De glemtes forbund av Mia Ajvide

De glemtes forbundTittel: De glemtes forbund
Forfatter: Mia Ajvide
Utgitt på Cappelen Damm 2012
Originaltittel: Mannen som föll i glömska
Oversatt av Kirsti Øvergaard
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget 

«Det er bare meg, Jack,» sa han.
Hun gløttet på døra, men lot sikkerhetslenken være på. Jack bøyde seg fram og så at hun blunket. Han smilte og strøk en våt hårtjafs bort fra pannen.
«Skal du ikke åpne? sa han.
«Hva gjelder det+»
«Mamma…» sa han, «må jeg tenne lyset for at du skal se at det er meg?»
Han la hånden på dørklinken og hørte henne trekke pusten. Så dro hun igjen døren med et smell.

Sammen med kona Aino, og jobben på Myntholm slott, trives Jack veldig godt. Han starter i det små med undersøkelser angående en gammel historie fra slottet, men merker plutselig at det er vanskelig for ham å holde kontakten med mennesker. Kollegene begynner med prosjekter uten ham, moren hans kjenner ham ikke igjen og en dag han kommer hjem til kona etter jobb – er hun sammen med en annen mann og har ingen peiling på hvem Jack er.

Boken tar videre for seg hvordan man er som menneske når man ikke har andre mennesker å forholde seg til, når ingen vet hvem du er og den eneste som vet at du eksisterer er deg selv.

Uten vitne til det liv man har fått tildelt, eksisterer ikke livet.

Jeg må innrømme at jeg synes hele boka var litt rar. Den peker på noe eksistensielt hos oss mennesker, og filosoferer rundt dette med hvordan vi eksisterer – og gammel og ny historie får plutselig mening – men samtidig mangler det for min del en god forklaring på hva som skjer, og hvorfor, og hvordan… For meg mangler det en dypere mening og en årsakssammenheng som jeg kan tro på…og plutselig er boka bare slutt uten at jeg fikk de svarene jeg søkte og som var årsaken til at jeg leste meg gjennom hele – en søken etter et svar som aldri kom.

En tanke om “De glemtes forbund av Mia Ajvide

  1. Spennende å lese dine tanker om denne boken. Når jeg leste nedover tenkte jeg, hm… funker dette da? Jeg er avhengig av en forståelig forklaring på at ting er som de er, og en skikkelig slutt – ikke så mye av det her kanskje. Tematikken er jo spennende i seg selv, hvor mye vi mennesker speiler oss i hverandre for å forstå oss selv. Takk for super omtale!

Legg igjen en kommentar til Tine Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *