Carmen Zita og døden av Karin Fossum

Carmen ZitaTittel: Carmen Zita og døden 
Forfatter: Karin Fossum
Utgitt på Cappelen Damm 2013
Kilde: Leseeksemplar fra forlaget

Tre biler var kommer før ham. Skarre, teknikere og ambulanse. Folkene sto å lente seg mot bilene, det var ingenting mer de kunne gjøre, og guttebarnet som hadde druknet i Damtjern lå på en presenning. Sejer kikket ned på gutten. En naken og glatt liten kropp med tydelige årer. Må ikke bli svimmel nå, tenkte han, ikke for noen pris, ikke med tilskuere. […]
-Mora har forklart at hun gikk rett i sjokk, sa Jacob Skarre. Hun var opptatt med noe inne på badet, og kom ut igjen i kjøkkenet da hun så at han plutselig var vekk. Deretter løp hun ut på gårdsplassen og ned til dammen, og da ante hun det verste. Hun fant ham inne ved brygga. Kastet seg uti og fikk ham opp på land, han lå på én meters dyp. Og hun prøvde seg på gjenopplivning, men hun fikk det ikke til. Vel. Dette er den foreløpige forklaringen, vi får vel se om den holder.

Det er Skarre som først reagerer på at det er noe som ikke stemmer i denne saken, og han nevner sin uro til Sejer. Sejer tar tak i dette og veger å kikke nærmere på foreldrene til den druknede Tommy.

Vi møter to foreldre som sørger på hver sin måte. Faren Nicolai er fullstendig knust og driver apatisk gjennom hverdagen. Moren, derimot, har alltid vært en sterk person og fokuserer på å komme seg videre. Etter begravelsen (hvor hun uanstendig nok møter i en kort, godt utringet svart kjole og skyhøye hæler) begynner hun å tenke framover. De kan jo bare få seg en ny unge. Hun er en ung, meget bortskjemt jentunge som er vant til at pappa ordner opp. Og det faktum at hun fikk Tommy, et barn med Downs syndrom var da rett og slett ikke rettferdig? Hun har da aldri gjort noe galt… Nå kan hun starte på nytt, og få det slik hun egentlig ville.

 

Karin Fossum fokuserer som vanlig mer på menneskene og deres psykologi, mer enn selve krimgåten. Dette er ikke en ordinær krim, men en bok som går mer i dybden i det menneskelige sinn og som viser litt av hva mennesker tenker og føler – ikke minst av de som ikke tenker helt likt som alle andre. Det er til tider rystende å lese hvordan moren til det druknede barnet av og til tenker og reagerer.

Jeg er litt usikker på hva jeg egentlig mener om boken, alt i alt sitter jeg igjen med et inntrykk av at jeg likte den. Men underveis hadde jeg noen opplevelser av at dette kanskje ble litt mye – litt overdrevent i forhold til bildet som tegnes av Carmen Zita, jeg sliter litt med troverdigheten til henne. Men det kan være min uvitenhet, jeg kan ikke tro at slike mennesker finnes, men er stygt redd for at jeg tar feil.

 

En tanke om “Carmen Zita og døden av Karin Fossum

Legg igjen en kommentar til vestfoldgirl Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *