Dukkemesteren av Ingéla Sølvsberg

dukkemesterenTittel: Dukkemesteren 
Forfatter: Ingéla Sølvsberg
Utgitt på Bokforlaget Publica 2016
Kilde: Egen bok

Det var en varm sommerdag i 1974. Fjorten år gamle Kristin Leonardsen sto på en krakk og så ut av det smale kjellervinduet – det eneste vinduet i rommet.
[…] Lyden av subbende skritt hørtes plutselig utenfor den låste døren, og hun rykket til. […] Døren ble dytter opp og smalt hardt inn i murveggen. Hun våget ikke å snu seg, og frykten for det som ville komme, fikk henne til å knuge seg fast i vinduskarmen.
[…]
Hendene hans tok et fast grep om hoftene hennes og han presset seg inn i henne. Hun skrek. Det føltes som om hun skulle eksplodere nedentil. Eller revne. Hun visste ikke. Det eneste hun forsto, var at dette var feil. Hennes egen far skulle ikke gjøre sånt mot henne.

Forlagets omtale: 
Caroline Edwardsen, en ung mor fra Gjøvik, forsvinner sammen med sin ett år gamle sønn. Etterforsker Carsten Børresen blir satt på saken, men slår seg raskt til ro med at han står overfor en frivillig forsvinning. 
   To uker senere dukker et innpakket kvinnelik opp i Oslo, og en omfattende drapsetterforskning er i gang.

Lokal krim er alltid litt ekstra stas. Fordi jeg kjenner stedene bedre enn vanlig, og jeg føler nesten at jeg kjenner folkene også.

Jeg liker krimhistorien i denne boken, selv om jeg synes det tar litt lang tid før det strammer seg skikkelig til. Det er noen passasjer som går over i filosofering i det gode og det onde mennesket, som virker litt overflødig. Jeg vet, etter et forfattermøte, at intensjonen er å dele tanker rundt dette, men likevel følte jeg at det hadde for lite med historien og løsningen å gjøre til at det var relevant i så stor grad.

Mot slutten av boken øker spenningen betraktelig, og jeg liker opprullingen av saken – hvor alle tråder nøstes sammen og hendelsene faller inn i sine naturlige plasser fram mot en konklusjon.

Så absolutt en leseverdig bok, og det gleder meg at forfatteren har fortalt at hun holder på med neste bok om politietterforskerne fra Gjøvik. Det kan jeg glede meg til.

Andre om boken:
Joakim P. Berg – Universitas.no

Myren av Arnaldur Indridason

myrenTittel: Myren
Forfatter: Arnaldur Indridason
Utgitt på Cappelen forlag 2004
Originaltittel: Mýrin (2000)
Oversatt av Silje Beite Løken
Kilde: Bibliotekbok

Erlendur kunne ikke se at mannen hadde tatt imot gjesten som seg hør og bør. Han hadde ikke gitt ham en kopp kaffe. Kaffetrakteren på kjøkkenet så ikke ut til å ha vært i bruk i løpet av de siste timene. Det var ikke tegn til noe tevann og ingen kopper var tatt ut av skapene. Glassene sto urørt på en hylle. Den avdøde hadde vært en ryddig mann, leiligheten bare preg av en gjennomført ordenssans. Kanskje han ikke hadde kjent overfallsmannen? Kanskje gjesten hadde kastet seg over ham idet døren gikk opp? Uten å ta av seg på føttene?
Kan man myrde noen i bare sokkelesten?

Forlagets omtale: 
En eldre mann blir funnet myrdet i en kjellerleilighet i Reykjavik. Gjemt under en skrivebordsskuff finner politiet bildet av en barnegrav. Når man klarer å tyde inskripsjonen på gravstøtten viser deg seg at det ligger en fire år gammel jente der, og at hun døde i 1968. Ved hjelp av fotografiet nøster politiet opp gamle og nye forbrytelser som har ført til flere familietragedier. Samtidig forsvinner en ung kvinne fra sitt eget bryllup…
   Erlendur Sveinsson og hans kolleger i politiet står overfor en uvanlig komplisert og gåtefull sak som har røtter tilbake til en tid da mye var annerledes på Island.

Jeg vet at jeg henger langt etter, jeg vet at mange allerede har lest denne islandske forfatteren og jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg ikke har fått rotet meg til å lese selv enda. Men nå er jeg i alle fall i gang, og jeg kan trygt si at jeg kommer til å fortsette med disse bøkene.

Det er ikke noe revolusjonerende nytt ved dette her, men «god gammeldags» politikrim med et drap, en etterforskning, opprulling av hemmeligheter og til slutt står man igjen med løsningen.
Og det er helt fint – godt skrevet, akkurat passe spennende, nysgjerrigheten vekkes og man blir utålmodig etter å få svaret.

 

Fergen av Mats Strandberg

fergenTittel: Fergen
Forfatter: Mats Strandberg
Utgitt på Juritzen forlag 2016
Originaltittel: Färjan
Oversatt av Marianne Fjellingsdal
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

 Hun tenker på den dagen hun kommer til å se slik ut permanent. Bli en av De gamle. Tanken fyller henne med skrekk, men alternativet, å ikke å leve lenge nok, er like skremmende.
[…]
Hun holder blikket festet på vegg-til-vegg-teppet mens hun følger strømmen oppover fergen. Forsøker å fokusere, forsøker å skyve unna hundrevis av syntetiske duftstoffer som angriper nesen hennes. Under dem ligger duftene av svette, blod, hormoner, urin. Sulten hennes vokser seg sterkere. Skyver bort tvilen.
Kvinnens sønn forlater sengen og gløtter på døren til lugaren. Han myser ut i korridoren. Lyset faller på ham, avslører et ansikt tørt og skrukkete som kreppapir.

Forlagets omtale: 
Se for deg at du er midt på havet, avskjermet fra omverdenen. Det finnes ingen steer å flykte. Det finnes ingen måte å kontakte land. Og du vet ikke hvem du kan stole på…
   I Fergen blir vi kjent med både passasjerer og personalet ombord. Den ensomme gamle kvinnen og søker eventyr. Den avdankede popstjernen som leder karaokekveldene. Mannen som før har jobbet ombord, og som nå kommer tilbake for å iscenesette et spekulativt frieri. Ordensvakten som sammen med sine tre kolleger forsøker å ha kontroll på det daglige kaoset. De tolv år gamle søskenbarna som var bestevenner før en familiehemmelighet kom mellom dem. 
   Relasjoner settes på prøve. Noen er blodtørstige. Vanlige mennesker blir helter. Men det som hender denne natten, kan også lokke frem det verste i dem. Velkommen om bord på Baltic Charisma – hvis du tør…

Hmmm, jaaaaa, neeeeeei – not my cup of tea!

Baksideteksten sier lite konkret om handlingen, så nysgjerrigheten ble pirret i forhold til «fanget på en ferge», «noe går veldig galt», «det er ingen steder å rømme». Jeg hadde håpet det var en drapsmann – det var det ikke. Dette er en zombie/vampyrhistorie – og DER faller jeg helt ut. Jeg klarer ikke å ta slike forteller alvorlig, jeg klarer ikke å tro på premisset bak historien og det gir meg derfor veldig lite. At denne boken nesten mer enn angrepene og blodet og gørret, handlet mer om passasjerenes reise på fergen (som stort sett er det samme som Danskebåten), gir en såpeopera og utrolig «harry» beskrivelse av de reisende og personalet. Noe som for meg heller ikke er interessant.

De tørre flakene på guttens lepper berører huden på siden av Tomas’ hals. Kiler de hyperaktive nerveendende. Så kjenner han tennene, små og skarpe. Han rister vilt på hodet, prøver å komme seg unna.
Tennene biter gjennom huden. Smertene får det til å svartne for øynene igjen. Og lyden – LYDEN. Han kjenner guttens tunge spille over sårkantene. Den slikker forsiktig, nesten ertelystent. Blir glatt og våt av blodet hans.

Jeg skjønner at dette er en egen sjanger, til og med en veldig populær sjanger. Jeg kunne kanskje ha klart det i film/serieversjon, da jeg slapp å lage bildene selv, men jeg har aldri klart å ta denne sjangeren seriøst. Så jeg verken kan eller vil si noe om historien er god eller ikke – bare at dette er så langt vekk fra min smak at den ikke ga meg noe.

 

Blod i dans av Gard Sveen

Blod i dansTittel: Blod i dans
Forfatter: Gard Sveen
Utgitt på Vigmostad & Bjørke 2016
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Samme dag som Farberg angivelig ble drept av Elisabeth Thorstensen, forsvant tretten år gamle Amanda Vikveen fra Kolbotn. Det kan være tilfeldig, men kilder i politiet har opplyst Dagbladet om at enkelte på Politihuset i Oslo er overbevist om at Farberg fortsatt er i live. I så fall er det ikke usannsynlig at det er Farberg som sto bak Amandas forsvinning. Oslo-politiet synes å være totalt handlingslammet: Etterforskningen i Amanda-saken står i stampe, og de kritiske røstene på Politihuset bringes, etter det vi erfarer, til taushet. At makten beskytter seg selv, er ikke noe nytt. At det blir gjort på bekostning av en trettenåring og hennes familie, bør derimot ikke være til å leve med for politimesteren og statsadvokaten.

Forlagets omtale: 
Kort tid etter at trettenårige Amanda forsvinner, blir det forbrente liket av det man antar er seriemorder Jon-Olav Farberg, funnet i Oslo. 
   Flere måneder senere er Tommy Bergmann den eneste som er sikker på at Farberg er i live, og han møter ingen forståelse for at han fortsetter å etterforske seriemorderen. Alene følger han sporene mot Litauen og en sekt fra tsartiden som mener at en morder kan frelses hvis han lemlester en ung jente født i Værens tegn. En jente som Amanda. Eller datteren til Susanne Bech, Tommys partner ved politihuset.   
   I et tomt hotellrom i Oslos horestrøk finner Susanne et kassettopptak av Amanda. På speilet står det skrevet med leppestift: Hun skal frelse ham.

Jeg har virkelig likt Gard Sveens to første bøker: Den siste pilegrimen og Helvete åpent, og gleder meg stort til denne boken. Jeg ble dessverre skuffet. Jeg fikk egentlig ikke helt taket på hva dette skyldtes. Jeg husket for dårlig forrige bok (som kom for et års tid siden) og handlingen i denne var en direkte videreføring fra denne. På et tidspunkt følte jeg at jeg måtte lese om igjen Helvete åpent, for å samle trådene igjen. Så leste jeg anmeldelsen til Geir Tangen, og han satte ord på det jeg kjente på. Dette skulle ha vært skrevet i forrige bok – handlingen skulle ikke ha vært delt opp i to bøker, men heller en litt lengre bok nummer to. Det kunne også ha fungert hvis man ikke leste bøkene etterhvert som de kom ut, men ventet til hele serien er utgitt – men det kan man jo ikke forvente at leserne gjør.

Boka er i og for seg spennende nok, Tommy Bergmann er alene i sin tro og jakt på gjerningsmann og offer – og legger ut på en actionfylt reise for å løse saken. Underveis er det et par glipper som jeg ikke kan fatte og begripe at politiet klarer å overse betydningen av (uten at jeg kan gå noe mer i detaljer for ikke å røpe for mye) – men det irriterer stort. Jeg synes også at språket er noe lettvint og overfladisk denne gangen, det er historien som betyr alt – og jeg føler ikke at man kommer i dybden av noe. Også her kommer argumentet med én bok (istedet for to og tre) inn – Sveen kunne fint ha strammet inn handlingen til en noe lengre bok nummer to.

Når løsningen så kommer, blir det litt «javel, så det var h*n som hadde gjort det» – men siden karakterene ikke er bygget opp igjen i denne boken og glemt fra forrige bok, ble det noe likegyldig over det hele.

Ikke bestått av Hjorth & Rosenfeldt

ikke-bestattTittel: Ikke bestått
Forfattere: Michael Hjorth & Hans Rosenfeldt
Utgitt på Aschehoug 2016
Originaltittel: De underkända
Oversatt av Lene Stokseth
Kilde: Bibliotekbok

Når ble det bestemt at uforfalsket dumhet skal løftes fram og gjøres ikke bare til norm, men også til noe det er verdt å strebe etter, noe misunnelsesverdig?
Hvorfor rapporterer dere om og gir plass til mennesker som ikke engang vet hvilket år andre verdenskrig brøt ut, som ikke har de mest elementære matematikkunnskaper og bare unntaksvis klarer å snakke i fullstendige setninger? Personer hvis eneste talent er å lage trutmunn på såkalte selfies, og hvis eneste meritt er at de har skjemt seg ut offentlig ved å ha sex i en av de mange realityseriene som oversvømmer TV-kanalene våre kveld etter kveld?
Med vennlig hilsen
Cato d.e.

Forlagets omtale: 
En realitykjendis blir funnet myrdet i en nedlagt skole, skutt i hodet med en slaktepistol. Han sitter fastbundet til stolen i et klasserom, med ansiktet inn mot hjørnet og en skammekrokhatt på hodet. Et omfattende spørreskjema er festet på ryggen med stiftepistol. Prøven tester allmennkunnskap og den myrdede har tydeligvis ikke bestått.
   Det første offeret følges av flere. Alle er mediekjendiser. Rikspolitikommisjonen kobles inn. De famler etter bevis, men Sebastian Bergman finner spor hos en anonym kommentator i aviser og chattesider, en som raljerer mot de nye forbildene mangel på allmennkunnskap. Den anonyme er akkurat litt for interessert i de bestialske drapene, og viser seg å vite tom som bare politiet burde kjenne til. 
   Sebastian Bergman og kollegene fra Rikspolitikommisjonen stilles overfor en kompleks og avansert seriemorder som til slutt truer hele teamets eksistens.

Av alle bøkene jeg har lest i Sebastian Bergman-serien, tror jeg nok at dette er den aller beste. I tillegg til at saken denne gangen er utrolig spennende og skremmende aktuell, tetner det seg til rundt våre kjære hovedpersoner som hver og en sliter med egne ting.

Hjorth og Rosenfeldt er verdensmestere i cliffhanger-avslutninger i bøkene sine. Fram til nå har dette gått veldig bra for min del, siden jeg begynte på serien etter at fem bøker var utgitt – NÅ derimot, er det ikke flere bøker enda – og slutten satte ny rekord i «jeg MÅ ha neste bok NÅ!!!» (noen som vet når den kommer?)

Andre om boken:
Sindre Hovdenakk – VG
Tine Sundal – blogg
Jarle Natland – Stavanger Aftenblad
Bjørnebok – blogg

Norske tabuer av Sanna Sarromaa

norske-tabuerTittel: Norske tabuer
Forfatter: Sanna Sarromaa
Utgitt på Spartacus Forlag 2016
Kilde: Bibliotekbok

I Norge er alle like flinke – eller like middelmådige – for at ingen skal bli lei seg. Utdanningssystemet opprettholder middelmådighet, og samfunnet støtter opp under det. På retorisk nivå snakker man varmt om kunnskapssamfunnet, men likevel er det middelmådige normgivende. Greit nok er bra nok. Det er noe mistenkelig med utdannelse, kunnskap og kompetanse. Det er bare i Norge at det å ha en mastergrad defineres som en sykdom. Jeg er rystet på nasjonens vegne.

Forlagets omtale: 
Norsk skole stiller for få krav, nordmenn er flinkere till å jabbe enn til å jobbe, og hva skal vi egentlig med distriktene?
   Forfatter Sanna Sarromaa er kjent for sine friske aviskronikker og har vakt mediestorm med sine utspill om norske mødre, nynorsk og det norske likhetstyranniet. Med boka Norske tabuer ønsker hun å rokke ved konformiteten og kollektivismen som hun mener truer med å gjøre oss ale akkurat like – og like dumme. 
   Sarromaa utfordrer våre etablerte sannheter med sitt finsk-norske blikk på samfunnet, men gjør det med kjærlighet – til norske menn i bunad, ti dugnad og alt som er bra med verdens beste land.

Jeg kjente bare til Sanna Sarromaa via tabloide overskrifter etter noen av hennes utspill i diverse blogger. Jeg regnet med at jeg skulle la meg provosere av boken, og hennes tydeligvis friske  meninger om Norge og oss nordmenn.

Jeg lot meg ikke provosere – jeg begynte å lure på om jeg kanskje egentlig er finsk, for Sarromaa mener, tenker og skriver (og sier) høyt det jeg ofte tenker. På en måte som ikke pakkes inn i redselen for å såre noen, for å fremstå som politisk korrekt og for ikke å bryte ut av av den vanlige, norske måten å tenke på. Jeg fant egentlig ikke noe i boken jeg var uenig i, derimot fant jeg flere eksempler på «JAA! Akkurat det mener jeg også. Det har jeg tenkt på også! Akkurat slik er det!».
Men så fant jeg ut at jeg er nok norsk likevel, for jeg tør nok ikke å fronte mine meninger på samme måte som henne – det krever ryggrad, og kanskje et utenlandsk blikk for å gjøre det.

Et lite eksempel i forbindelse med det man mener er så viktig i forhold til bruken av nynorsk her i landet:

«Denne nye språkforma burde ein likevel absolutt ikkje påby eller presse på nokon. Ein skule heller oppmuntre til at språkforma blir brukt, men elles la kvar og ein bruke det nye eller gamle slik ein finn det for godt», skrev Ivar Aasen om nynorsk allerede i 1836. Hvorfor i all verden har man ikke hørt på ham?

tone-og-sannaSanna Sarromaa på Bok & Folk, Dokka 30. oktober:
I forbindelse med Bokfestivalen i Land, var Sarromaa invitert til museet for å snakke om boka og om sine meninger om «oss nordmenn». Jeg gledet meg stort til dette bokbadet. Imidlertid ble dette litt skuffende, da Sanna fikk altfor lite tid til å selv å snakke om meningene sine. Istedet for å la forfatteren snakke, brukte bokbaderen alt for mye tid på å tolke og analysere boka og forfatterens meninger, samt fargelegge med sine egne meninger og erfaringer. Heldigvis er Sanna en person som kan hoppe inn og ta ordet selv, men likevel ble for lite av henne. En bokbbader skal ta så liten plass som overhodet mulig, og la scenen være forfatterens og bare lede samtalen videre når det trengs. Jeg er veldig sikker på at Sanna Sarromaa selv helt fint hadde klart å føre denne samtalen i riktig retning.

Den som forvolder en annens død av Chris Tvedt

den-som-forvolder-en-annens-dodTittel: Den som forvolder en annens død
Forfatter: Chris Tvedt
Utgitt på Cappelen Damm 2016
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Føttene hennes var ikke mer enn en meter over bakken. Håret, det blonde, tykke håret som han hadde latt gli mellom fingrene flere ganger enn han hadde tall på, skjulte mesteparten av ansiktet hennes. Han gikk nærmere.
Det var henne, og allikevel ikke. Ansiktet var forvridd, hovent, med bulende øyne. En blåsvart tunge stakk ut mellom leppene.
«Liten tvil om at det er selvmord,» sa mannen høyt. «Ikke noe som tyder på at det har skjedd noe kriminelt her.»
[…] Det er feil, tenkte han, da betydningen omsider tregte gjennom lammelsen. Det er helt feil. Dette er ikke selvmord. Dette er et drap. Men det sa han ikke høyt.

Forlagets omtale: 
En tidligere voldsdømt rockemusiker blir tiltalt for voldtekt og drap. For en gangs skyld har forsvarsadvokat Mikael Brenne fått en drapssak han tror han kan vinne. Men Brenne glemmer den kanskje viktigste regelen i retten, aldri still et spørsmål du ikke kjenner svaret på forhånd. Utfallet blir ikke bare en tapt sak, men også et tapt liv. 

På side 105 skrev jeg et notat om hvem jeg trodde var morderen. Det viste seg at jeg hadde rett. Men likevel ødela dette ikke noe av spenningen i boken. Det bølger frem og tilbake, jeg ombestemte meg og tvilte mange ganger underveis og løsningen var ikke så likefrem som jeg i utgangspunktet trodde.

Jeg synes dette er den beste boken om Mikael Brenne – som dere kan se av mine tidligere anmeldelser (her) synes jeg bøkene har variert litt i kvalitet gjennom serien – men denne topper altså listen.

Andre om boken:
Tine Sundal – blogg
Geir Tangen – Bokbloggeir
Pål Gerhard Olsen – Aftenposten
Cathrine Krøger – Dagbladet

 

Bok & Folk 2016 – topp 5

 

topp5-2016

I forbindelse med årets Bok & Folk – bokfestivalen i Land har jeg som vanlig laget en topp fem liste.

Jeg må presisere at denne lista ble laget ut fra de bøkene jeg rakk å lese innen deadline for programbladet 22. september, og at denne lista kunne ha sett annerledes ut hvis jeg hadde rukket alle høstens bøker.

Men det kommer som vanlig en Topp 10-liste ved årsskiftet, og da får vi se hva (om noe) som forandrer seg innen den tid.

Årets topp 5:


5. Fortielsen av Jørgen Jæger
Cecilie Hopen er i Drammen for å finne ut hva som har skjedd med samboeren – har han forsvunnet frivillig eller har det skjedd noe kriminelt? Politiet vil ikke hjelpe henne i jakten på svar, men da kommer Ole Vik. De vikles inn i et nettverk av grov menneskehandel og prostitusjon når Cecilie blir fengslet og mistenkt for drap.
Jæger holder seg i kjent stil uten de brutale og bestialske scenene uten at det blir noen kosekrim av dem grunn. Han tar opp alvorlige samfunnsproblemer, og menneskeliggjør disse på en slik måte at det er umulig å ikke sympatisere med ofrene og hate bakmennene.

4. Lykkejegeren av Jan-Erik Fjell
Funnet av knoklene av en menneskehånd i understellet på en gammel Cadillac, og drapet på en middelaldrende kvinne i Fredrikstad, sender den spilleavhengige Kripos-etterforskeren Anton Brekke til Las Vegas. Her finner han spor bakover i tiden som kan være med på å løse saken hans.
Et fantastisk oppbygget plot, nåtid og fortid flettes elegant sammen, spor avsløres på akkurat riktig sted – akkurat slik en god krim skal være.

3. Kalypso av Ingar Johnsrud
En hemmelig millitæroperasjon etter jernteppets fall knyttet to dødsfall i Oslo sammen. For en hevner er tiden i ferd med å renne ut, våpenet han rår over truer dem alle. Alt står på spill i møte med ondskapen.
Etter pangdebuten med debutromanen Wienerbrorskapt, var fallhøyden stor – men jammen har forfatteren klart kunststykket å skrive en, om mulig, enda bedre bok.

2. Irene av Pierre Lemaitre:
Et dobbeltdrap er nøyaktig kopi av Bret Easton Ellis’ bok American Psycho, og det skal vise seg at morderen lar seg inspirere av flere krimforfattere.
Dette er originalt, overraskende og spennende. Det gleder et krimhjerte at noen klarer å skrive noe helt annet enn det «alle andre» gjør.

1. Den niende graven av Stefan Ahnhem
Sveriges justisminister er sporløst forsvunnet, og etterforskningen må foregå i hemmelighet. Omtrent samtidig blir konen til en kjent dansk TV-personlighet funnet myrdet i København. Svensk og dansk politi dras stadig dypere inn i en konspirasjon som viser seg å være verre enn noen av dem hadde kunnet forestille seg.
Over 600 sider uten ett eneste dødspunkt – dette er rett og slett grunnen til at jeg leser bøker.

Den stumme jenta av Hjorth&Rosenfeldt

den-stumme-jentaTittel: Den stumme jenta
Forfattere: Michael Hjorth og Hans Rosenfeldt
Utgitt på Aschehoug 2012
Originaltittel: Den stumme flickan 
Oversatt av Håvard Syvertsen 
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Han vet ikke hvilken dag det er. Men det er en fridag. Han går fremdeles i pyjamas selv om klokka er over ni. De er hjemme alle sammen.
[…]
Det ringer på døren.
«Hvem kan det være så tidlig?» undres mamma. Hun går mot ytterdøren. Han registrerer ikke engang den velkjente lyden da hun tar tak i dørhåndtaket og åpner. Så lyder et høyt smell, og det hres ut som om noen faller ute i entreen.
Han skvetter til slik at yoghurten på skjeen havner på bordet, men merker det ikke engang. Fra andre etasje roper pappa urolig et eller annet fra soverommet. Han har ikke stått opp ennå. Men nå høres raske trinn.
Så dukker det opp noen i døren inn til kjøkkenet.
Med et gevær.

Forlagets omtale: 
Det er påskemorgen. To små gutter og foreldrene deres blir skutt på kloss hold i hjemmet sitt. Polititeamet finner ut at det må ha vært et vitne til ugjerningen. Guttenes 12 år gamle kusine Nicole var på besøk, og fotsporene hennes forsvinner inn i skogen bak huset. 
Kriminalpsykologen og profilseringseksperten Sebastian Bergman kobles inn. Jenta har vært borte i tre dager, og politie ber publikum om hjelp. Sexavhengige Bergman har alltid problemer med å skille jobb og privatliv. Nicole er like gammel som hans datter Sabine ville vært dersom hun ikke hadde omkommet i tsunamien. Og Nicoles mor trenger beskyttelse. 

Og her var vi tilbake i rett spor igjen! Jeg var litt negativ til forrige bok i serien, Fjellgraven, fordi jeg synes den bare var et sidespor for å få historien videre og krimgåten kom i siste rekke.

Denne gang kom definitivt ikke krimgåten i siste rekke – her var den igjen det bærende elementet i boken, akkurat slik det skal være. De private intrigene og problemene er med, men i mer passe doser og med fullt fokus bare etter oppklaringen og i slutten av boken.
For det er definitivt en viktig del av historien, og for oss som leser serien i riktig rekkefølge absolutt noe man følger spent med på. Men jeg forventer likevel at krimbøker skal ha en krimgåte som det viktigste elementet. Og denne gangen stemte alt.

Og alle bøkenes slutter jo hårreisende irriterende, med den ene cliffhangeren verre enn den andre. Alle videre leseplaner henger i en tynn tråd da man bare vil starte rett på neste bok – men takk og lov for at jeg oppdaget disse bøkene etter at flere var utgitt.

Andre om boken:
Sindre Hovdenakk – VG
Tine sin blogg
Ingvar Ambjørnsen – Dagbladet
BokBloggBerit
Bjørnebok

Bøkene i rekkefølge:
Mannen som ikke var morder
Dødens disippel
Fjellgraven
Den stumme jenta
Ikke bestått

 

 

Gudmoren av Hanne Kristin Rohde

gudmorenTittel: Gudmoren
Forfatter: Hanne Kristin Rohde
Utgitt på Kagge Forlag 2016
Kilde: Bibliotekbok

Godmoren klemmer fingrene rundt våpenet i den spesialsydde kåpelommen. Hun er snart i posisjon.
[…]
Hun følger objektet med øynene, og repeterer handlingsforløpet hun har lært seg utenat. Det er fullt av folk på alle kanter, mange potensielle øyenvitner, men erfaringsvis ingen som virkelig ser.

Forlagets omtale:
Wilma Lind står overfor en ny, intrikat sak da uteliggeren Bønna blir funnet skutt midt i folkehavet i Spikersuppa på nyttårsaften. Mange mennesker var ute, men ingen er ut til å observert noe mistenkelig.
   Snart dukker det opp enda en sak; en hardt trafikkskadet trebarnsmor blir operert på Hovedstadssykehuset. Neste morgen er hun forsvunnet fra postoperativ avdeling, og blir senere funnet død med et arr over brystet. En nyoperert tolv år gammel jente forsvinner fra samme sykehus, og politiet står overfor et kappløp mot klokka for å redde livet hennes.
   Aldri før har Wilma Lind blitt ført inn i en så uhyggelig verden der ondskapen overgår hennes verste anelser.   

Hanne Kristin Rohde tar seg opp. Jeg var lite imponert over hennes første krim, Mørke hjerter, men syntes det tok seg noe opp i neste bok,  Bare et barn. Med denne bok nummer tre synes jeg Rohde har klart seg betraktelig mye bedre. Hun har fått skrellet vekk flyingen i korridorer og interne intriger og maktkamp på politihuset til bare det som er høyst nødvendig, krimgåten er bedre skrudd sammen og framdriften er spennende og noe som pirrer nysgjerrigheten.

Jeg slukte boken på et par dager, noe som er både bra og dårlig – det krever ikke så veldig mye tankevirksomhet for å komme seg gjennom boken, men den er spennende nok til at man velger å lese videre.

Det er igjen et stykke til toppen enda, men Rohde er absolutt på rett vei.

Andre om boken:
Heartart
Elin Brend Bjørhei – VG