Gullkulen 2016 – for første gang i verdenshistorien

Gullkulen

 

 
I Norge har det til nå ikke eksistert noen pris for beste oversatte kriminalroman, og dette hadde Krimfestivalen lyst til å gjøre noe med. Til dette satte de ned en uavhengig jur som besto av Fredrik Wandrup, Ola Hegdal og Cic Doris Andreassen. De fikk meldt inn bøker fra de forlagene som gir ut krim, og skulle lage en shortlist på fem bøker.

Den fem nominerte ble:
De som fortjener det av Peter Swanson  
Oversatt av Kari Engen – Cappelen Damm
Ted og Lily møtes tilfeldig i en flyplassbar på Heathrow. De skal begge ta nattflyet til Boston. Samtalen mellom dem utvikler seg rask fra uskyldig flørt til dødelig alvor. Ted forteller om ekteskapet sitt som skranter – han har akkurat funnet ut at kona er utro. Det begynner som en halvhjertet spøk da han sier at han kunne tenke seg å drepe henne. Uventet svarer Lily at hun kan hjelpe ham.

Irène av Pierre Lemaitre
Oversatt av Christina Revold – Aschehoug
Overbetjent Camille Verhoeven er lykkelig gift med den vakre Iréne og skal snart bli far. Men tilværelsen blir vendt fullstendig på hodet da han blir satt til å oppklare et ekstremt brutalt dobbeltdrap. Verhoeven har aldri fryktet de uvanlige sakene, men denne etterlater ham alene ansikt til ansikt med en morder som ser ut til å ha forberedt alt. Pressen er raskt og skadefro på banen og setter særlig Verhoeven i et dårlig lys.
Så skjer et nytt drap. Mye tyder på at det er en sammenheng. Og mens offentligheten følger saken med argusøyne, starter en duell mellom to menn. Bare én av dem kan komme ut som en vinner – den som har minst å tape…

Verdens lys av James Lee Burke 
Oversatt av Hilde Lyng – Vigmostad & Bjørke
Dave Robicheaux og hans gamle venn og partner Clete Purcel er på familieferie i Montana. Flere mistenkelige hendelser gjør at de oppfatter seg selv og familiene sine truet på livet.
I de nydelige, fredelige omgivelsene lurer en dyster og destruktiv fare. Alafair Robicheuax, som først blir utsatt for et drapsforsøk, men hun kjenner igjen ansiktet på en person som later til å følge etter henne. Men hvordan kan man forklare at den antatt døde sadisten og seriemorderen Asa Surette går løs i gatene i Montana?
Drapsmannen skal ha forulykket under en fengselstransport flere år tilbake, men nå oppstår det tvil om han faktisk omkom den gangen.

Etter styrten av Michel Bussi
Oversatt av Thomas Lundbi – Bazar Forlag
En flystyrt. En eneste overlevende. Men hvem er hun?
Natten til lille julaften 1980 styrter et fly på grensen mellom Sveits og Frankrike. Bare en tre måneder gammel jente overlever. En hun Lyse-Rose eller Emilie? To familier mener hun er en av dem. Det utløser en etterforskning som varer i nesten to tiår. En ivrig privatdetektiv prøver å avdekke jentas riktige identitet, og bit for bit legges puslespillet. Men vil han leve lene nok til å fortelle sannheten?

Det ene fra det andre – Philip Kerr
Oversatt av Rune Larsstuvold – Pegasus Forlag
I etterkrigstidens Tyskland er forholdene kaotiske, med krigsforbrytere på jakt etter nye identiteter. Det er et kaos hvor der er nok å gjøre for en moralsk fleksibel privatdetektiv som Bernhard Günther. Men Bernie er blitt eldre og er lei av alt grumset, han har lagt Berlin bak seg og flyttet til München, hvor han nå – i uvant kjedsomhet – driver et slitent hotell uten gjester. Han kontaktes av en kvinne, hvis mann er forsvunnet, en sadistisk tidligere leder av en konsentrasjonsleir. Kvinnen vil ikke at mannen skal bli funnet, men vil gjerne få bekreftet at han er død. I møte med korrupte representanter for okkupasjonsaktene, lykkejegere, jødiske likvidasjonsgjenger og en katolsk prest som formidler falske papirer til ettersøkte nazister, må også Bernie skaffe seg en alternativ identitet. Men man skal trå varsomt, for i det beseirede og delte Tyskland er det vanskelig å skjelne venn fra fiende, godt fra ondt, det ene fra det andre.

gullkulen_600x400

 

Og vinneren ble:

ETTER STYRTEN
av
Michel Bussi

 

 

Rivertonprisen – og de nominerte er:

Årets beste krimbok i 2016 skal kåres, og som vanlig de siste årene har de nominerte blitt presentert under åpningen av Krimfestivalen.

De nominerte med juryens begrunnelse: 
En femte årstid av Torkild Damhaug
Juryens begrunnelse: 
En psykologisk spenningsroman, en bok med nerve og driv der fire ungdommer ikke forstår hvilke krefter de utløser gjennom sine handlinger, og får svare for det. Like me som handligene som beskrives, bidrar struktur og fortellermåte til mystifikasjon og en spenning som sitter i etter av boka er lest ferdig.

Jeg vet hvor du bor av Unni Lindell
Etter ti bøker med politmannen Cato Isaksen er det hans kollega Mariann Dahle som har fått hovedrollen i denne boken. Hennes dystre forhistore er medvirkende til at dette er en mørk fortelling. Lindell er på sitt beste når hun skildrer hverdagsmennesker som faller utenfor. Her er det mange slike skjebner som blir flettet inn i hverandre og driver handlingen framover – og til slutt faller sammen når alt oppklares.

Den som forvolder en annens død av Chris Tvedt
En satandyrkende rockemusiker er tiltalt for drap på sin litterære mentor, og Mikael Brenne tar saken. Tvedt utvikler behendig det moralske dilemma om hvordan du som advokat kan forsvare en mann som streng tatt ikke burde være på frifot. Handlingen topper seg i et utmerket rettsdrama, før etterspillet, og den blodige konklusjonen. Stilistisk er det Tvedt på sitt beste, en fin veksling mellom letthet og alvor.

Hviskeren av Karin Fossum
Der andre kriminalromaner er handlingsdrevet og fulle av groteske detaljer, går Fossum motsatt vei. Hun vender blikket innover i menneskesinnet, dykker inn bak fasadene, skriver om fremmedgjøring og tar utgangspunkt i menneskers behov for å bli sett og verdsatt. Det fryktelige, som vi ikke vet hva er, ligger og dirrer i teksten fram mot avsløringen. På mesterlig – og kjent vis – formidler hun den tragedien drap er for alle de involverte.

Dødvinkel av Bjørn Olav Nordahl
Den tredje romanen om Bjørnar Nergård og Magdalena Mellomstrand, gravejournalister i finansavisen med det noe illevarslende navnet DØ. Dødvinkel er en hyllest til den klassiske gravejournalistiskken, med brodd mot menneskesmuglere og finansakrobater, en meget internasjonal thriller med solid lokal forankring i Drammen og Strømsgodset.

Jeg har denne gangen lest fire av fem nominerte – og den siste, Dødvinkel, står klar i hylla så den kommer jeg til å lese innen kort tid.

Prisen deles ut på Litteraturhuset den 30. mars.

Ritaleser ønsker alle nominerte lykke til!

En kort rapport fra Krimfestivalen 2017

Krimfestivalen 2017

 
Jeg måtte selvfølgelig innom Krimfestivalen dette året også – dette er det femte året på rad jeg er der – og det er alltid like hyggelig.
På grunn av diverse annet på privaten, fikk jeg bare deltatt et par timer denne gangen – men i tillegg fikk jeg for første gang med meg åpningen, annonseringen av de nominerte til Rivertonprisen og ikke mist utdelingen av den aller første «Gullkulen».

I tillegg fikk jeg med meg Knut Nærums fantastiske krimdikt – på rim(ish) og man sier aldri nei takk til Knut Nærums herlige penn!

Årets festivalforfatter er Jørn Lier Horst. Politimannen fra Larvik som etter å ha lest en middels dårlig norsk krimbok (han nekter å fortelle hvilken bok) tok utfordringen da kona lurte på om han kunne skrive bedre selv.
Etter dette har det blitt 11 bøker for voksne i William Wisting.serien, 11 bøker for ungdom i CLUE-serien og 12 bøker for barn i Detektivbyrå nr. 2.
I gjennomsnitt selges det en Jørn Lier Horst-bok annethvert minutt i Norge.

Som vanlig er Krimfestivalen spekket med forfattere, arrangementer og publikum. Både på dagtid på Cappelen Damm-huset, i de forskjellige bokhandlene i byen og på kveldtid i Teaerkjelleren på Centralteateret.

Dette er ett av årets høydepunkter for oss krimelskere, og har du ikke vært der enda – anbefaler jeg virkelig å ta turen til neste år. Da skal jeg love deg at vi sees der.

 

Mammutjakten 2017

Mammutsalg-2017

 

Så er tiden her igjen – den tiden på året hvor jeg tråler mammutkatalogen og ender opp med mange flere bøker og mye mindre penger. Men for all del, billigere blir det ikke – og bøkene må jeg jo bare ha.

Årets katalog er full av godbiter, og heldigvis har jeg lest mange av de, lånt på biblioteket, ellers kunne dette blitt en vel dyr affære. Men det er likevel tre bøker jeg ønsker å trekke fram, som jeg ønsker meg litt ekstra:

BarnelovenBarneloven av Ian McEwan: 
På flukt fra personlige problemer, graver Fiona seg ned i jobben. Hun fatter spesielt interesse for en svært kompleks sak der en 17-årig gutts liv står i fare da foreldrene nekter å gi han blodoverføring. Familien som er medlemmer av Jehovas vitner, har vansker med å akseptere denne livreddende behandlingen fordi den strider mot deres tro. Utfallet av saken blir skjebnesvanger, både for gutten og for Fiona.
Jaget etter å løse saken, og å redde ekteskapet, setter Fiona på en nervepirrende prøve som holder leserne fengslet helt til siste side.
Denne boken interesserer meg av to grunner; rett og slett fordi Ian McEwan alltid skriver veldig gode bøker, og baksideteksten på denne ser ut til å være midt i blinken i forhold til min smak.

Sannheten og andre løgnerSannheten og andre løgner av Sascha Arango:
Henry Hayden er en berømt og bestselgende forfatter, en kjærlig ektemann og en sjenerøs venn – kort sagt en svært hyggelig og omgjengelig mann. I hvert fall tilsynelatende. Det viser seg nemlig at han ikke skriver sine egne bestselgere. Og når elskerinnen hans, som også er hans redaktør, blir gravid, trer hele hans omhyggelig regisserte tilværelse med å rakne.
I et forsøk på å sno seg unna legger Henry en listig og utspekulert plan som sammenfletter løgner og sannheter og grumsete halvsannheter. Han pådrar seg ikke bare politiets interesse, men fortiden hans – som han så nidkjært har holdt skjult for sine omgivelser – risikerer også å innhente ha, med livstruende konsekvenser. Men Henry er en mann som har gjort til en egen kunst å unnslippe følgene av alt han foretar seg, selv når han står på randen av avgrunnen.
Hvorfor jeg ønsker å lese denne boken – bare les det jeg har skrevet over da – dette må jo bare bli spennende!!!

KlompelompeKlompelompe av Hanne Andreassen Hjelmås og Torunn Steinsland
En kan da ikke ha bare én stor interesse her i livet, og dessuten lar lydbøker seg fint kombinere med strikking. Strikkefeberen har tatt meg skikkelig, og derfor blir den siste av mine tre ønsker i denne Mammutsesongen Klompelompe-boka!
Her finner man over 60 oppskrifter på nydelige strikkeplagg. De fleste plaggene er til barn fra 1-6 år, men det finnes også oppskrifter til baby og voksen. Her finnes kjappe og enkle prosjekter og mer utfordrende arbeidet.

(Dette innlegget er delvis sponset, da jeg får tilsendt de tre bøkene jeg har anbefalt her. Bøkene har jeg plukket ut selv, fra Mammutkatalogen, og det har ikke blitt lagt noen føringer i forhold til hvilke bøker jeg anbefaler).

 

 

 

Dukkemesteren av Ingéla Sølvsberg

dukkemesterenTittel: Dukkemesteren 
Forfatter: Ingéla Sølvsberg
Utgitt på Bokforlaget Publica 2016
Kilde: Egen bok

Det var en varm sommerdag i 1974. Fjorten år gamle Kristin Leonardsen sto på en krakk og så ut av det smale kjellervinduet – det eneste vinduet i rommet.
[…] Lyden av subbende skritt hørtes plutselig utenfor den låste døren, og hun rykket til. […] Døren ble dytter opp og smalt hardt inn i murveggen. Hun våget ikke å snu seg, og frykten for det som ville komme, fikk henne til å knuge seg fast i vinduskarmen.
[…]
Hendene hans tok et fast grep om hoftene hennes og han presset seg inn i henne. Hun skrek. Det føltes som om hun skulle eksplodere nedentil. Eller revne. Hun visste ikke. Det eneste hun forsto, var at dette var feil. Hennes egen far skulle ikke gjøre sånt mot henne.

Forlagets omtale: 
Caroline Edwardsen, en ung mor fra Gjøvik, forsvinner sammen med sin ett år gamle sønn. Etterforsker Carsten Børresen blir satt på saken, men slår seg raskt til ro med at han står overfor en frivillig forsvinning. 
   To uker senere dukker et innpakket kvinnelik opp i Oslo, og en omfattende drapsetterforskning er i gang.

Lokal krim er alltid litt ekstra stas. Fordi jeg kjenner stedene bedre enn vanlig, og jeg føler nesten at jeg kjenner folkene også.

Jeg liker krimhistorien i denne boken, selv om jeg synes det tar litt lang tid før det strammer seg skikkelig til. Det er noen passasjer som går over i filosofering i det gode og det onde mennesket, som virker litt overflødig. Jeg vet, etter et forfattermøte, at intensjonen er å dele tanker rundt dette, men likevel følte jeg at det hadde for lite med historien og løsningen å gjøre til at det var relevant i så stor grad.

Mot slutten av boken øker spenningen betraktelig, og jeg liker opprullingen av saken – hvor alle tråder nøstes sammen og hendelsene faller inn i sine naturlige plasser fram mot en konklusjon.

Så absolutt en leseverdig bok, og det gleder meg at forfatteren har fortalt at hun holder på med neste bok om politietterforskerne fra Gjøvik. Det kan jeg glede meg til.

Andre om boken:
Joakim P. Berg – Universitas.no

Myren av Arnaldur Indridason

myrenTittel: Myren
Forfatter: Arnaldur Indridason
Utgitt på Cappelen forlag 2004
Originaltittel: Mýrin (2000)
Oversatt av Silje Beite Løken
Kilde: Bibliotekbok

Erlendur kunne ikke se at mannen hadde tatt imot gjesten som seg hør og bør. Han hadde ikke gitt ham en kopp kaffe. Kaffetrakteren på kjøkkenet så ikke ut til å ha vært i bruk i løpet av de siste timene. Det var ikke tegn til noe tevann og ingen kopper var tatt ut av skapene. Glassene sto urørt på en hylle. Den avdøde hadde vært en ryddig mann, leiligheten bare preg av en gjennomført ordenssans. Kanskje han ikke hadde kjent overfallsmannen? Kanskje gjesten hadde kastet seg over ham idet døren gikk opp? Uten å ta av seg på føttene?
Kan man myrde noen i bare sokkelesten?

Forlagets omtale: 
En eldre mann blir funnet myrdet i en kjellerleilighet i Reykjavik. Gjemt under en skrivebordsskuff finner politiet bildet av en barnegrav. Når man klarer å tyde inskripsjonen på gravstøtten viser deg seg at det ligger en fire år gammel jente der, og at hun døde i 1968. Ved hjelp av fotografiet nøster politiet opp gamle og nye forbrytelser som har ført til flere familietragedier. Samtidig forsvinner en ung kvinne fra sitt eget bryllup…
   Erlendur Sveinsson og hans kolleger i politiet står overfor en uvanlig komplisert og gåtefull sak som har røtter tilbake til en tid da mye var annerledes på Island.

Jeg vet at jeg henger langt etter, jeg vet at mange allerede har lest denne islandske forfatteren og jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg ikke har fått rotet meg til å lese selv enda. Men nå er jeg i alle fall i gang, og jeg kan trygt si at jeg kommer til å fortsette med disse bøkene.

Det er ikke noe revolusjonerende nytt ved dette her, men «god gammeldags» politikrim med et drap, en etterforskning, opprulling av hemmeligheter og til slutt står man igjen med løsningen.
Og det er helt fint – godt skrevet, akkurat passe spennende, nysgjerrigheten vekkes og man blir utålmodig etter å få svaret.

 

Fergen av Mats Strandberg

fergenTittel: Fergen
Forfatter: Mats Strandberg
Utgitt på Juritzen forlag 2016
Originaltittel: Färjan
Oversatt av Marianne Fjellingsdal
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

 Hun tenker på den dagen hun kommer til å se slik ut permanent. Bli en av De gamle. Tanken fyller henne med skrekk, men alternativet, å ikke å leve lenge nok, er like skremmende.
[…]
Hun holder blikket festet på vegg-til-vegg-teppet mens hun følger strømmen oppover fergen. Forsøker å fokusere, forsøker å skyve unna hundrevis av syntetiske duftstoffer som angriper nesen hennes. Under dem ligger duftene av svette, blod, hormoner, urin. Sulten hennes vokser seg sterkere. Skyver bort tvilen.
Kvinnens sønn forlater sengen og gløtter på døren til lugaren. Han myser ut i korridoren. Lyset faller på ham, avslører et ansikt tørt og skrukkete som kreppapir.

Forlagets omtale: 
Se for deg at du er midt på havet, avskjermet fra omverdenen. Det finnes ingen steer å flykte. Det finnes ingen måte å kontakte land. Og du vet ikke hvem du kan stole på…
   I Fergen blir vi kjent med både passasjerer og personalet ombord. Den ensomme gamle kvinnen og søker eventyr. Den avdankede popstjernen som leder karaokekveldene. Mannen som før har jobbet ombord, og som nå kommer tilbake for å iscenesette et spekulativt frieri. Ordensvakten som sammen med sine tre kolleger forsøker å ha kontroll på det daglige kaoset. De tolv år gamle søskenbarna som var bestevenner før en familiehemmelighet kom mellom dem. 
   Relasjoner settes på prøve. Noen er blodtørstige. Vanlige mennesker blir helter. Men det som hender denne natten, kan også lokke frem det verste i dem. Velkommen om bord på Baltic Charisma – hvis du tør…

Hmmm, jaaaaa, neeeeeei – not my cup of tea!

Baksideteksten sier lite konkret om handlingen, så nysgjerrigheten ble pirret i forhold til «fanget på en ferge», «noe går veldig galt», «det er ingen steder å rømme». Jeg hadde håpet det var en drapsmann – det var det ikke. Dette er en zombie/vampyrhistorie – og DER faller jeg helt ut. Jeg klarer ikke å ta slike forteller alvorlig, jeg klarer ikke å tro på premisset bak historien og det gir meg derfor veldig lite. At denne boken nesten mer enn angrepene og blodet og gørret, handlet mer om passasjerenes reise på fergen (som stort sett er det samme som Danskebåten), gir en såpeopera og utrolig «harry» beskrivelse av de reisende og personalet. Noe som for meg heller ikke er interessant.

De tørre flakene på guttens lepper berører huden på siden av Tomas’ hals. Kiler de hyperaktive nerveendende. Så kjenner han tennene, små og skarpe. Han rister vilt på hodet, prøver å komme seg unna.
Tennene biter gjennom huden. Smertene får det til å svartne for øynene igjen. Og lyden – LYDEN. Han kjenner guttens tunge spille over sårkantene. Den slikker forsiktig, nesten ertelystent. Blir glatt og våt av blodet hans.

Jeg skjønner at dette er en egen sjanger, til og med en veldig populær sjanger. Jeg kunne kanskje ha klart det i film/serieversjon, da jeg slapp å lage bildene selv, men jeg har aldri klart å ta denne sjangeren seriøst. Så jeg verken kan eller vil si noe om historien er god eller ikke – bare at dette er så langt vekk fra min smak at den ikke ga meg noe.

 

Blod i dans av Gard Sveen

Blod i dansTittel: Blod i dans
Forfatter: Gard Sveen
Utgitt på Vigmostad & Bjørke 2016
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Samme dag som Farberg angivelig ble drept av Elisabeth Thorstensen, forsvant tretten år gamle Amanda Vikveen fra Kolbotn. Det kan være tilfeldig, men kilder i politiet har opplyst Dagbladet om at enkelte på Politihuset i Oslo er overbevist om at Farberg fortsatt er i live. I så fall er det ikke usannsynlig at det er Farberg som sto bak Amandas forsvinning. Oslo-politiet synes å være totalt handlingslammet: Etterforskningen i Amanda-saken står i stampe, og de kritiske røstene på Politihuset bringes, etter det vi erfarer, til taushet. At makten beskytter seg selv, er ikke noe nytt. At det blir gjort på bekostning av en trettenåring og hennes familie, bør derimot ikke være til å leve med for politimesteren og statsadvokaten.

Forlagets omtale: 
Kort tid etter at trettenårige Amanda forsvinner, blir det forbrente liket av det man antar er seriemorder Jon-Olav Farberg, funnet i Oslo. 
   Flere måneder senere er Tommy Bergmann den eneste som er sikker på at Farberg er i live, og han møter ingen forståelse for at han fortsetter å etterforske seriemorderen. Alene følger han sporene mot Litauen og en sekt fra tsartiden som mener at en morder kan frelses hvis han lemlester en ung jente født i Værens tegn. En jente som Amanda. Eller datteren til Susanne Bech, Tommys partner ved politihuset.   
   I et tomt hotellrom i Oslos horestrøk finner Susanne et kassettopptak av Amanda. På speilet står det skrevet med leppestift: Hun skal frelse ham.

Jeg har virkelig likt Gard Sveens to første bøker: Den siste pilegrimen og Helvete åpent, og gleder meg stort til denne boken. Jeg ble dessverre skuffet. Jeg fikk egentlig ikke helt taket på hva dette skyldtes. Jeg husket for dårlig forrige bok (som kom for et års tid siden) og handlingen i denne var en direkte videreføring fra denne. På et tidspunkt følte jeg at jeg måtte lese om igjen Helvete åpent, for å samle trådene igjen. Så leste jeg anmeldelsen til Geir Tangen, og han satte ord på det jeg kjente på. Dette skulle ha vært skrevet i forrige bok – handlingen skulle ikke ha vært delt opp i to bøker, men heller en litt lengre bok nummer to. Det kunne også ha fungert hvis man ikke leste bøkene etterhvert som de kom ut, men ventet til hele serien er utgitt – men det kan man jo ikke forvente at leserne gjør.

Boka er i og for seg spennende nok, Tommy Bergmann er alene i sin tro og jakt på gjerningsmann og offer – og legger ut på en actionfylt reise for å løse saken. Underveis er det et par glipper som jeg ikke kan fatte og begripe at politiet klarer å overse betydningen av (uten at jeg kan gå noe mer i detaljer for ikke å røpe for mye) – men det irriterer stort. Jeg synes også at språket er noe lettvint og overfladisk denne gangen, det er historien som betyr alt – og jeg føler ikke at man kommer i dybden av noe. Også her kommer argumentet med én bok (istedet for to og tre) inn – Sveen kunne fint ha strammet inn handlingen til en noe lengre bok nummer to.

Når løsningen så kommer, blir det litt «javel, så det var h*n som hadde gjort det» – men siden karakterene ikke er bygget opp igjen i denne boken og glemt fra forrige bok, ble det noe likegyldig over det hele.

Ikke bestått av Hjorth & Rosenfeldt

ikke-bestattTittel: Ikke bestått
Forfattere: Michael Hjorth & Hans Rosenfeldt
Utgitt på Aschehoug 2016
Originaltittel: De underkända
Oversatt av Lene Stokseth
Kilde: Bibliotekbok

Når ble det bestemt at uforfalsket dumhet skal løftes fram og gjøres ikke bare til norm, men også til noe det er verdt å strebe etter, noe misunnelsesverdig?
Hvorfor rapporterer dere om og gir plass til mennesker som ikke engang vet hvilket år andre verdenskrig brøt ut, som ikke har de mest elementære matematikkunnskaper og bare unntaksvis klarer å snakke i fullstendige setninger? Personer hvis eneste talent er å lage trutmunn på såkalte selfies, og hvis eneste meritt er at de har skjemt seg ut offentlig ved å ha sex i en av de mange realityseriene som oversvømmer TV-kanalene våre kveld etter kveld?
Med vennlig hilsen
Cato d.e.

Forlagets omtale: 
En realitykjendis blir funnet myrdet i en nedlagt skole, skutt i hodet med en slaktepistol. Han sitter fastbundet til stolen i et klasserom, med ansiktet inn mot hjørnet og en skammekrokhatt på hodet. Et omfattende spørreskjema er festet på ryggen med stiftepistol. Prøven tester allmennkunnskap og den myrdede har tydeligvis ikke bestått.
   Det første offeret følges av flere. Alle er mediekjendiser. Rikspolitikommisjonen kobles inn. De famler etter bevis, men Sebastian Bergman finner spor hos en anonym kommentator i aviser og chattesider, en som raljerer mot de nye forbildene mangel på allmennkunnskap. Den anonyme er akkurat litt for interessert i de bestialske drapene, og viser seg å vite tom som bare politiet burde kjenne til. 
   Sebastian Bergman og kollegene fra Rikspolitikommisjonen stilles overfor en kompleks og avansert seriemorder som til slutt truer hele teamets eksistens.

Av alle bøkene jeg har lest i Sebastian Bergman-serien, tror jeg nok at dette er den aller beste. I tillegg til at saken denne gangen er utrolig spennende og skremmende aktuell, tetner det seg til rundt våre kjære hovedpersoner som hver og en sliter med egne ting.

Hjorth og Rosenfeldt er verdensmestere i cliffhanger-avslutninger i bøkene sine. Fram til nå har dette gått veldig bra for min del, siden jeg begynte på serien etter at fem bøker var utgitt – NÅ derimot, er det ikke flere bøker enda – og slutten satte ny rekord i «jeg MÅ ha neste bok NÅ!!!» (noen som vet når den kommer?)

Andre om boken:
Sindre Hovdenakk – VG
Tine Sundal – blogg
Jarle Natland – Stavanger Aftenblad
Bjørnebok – blogg

Norske tabuer av Sanna Sarromaa

norske-tabuerTittel: Norske tabuer
Forfatter: Sanna Sarromaa
Utgitt på Spartacus Forlag 2016
Kilde: Bibliotekbok

I Norge er alle like flinke – eller like middelmådige – for at ingen skal bli lei seg. Utdanningssystemet opprettholder middelmådighet, og samfunnet støtter opp under det. På retorisk nivå snakker man varmt om kunnskapssamfunnet, men likevel er det middelmådige normgivende. Greit nok er bra nok. Det er noe mistenkelig med utdannelse, kunnskap og kompetanse. Det er bare i Norge at det å ha en mastergrad defineres som en sykdom. Jeg er rystet på nasjonens vegne.

Forlagets omtale: 
Norsk skole stiller for få krav, nordmenn er flinkere till å jabbe enn til å jobbe, og hva skal vi egentlig med distriktene?
   Forfatter Sanna Sarromaa er kjent for sine friske aviskronikker og har vakt mediestorm med sine utspill om norske mødre, nynorsk og det norske likhetstyranniet. Med boka Norske tabuer ønsker hun å rokke ved konformiteten og kollektivismen som hun mener truer med å gjøre oss ale akkurat like – og like dumme. 
   Sarromaa utfordrer våre etablerte sannheter med sitt finsk-norske blikk på samfunnet, men gjør det med kjærlighet – til norske menn i bunad, ti dugnad og alt som er bra med verdens beste land.

Jeg kjente bare til Sanna Sarromaa via tabloide overskrifter etter noen av hennes utspill i diverse blogger. Jeg regnet med at jeg skulle la meg provosere av boken, og hennes tydeligvis friske  meninger om Norge og oss nordmenn.

Jeg lot meg ikke provosere – jeg begynte å lure på om jeg kanskje egentlig er finsk, for Sarromaa mener, tenker og skriver (og sier) høyt det jeg ofte tenker. På en måte som ikke pakkes inn i redselen for å såre noen, for å fremstå som politisk korrekt og for ikke å bryte ut av av den vanlige, norske måten å tenke på. Jeg fant egentlig ikke noe i boken jeg var uenig i, derimot fant jeg flere eksempler på «JAA! Akkurat det mener jeg også. Det har jeg tenkt på også! Akkurat slik er det!».
Men så fant jeg ut at jeg er nok norsk likevel, for jeg tør nok ikke å fronte mine meninger på samme måte som henne – det krever ryggrad, og kanskje et utenlandsk blikk for å gjøre det.

Et lite eksempel i forbindelse med det man mener er så viktig i forhold til bruken av nynorsk her i landet:

«Denne nye språkforma burde ein likevel absolutt ikkje påby eller presse på nokon. Ein skule heller oppmuntre til at språkforma blir brukt, men elles la kvar og ein bruke det nye eller gamle slik ein finn det for godt», skrev Ivar Aasen om nynorsk allerede i 1836. Hvorfor i all verden har man ikke hørt på ham?

tone-og-sannaSanna Sarromaa på Bok & Folk, Dokka 30. oktober:
I forbindelse med Bokfestivalen i Land, var Sarromaa invitert til museet for å snakke om boka og om sine meninger om «oss nordmenn». Jeg gledet meg stort til dette bokbadet. Imidlertid ble dette litt skuffende, da Sanna fikk altfor lite tid til å selv å snakke om meningene sine. Istedet for å la forfatteren snakke, brukte bokbaderen alt for mye tid på å tolke og analysere boka og forfatterens meninger, samt fargelegge med sine egne meninger og erfaringer. Heldigvis er Sanna en person som kan hoppe inn og ta ordet selv, men likevel ble for lite av henne. En bokbbader skal ta så liten plass som overhodet mulig, og la scenen være forfatterens og bare lede samtalen videre når det trengs. Jeg er veldig sikker på at Sanna Sarromaa selv helt fint hadde klart å føre denne samtalen i riktig retning.