Bare et barn av Hanne Kristin Rohde

Bare et barnTittel: Bare et barn
Forfatter: Hanne Kristin Rohde
Utgitt på Kagge Forlag 2015
Kilde: Bibliotekbok

Kvinnen hever høyre arm.
Det er som om tiden står stille, før hjernen rekker å tolke det som er i ferd med å skje. Fra plassen bak mikrofonen ser hun et kort lysglimt g oppfatter samtidig lyden av to skudd som kommer nesten oppå hverandre. Samtidig kjenner hun noe seigt treffer henne på venstre side av ansiktet og uniformskjorten. Hun ser blodet som brer seg utover arket hennes og drypper fra bordet og ned på gulvet.
[…] Hun reiser seg og ser at ale andre har gjort det samme. Med unntak av journalisten fra TV2, som satt ved siden av kvinnen som skjøt. Hun har sklidd ned fra stolen hun satt på, og kommer til å måtte bæres ut. I likpose. Etter at kriminalteknikerne er ferdige.

Forlagets omtale: 
Wilma Lind får en ny utfordring da politiet finner to barnelik ved Frysja i Oslo. Under den påfølgende pressekonferansen skytes og drepes en journalist og en politiadvokat. 
   De to sakene tilfører Wilma en kunnskap om Norge som overrasker og sjokkerer henne, og hun må se etter løsninger og motiv også der det er upopulært å lete. Hun erfarer raskt at ikke alle overordnede lar seg begeistre. 
   Bare et barn retter blikket mot de mange barna som stadig forsvinner fra norske asylmottak, uten av norske myndigheter gjør tilstrekkelig for å avdekke fakta. Ville sakene vært like lavt prioritert dersom det var norske barn som plutselig ble meldt savnet?

Jeg var ikke spesielt snill etter at jeg hadde lest Rohdes første bok, Mørke hjerter, som du kan lese i anmeldelsen av den boken. Jeg forstår jo at Hanne Kristin Rohde, som tidligere ansatt i politiet har ting hun ønsker å sette søkelys på, men jeg synes ikke at det gjorde seg, dramaturgisk, i en krimbok. Det ble for mye administrativt, løping i ganger og krangling med overordnede – at selve historien helt mistet det fokus den bør ha i en kriminalroman.

Jeg kan med glede si at denne gangen har hun klart å balansere dette bedre enn i den første boken! Uten å ta fokus vekk fra innsparinger, politiske intriger og lite likandes overordnede, har hun med denne boken strammet inn historien slik at spenningen, etterforskningen og krimgåten blir hovedfokus – og det er en helt annen bok enn den første.
I tillegg retter den søkelyset mot et annet viktig, og underkommunisert tema i Norge i dag – alle barna som forsvinner fra norske asylmottak – og hvor lite ressurser som blir brukt for å finne ut hva som har skjedd med dem.

Dette er ingen høydare innen kriminallitteraturen, til det følger den krimens (altfor godt brukte) oppskrift og klisjeer nesten til punkt og prikke… Dessuten savner jeg å bli kjent med karakterene – spesielt siden vi her snakker om bok nummer to.

Men jeg synes Rohde er på rett vei, og jeg håper kommende bøker følger denne stigningen vi her ser fra bok en til bok to – da skal jeg fortsette å lese om Wilma Lind.

Andre om boken:
Sindre Hovdenakk – VG
Ola A. Hegdal – Dagens Næringsliv
Geir Rakvaag – Dagsavisen
Artemisas verden

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *