Den blå døren av Lise Kristensen

Den blå dørenTittel: Den blå døren 
Forfatter: Lise Kristensen
Utgitt på Juritzen Forlag 2012
Originaltittel: The blue door
Oversatt av Ellen Christensen
Kilde: Leseeksemplar fra forlaget

Da det var ferdig, brukte Karin og jeg tilfluktsrommet som lekestue, og vi elsket å være der. Bunkeren var dekket av planter og blomster, så den nesten ikke kunne sees. Den var vår eget, hemmelige sted, og vi ventet i mange uker på at flyene skulle komme og kaste bomber ned på oss.

Da japanerne angrep Pearl Harbour i 1941, og okkuperte Java i 1943 ble den idylliske barndommen til ni år gamle Lise Kristensen brutalt revet opp. Alle innbyggere med vestlig bakgrunn ble kastet i fangeleire – i alt 800 av disse var norske og Lise Kristensen og familien var blant disse. Her ble de små barna vitne til voldtekter, tortur og henrettelser. Daglig slet de med sult, uhygieniske forhold og sykdommer. Moren ble så syk at Lise måtte ta over ansvaret for sine småsøsken i fangeleiren, hvor de ble holdt fanget i to år.

Jeg klarte aldri å overtale henne til å g meg stykker av hennes sprø, døde hud. Men mine egne sår ble større etter hvert, så jeg ble med på festen. Karin hadde rett… det smakte faktisk ganske godt.

Hitlers tredje rike, jødeforfølgelsene og konsentrasjonsleirene under annen verdenskrig er godt dokumentert – som det skal være. Men man vet ikke like mye om det helvete millioner av soldater, sjømenn, sivilister og barn gjennomgikk i Det fjerne Østen under japanernes okkupasjon. Det har vært bekvemt å ikke snakke om dette. Den japanske regjeringen insisterte på at dette burde bli forbigått i stillhet. De nektet å innrømme sine feil og ta det det minste ansvar for sine handlinger under krigen. Enkelte gikk så langt som å hevde at anklagene var forvridninger av historiske fakta og et grunnløst angrep på Japan og det japanske folk.
Nettopp derfor er denne boken så viktig, for den viser hva ei ni år gammel jente og hennes familie gikk gjennom av grusomheter i japanske fangeleirer på Java. De opplevelsene de har vært igjennom er ikke noe annet enn umenneskelige. Boka gjorde dypt inntrykk på meg, og jeg ble litt klokere på en historie som ikke har vært så kjent.

Maten kom heldigvis like etterpå: poteter, suppe, kjøtt og fisk laget på indonesisk vis, brød og oster, ris og en stor gryte med stuing.
En kvinnelig tjener spurte meg hva jeg ville ha.
«Bare ris», sa jeg.
«Bare ris?» sa hun med et spørrende uttrykk i ansiktet.
«Bare ris,» sa jeg. «Ingen insekter eller edderkopper, ingen mark eller muselort, bare luftig, ren og deilig hvit ris.»

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *