseTittel: Den grenseløse
Forfatter: Jussi Adler-Olsen
Utgitt på Aschehoug 2015
Originaltittel: Den grænseløse
Oversatt av Erik Korgstad
Kilde: Bibliotekbok

Natten hadde vært av den vanlige sorten,  så Carl startet kontortjenesten med å plante beina på bordet for å prøve å ta igjen litt søvn.
[…] Han dro en tilfeldig mappe ut av bunken, la den i fanget og tok en kulepenn. Etter en del eksperimentering med forskjellige vinkler visste han hvordan han skulle unngå å miste ting når han tok seg en på øyet. Og likevel ramlet kulepennen på gulvet da Rose vekket ham med sin knivskarpe gneldring.

Det er en grunn til at det er en «vanlig dag på jobben i Avdeling Q» jeg har valgt å sitere over her. Denne gangen må avdelingen reise til Bornholm, etter at en nylig avgått politimann tar sitt eget liv på avslutningsmarkeringen sin. Han har forsøkt å komme i kontakt med Carl for å få han og Avdeling Q til å se på en gammel sak hvor en ung kvinne ble påkjørt og kastet opp i et tre hvor hun senere døde. Men Carl var ikke interessert i jobb (som vanlig) og avviste mannen. Rose beskylder nå Carl for å være grunnen til at mannen nå er død.

Alltid motvillige Carl, driftige og sarkastiske Rose og Assad med sine kamelvitser reiser avgårde, for å nøste i saken… De kommer borti bitre ekskoner, homofile sønner og fanatiske religiøse sekter… Kjente saker? Ja, jeg tenkte meg det.

For meg har Adler-Olsen gått fra å være superspennende krim, til å bli en serie jeg fortsetter å lese for å følge livene til menneskene i Avdeling Q – jeg mener… Adler-Olsen skriver fremdeles godt over gjennomsnittet bra, men likevel er det noe som lugger, og jeg tror det er plotet. Det blir litt tynt, litt gjennomsiktig, litt for forutsigbart. Jada, det snur både her og der, når du trodde du hadde svaret – men svaret har du, på ett eller annet tidspunkt.

Det er Assad jeg er så nysgjerrig på. Det er tydelig at han har en forhistorie som han for alt i verden skal/vil/tvinges til å holde skjult, men det drypper litt mer informasjon ut i hvert bok – og denne gangen litt mer enn jeg har sett før. Så jeg lurer på om Adler-Olsen har gått i (den velkjente) fella; han har bakgrunnshistorien klar – han vet hvor han vil med de faste karakterene og hvor fort han vil nå dit – og derfor svikter ofte krimplotet fordi det ikke lenger er dette historien hovedsakelig dreier seg om.

Men for all del, Adler-Olsen holder kvalitet han – men dette ble ikke den page-turner-opplevelsen jeg har hatt med alle hans tidligere bøker (med unntak av Marco-effekten, som lider under det samme jeg nettopp har beskrevet).

Andre om boken:
Sinde Hovdenakk – VG
Bokbloggberit
Bokbloggeir

2 tanker om “Den grenseløse av Jussi Adler-Olsen

  1. Enig med deg, Adler-Olsen er blitt kriminalroman på sine gamle dager, ikke krim. Det eneste spennende med denne boken var de små hintene til Assad sin fortid, så vi må nok følge med serien videre 🙂

  2. Eg har ennå ikkje kome til denne boka, og med fadesen i Marco-effekten så kan det godt drøye litt til. Likevel er eg som deg nysgjerrig på karakterene, og når du skriver at Assad drypper litt meir informasjon enn han vil i denne boka så pirrer det nysgjerrigheten 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *