Den 5. bølgen av Rick Yancey

Den 5. bølgenTittel: Den 5. bølgen 
Forfatter: Rick Yancey
Utgitt på Gyldendal 2014
Originaltittel: The 5th Wave
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Hvis vi noen gang skulle få besøk fra verdensrommet, tror jeg det vil bli omtrent som da Christofer Columbus landet i Amerika, noe som ikke endte særlig bra for den amerikanske urbefolkningen. (Stephen Hawkins)

Etter den 1. bølgen er det bare mørke igjen.
Etter den 2. bølgen unnslipper bare de heldige.
Etter den 3. bølgen er det bare de uheldige som slipper unna.
Etter den 4. bølgen er det bare én regel som gjelder: ikke stol på noen.
Nå er den 5. bølgen i emning.

Jeg er generelt skeptisk til romvesen-besøker-jorden-historier, rett og slett fordi jeg finner dem utrolig klisjéfylte og lite troverdige. Men når denne boken starter med følgende:

Romvesener er dumme. Jeg snakker ikke om virkelige romvesener. De Andre er ikke dumme. De Andre ligger så langt foran oss […] Rått parti.
Nei, jeg snakker om romvesenene i vårt eget hode. Dem vi har diktet opp, dem vi har funnet på helt siden vi forstå at de glimtene lysene på himmelen var soler […] den slags romvesener vil VIL skal angripe oss – menneskelignende romvesener – de som kommer feiende ned fra himmelen i de flygende tallerkenene sine og jevner New York og Tokyo og London med jorden, eller de marsjerer gjennom landskapet  i digre maskiner som ser ut som mekaniske edderkopper, med strålekanoner som skyter i ett kjør, og hver eneste gang, hver ENESTE gang, skyver menneskeheten alle interne stridigheter til side og slår seg sammen for å overvinne den fremmede horden. […] For noe tull!

…da er alle mine fordommer borte – for dette er nettopp noe stort tull! Nå har ikke jeg lest mye sci-fi (ingenting?), men jeg har sett noen filmer (basert på bøker) – og endelig kom noen med en teori jeg kan tro på… et ekstremt høyerestående vesen som ikke nødvendigvis går til direkte krig mot menneskeheten, men bruker sin overlegenhet i et forsøk på å overta jorden.
Her kan man ikke stole på noen – det du trodde var din fiende viser seg å være din venn idet din venn fullstendig overraskende viser seg å være din verste fiende.

Vi følger en håndfull ungdommer (ja, dette er jo en ungdomsbok) som på hver sin måte forsøker å takle det som nå skjer på jorden. Cassie (ikke Cassie for Cassandra eller Cassidy, neida – for Cassiopeia) lever i et telt i skogen etter å ha sett sin lillebror blir satt på en gul skolebuss (det skulle da være trygt, ikke sant?) – og hennes far blir regelrett henrettet. Hun er redd hun er det eneste mennesket igjen i verden, alle andre er disse romvesenene som er i stand til å se ut som mennesker. Hun kan ikke stole på noen, men er det mulig for noe menneske å klare seg fullstendig på egenhånd – og hva er i så fall poenget med det? Hun drives videre og til å holde seg i live, fordi hun lovet broren at hun skulle komme etter dit hvor han enn ble ført.
Ben Parrish oppholder seg i en leir, fangeleir eller treningsleir eller utryddelsesleir – han er ikke helt sikker, men det er åpenbart at han forberedes til noe. Her treffer han også Cassies lillebror, men ingen vet hvem de andre var før Ankomsten. Krisen gjør at alle må legge sine gamle liv bak seg, i et forsøk på å overleve, både på det individuelle plan, og menneskeheten generelt.

…etter måneder med brutal trening som skjøv noen av oss helt ut til et punkt hvor det ikke var noen vei tilbake, er vi i mål. Vi har overlevd vår egen barndoms død. Vi er soldater nå, kanskje de siste soldatene som noen gang vil kjempe, Jordens siste og eneste håp, forent i hevntørstens ånd.

Boken var utrolig spennende, vi ble godt kjent med karakterene – men det var aldri klart for oss hvem som var the good guys og hvem som var the bad guys. Til det snudde det altfor kjapt og ofte – og dette var noe av det som holdt spenningen på topp hele veien.
Jeg synes boken også var veldig troverdig (se første del av anmeldelsen) – jeg satte pris på at vi ikke møtte disse karikerte aliens med en anatomi som åpenbart ikke er i stand til å utslette noen som helst rase…

Jeg ble utrolig irritert da boken var slutt – for det var ingen slutt. Er det en slik open ending, hvor leseren selv skal se for seg hvordan det skal gå i fremtiden? Det liker jeg ikke – jeg vil ha svarene! Det jeg ikke hadde fått med meg er at dette er en trilogi! Hipp hipp hurra! Da blir det to bøker til – og det var dagens opptur.

 

4 tanker om “Den 5. bølgen av Rick Yancey

  1. Dette hadde vært litt av en utfordring å lese. Jeg leser heller aldri om romvesener og alt det dere, men det du formidlet i begynnelsen av omtalen din fikk meg til å bli litt fristet. Likte godt Stewen Hawkins sine ord helt først. Nå må jeg si at entusiasmen dalte kraftig med dine siste ord, for jeg liker (trenger) å hele tiden vite hvem som er de gode og hvem som er de slemme, og åpen slutt er jeg heller ikke glad i. Spennende å høre om denne boken var det i alle fall 🙂

  2. Ja, men det er jo det som er hele poenget – man vet ikke hvem man kan stole på, og da bør ikke leseren vite det heller… og åpen slutt var det jo ikke, all den tid det er en trilogi 🙂

  3. utrolig klisjéfylte
    utrolig spennende
    utrolig irritert

    Egentlig har jeg inntrykk av at du forstår bøker ganske godt. Men jeg synes du skulle prøve å utvide det litterære kritikkrepertoaret ditt litt.

    Ellers blir det utrolig kjedelig etter hvert.

    • Det er jeg helt enig med deg i, og det er det jeg ser på som min største utfordring. Jo flere bøker jeg skriver noe om, jo mer merker jeg at jeg gjentar meg selv… Mulig jeg må kjøpe med en synonymordbok, eller noe:-)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *